"Flaks favoriserer forberedte"

(En kortere versjon av denne artikkelen ble publisert i Aftenposten den 21. januar 2014 under tittelen «Alle vil støtte et gjennombrudd»)

I julen har mange norske forskere slikket sine sår etter å ha fått avslag på søknad til Norges forskningsråd om støtte til sine forskningsprosjekter (FRIPRO-søknader). Med en innvilgelsesprosent under 10 prosent blir det hvert år mange skuffede forskere. Mange ressurser kastes bort på å utarbeide søknader istedenfor å forske.

Prosessen blir beskyldt for å være konserverende og lukket, men hovedproblemet er at den er underfinansiert: Forskning er dyrt, og universitetene har ikke midler til å ansette stipendiater og postdoktorer i tilstrekkelig antall. Dette er en villet utvikling. Vekslende regjeringer har ønsket at universitetene skal konkurrere om forskningsprosjekter der storparten av midlene går med til å betale stipendiatstillinger og postdoktorer, som er blant de dyreste i verden. Midlene strekker dermed ikke til, og selv prosjekter som internasjonale fagfeller har gitt høyeste vurdering («outstanding»), er ikke sikret støtte. Det såkalte Fellesløftet avhjelper dette problemet noe, men faktum gjenstår at virkemidlet er underfinansiert og at mye tid kastes bort på søknadsskriving istedenfor å forske.

Så til selve utvelgelsesprosessen. Det meste av forskningen i verden er inkrementell, eller sagt på en annen måte, «det bygges stein på stein». Det er ikke noe galt med det; slik er det meste av vår kunnskap fremkommet. Med ujevne mellomrom kommer det forskningsrevolusjoner som endrer vår verden fullstendig: Utvikling av differensialregningen, oppdagelsen av penicillin, strukturen av DNA, relativitetsteorien, kvantemekanikk, er noen få eksempler fra en lang liste over epokegjørende innsikter. Slike gjennombrudd kan ikke loves og er vanskelige å prediktere. Tradisjonelt vurderes prosjektforslag på grunnlag av prosjektsøknad og søkerens bakgrunn. Det er et konservativt system, og «lange CV-er» er viktige. Det kan lett gi inntrykket at rutinerte forskerne blir støttet og trekker stigen opp etter seg. Forskningsrådet har nylig startet programmet Unge forskertalenter som gir yngre forskere en bedre sjanse til å nå opp i konkurransen om støtte fra Forskningsrådet. Det er et godt tiltak, men det er liten grunn til å tro at dette vil resultere i flere revolusjonerende gjennombrudd.

Blant de mange søknadene som ikke støttes, fins det kanskje en kime til det som kan bli det neste gjennombrudd, men de aller fleste prosjektene med store løfter, er drømmer og urealistiske forventninger. Vi er dårlige til å identifisere gjennombruddene før de skjer. Problemet med å støtte de store gjennombruddene er nettopp at de er uforutsigbare. Vi vet ikke hvor eller når de kommer, og ikke hvem som kommer med dem. De lar seg ikke beskrive i forskningsprosjekter skrevet lang tid i forveien. Risikoen er at etablerte forskere i feltet ikke tror på ideen nettopp fordi den er revolusjonerende, eller hvis de tror på ideen, stjeler den og begynner selv. Dette er et stort dilemma.

Et annet virkemiddel for å støtte den beste forskningen er Sentre for fremragende forskning, såkalte SFF-er. Med en bevilgning på ca. 100 millioner kroner per senter over en tiårsperiode, er det få av dem, konkurransen om få en SFF er knallhard og ingen vil ta sjansen på å støtte et prosjekt basert på et løfte eller forventning om et gjennombrudd. Til det er risikoen og investeringen for stor, og man har ikke råd til å mislykkes. Med få og store SFF-er reduserer vi det mangfoldet som norsk forskning trenger.

Hva er så løsningen på dette problemet? Gjennombruddene skjer, så på en eller annen måte må de være finansiert. Forskningsråd over hele verden ser etter mekanismer for å kunne støtte det neste forskningsgjennombruddet, og hadde det hatt en enkel løsning, så hadde vel alle forskningsråd brukt den.

En sikrere vei er følgende: Generøse grunnbevilgninger til fremragende miljøer som gir forskerne anledning til å forfølge de ville ideene, ideer som ikke nødvendigvis var lovet eller nevnt i søknadene, men som «dukket opp». Louis Pasteur har sagt at «flaks favoriserer den som er forberedt». Det har vist seg å skje gang på gang.

I Danmark støttes fremragende forskning på en annen måte. Dansk Grundforskningsfond støtter mindre forskningsprosjekter kalt Centers of Excellence som er bygget opp rundt en faglig sterk leder. Utvelgelsen er mindre ressurskrevende enn utvelgelsen av SFF-er, det kan gis ut flere prosjekter, og man kan være mer risikovillig. Denne måten å støtte fremragende forskning har nettopp (desember 2013) gjennomgått en internasjonal evaluering der det fremheves at det er en svært effektiv måte å støtte fremragende forskning. Det sies bl.a. at «en av suksessfaktorene er Grundforskningsfondets strategi om å fokusere på fremragende talenter, gi dem tilstrekkelige midler og langsiktig støtte med stor grad av autonomi når det gjelder tema for forskningen og bruk av midlene. Dette gir forskerne mulighet til å engasjere seg i nyvinnende og risikofylte prosjekter som kan gi forskningsgjennombrudd.»

Alle forskningsråd i verden ønsker å være det forskningsrådet som støttet oppdagelsen av middel som medfører en revolusjon i kreftbehandling eller en kur mot diabetes. Historien viser at slike gjennombrudd er nær umulig å forutsi, men de dukker opp i fremragende miljøer med nok handlingsrom til å kunne forfølge det som ikke kunne være mulig – husk at «flaks favoriserer den som er forberedt»!