Ifølge nettstedet Vox ble den ti sider lange publikasjonen laget som en spøk i 2005, etter at de to forfatterne ble nedrent av invitasjoner til en konferanse som ønsket at de skulle melde seg på. Publikasjonen ble sendt som svar til konferansen.
Publikasjonen inneholder ikke mer enn de sju ordene i overskriften, som repeteres gjennom hele teksten. I tillegg har forfatterne laget et flytdiagram og et spredningsdiagram hvor ordene også gjentas.
Sendt inn til tidsskrift
Etter at tullepublikasjonen ble formulert, har den blitt sendt rundt på nettet, men aldri blitt satt i noen annen kontekst enn det den var ment som, nemlig en spøk. Det var helt til den australske dataingeniøren Peter Vamplew bestemte seg for å sende den inn til tidsskriftet International Journal of Advanced Computer Technology.
Ifølge bloggen Scholarly Open Access, mottok Vamplew et svar fra tidsskriftet, hvor det ble bekreftet at publikasjonen var akseptert, med ratingen «Excellent», og at den ville bli publisert mot en avgift på 150 dollar.
Problemtidsskrifter
Selv om historien er morsom, skriver Vox at journaler av denne typen er et problem i publiseringsverdenen. Tidsskriftet er ett av mange elektroniske tidsskrifter som for en sum penger tilbyr seg å publisere resultatene til forskere. Noen er desperate etter å få publisert arbeidet sitt i et tidsskrift som ser tilsynelatende ser ekte ut, og godtar avgiften.
På nettsidene hevder International Journal of Advanced Computer Technology at de har et gjennomlesningssystem:
«Manuscripts that appear in the IJACT Articles section have been subjected to a tiered review process. This includes blind review by three or more members of the international editorial review board followed by a detailed review by the IJACT editors.»
I realiteten skriver Vox at tidsskrifter av denne typen er en del av det som kalles predatory open access publishing. Det vil si at tidsskriftene aksepterer tekster raskt med liten eller ingen kvalitetskontroll eller fagfellevurdering.
