Snipp, snapp, snute?

Tirsdag kom forklaringen i Universitetsavisa: Akademika går med underskudd og kutter ansatte og utvalg i bokhandlene. Av kutt på 25 ansatte skal 12 gå i Trondheim, av disse fire fra bokhandelen på Gløshaugen og to på Dragvoll. Halvparten av kuttene kommer altså i Trondheim (!) En av årsakene til nedskjæringene skal være at fusjonen med Tapir kostet for mye.

Nå er det ingen overraskelse at bokhandel er vanskelig å drive i en tid hvor digitale alternativ og internasjonal netthandel endrer leser- og kjøpervaner raskt (se for eksempel rapporten Digitalt kulturkonsum av Anne Brit Gran mfl, som ble utgitt denne uken (bit.ly/V4ri6l)).

Trenger bredde og dybde

Man bør derfor kanskje stille spørsmål både om hvordan drive campusbokhandel i dag og hvorfor vi skal ha dem. Jeg har derfor sett på hva driverne av bokhandelen tenker om det. På SITs hjemmeside kan man lese følgende om fusjonen: ”Vi vil videreføre vår kompetanse og erfaring med fagbøker, og vil fortsette vårt arbeide med høy grad av faglighet og kundefokus”. Kundefokus? Inntrykket av dårlig språk og snever bedriftstenkning forsterkes av intervjuet med styrelederen i Akademika, Kjell Standal som uttaler: ”Vi har hatt et ekstremt antall vareutvalg” og han forteller at nisjebøker skal bort og bokhandelen skal konsentrere seg om pensum.

Det er fristende å si at ingen bøker er nisjeprodukter på et universitet. Jeg skal ikke gå så langt, men en bokhandel som ikke fører annet enn det som står på pensumlistene er ingen universitetsbokhandel. Særlig er humanistisk forskning og studier avhengig av bredde og dybde i litteratur og kilder.

Hva mener SiT og NTNU?

Akademika er 100% eid av samskipnadene i Oslo og Trondheim, det er med andre ord ikke en ordinær bedrift, men skal drives med studentenes behov for øye. Hva SIT mener om å drive bokhandel vet vi ikke noe om fordi det kun er styrelederen som har uttalt seg. Hvordan er det mulig at studentpolitikere ikke kan mene noe ? Er ikke SIT til for studentene?

Tilgang på bøker er essensielt for universitets virksomhet. Hvor og hvordan vi får tilgang på bøker er ikke bare knyttet private handlemåter, men også resultatet av institusjonelle valg. Når NTNU la om innkjøpsrutinene sine slik at ansatte ikke kan handle i bokhandelen uten å ha med seg en rekvisisjon var vi mange som reagerte. Hvilken betydning har det for hvor de ansatte handler? Og vi spør oss, bidrar NTNU til at bokhandlene kan leve eller til en raskere død?

Hva mener SIT om bokhandelens betydning? Hva mener studentene om det som nå skjer? Har NTNU et syn på hvordan det går med bokhandelen på campus? På sin egen hjemmeside forteller Akademika: ”Eventyret om Nord-Europas største pensumbokhandel”. Kan vi allerede nå lukke boken, med et snipp, snapp, snute?

Til de ansatte på campusbokhandelen på Dragvoll: Tusen takk for det viktige bidraget dere har gitt til universitetets virksomhet og det dere har betydd for ansatte og studenter.