Universitetsavisas møte om nye NTNU 22. april avslørte stor avstand i virkelighetsforståelse mellom rektor Gunnar Bovim og sosiologiprofessor Aksel Tjora på flere områder. Et av dem var spørsmålet om den frie forskningens kår, der rektor blant annet sa at forskerne ikke må bruke mer tid til å skrive søknader enn før for å finansiere samme mengde forskning. Utsagnet utløste spontane protestrop fra salen, og Tjora repliserte:
- Det må du dokumentere i så fall.
Mer å søke på
Bovim forklarte at det er mer midler tilgjengelig for forskning nå enn før. Dermed har også forskerne mer midler å søke på. Tjora repliserte at mer penger ikke automatisk var noe argument for at mer søknadsarbeid var et gode.
Bovim svarte: - Demokratiet utenfor oss er villig til å bruke mer midler til forskning fordi man ønsker en større forskningsfront framover. Men da må vi akseptere at det er noe politikken gjør også for å få informasjon rundt tematiske deler av det politikken dreier seg om. Innenfor mitt fagfelt så er det sånn at om ikke tematikken styrer forskningen så forskes 90 prosent av ressursene på ti prosent av helseproblemene.
Se utsagnene fra UAs debatt her - spol fram til 1:32:50.
Gjentar oppfordringen
I innlegget «Farvel til det faglige» i Universitetsavisa for en måned siden, skrev Tjora:
«Om NTNU vil sette opp et regnestykke over hvor mange timer vitenskapelig ansatte bruker for å lage lekre søknader for å få slåss med hverandre om stipendiatstillinger, eller om man på nasjonalt nivå regner på hvor mye tid som brukes til å mislykkes med tildeling fra Forskningsrådet eller EU, så vil det bli tydelig at mye forskertid brukes til noe helt annet enn forskning. Fagligheten forsvinner ved at man da belønner evnen til å skrive gode søknader heller enn å drive god forskning.»
Bovim svarte på innlegget, men regnestykket mangler fortsatt. Derfor gjentar Tjora oppfordringen.
Gidder ikke søke EU
- Dette handler blant annet om det store antallet søknader som ikke gir uttelling, peker han på.
Professoren mener også de stadige oppfordringene om å søke EU-midler er et tveegget sverd:
- Slike søknader krever svært mye tid og krefter for å tilpasse seg maler i et byråkratisk system med varierende vitenskapelig kvalitet. Det er et faktum at mange ikke gidder kaste bort tida på å skrive EU-søknader til et stort apparat som gir lite faglig utbytte. Alt dette er relativt tragisk.
- Men har ikke Bovim et poeng når han viser til at politikerne til en viss grad må kunne styre forskningen dit de vil for å løse for eksempel store helseproblemer?
- Poenget er at vi ikke må havne i en situasjon der vi må ha et nytteargument for enhver forskningsfinansiering. Nyttebegrepet er problematisk for forskning i universitetene. Og dersom det knyttes til politikk, blir det ødeleggende for universitets uavhengige posisjon. Forskningsmidler må ikke betraktes som økonomisk investering, men som tilskudd for å øke kunnskap som sådan.
Flere modeller
- Hvordan ville du fordele forskningsmidler?
- Det fins flere etablerte modeller som ville innebære mye mindre tid til søknadsskriving. En av dem er å fordele flatt etter størrelsen på miljøene eller etter hva de har prestert av relevant forskning for samfunnet, eventuelt i forhold til spesifikke kriterier, som kan fastsettes innenfor de ulike miljøene. Dessuten må systemet tilpasses ulike tradisjoner. Noen, som jeg, kan drive forskning nærmest på mitt eget kontor eller umiddelbart ute i samfunnet som uansett er der. Jeg kan derfor gjøre mye forskning med begrensede tilskudd. Andre trenger en lab. Hvis de da ikke får penger til laben, og ikke kan gjøre forskning uten den, så bør de neppe anklages for å mangle publikasjonspoeng og bli straffet for det i neste omgang, sier Tjora.
Spørsmål til Bovim
Universitetsavisa har sendt ovenstående tekst til rektor Gunnar Bovim, ledsaget av følgende spørsmål:
- Kommer du til å legge fram den empirien Tjora etterlyser?
- Hva blir eventuelt gjort for å skaffe den fram?
- Hvor mye vet vi allerede?
- Hva bygget du på da du sa følgende på Dokkhuset: "- Det er ikke større søknadsskrivingsaktivitet for å få de samme midlene som man fikk tidligere."
- Hva synes du om at virkelighetsoppfatningen tilsynelatende er så ulik?
- Er dette noe du på et eller annet vis vil gripe fatt i, og i så fall hvordan?
Slik valgte Gunnar Bovim å svare på UAs spørsmål:
"Liten interesse"
"Aksel Tjora ønsker dokumentasjon på hvor mye tid som går med til søknadsskriving ved NTNU. Det tror jeg neppe vil belyse debatten om forskningsfinansiering på en god måte. Tvert imot vil jeg anta at det er liten interesse for at vi skal ha timeregistreringssystemer i NTNU med stoppeklokke og skjema-utfylling.
Selv om vi ikke vet eksakt hvor mye tid som går med til søknadsskriving så har vi noen indikasjoner om hvordan situasjonen er. Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) har undersøkt tidsbruken blant forskere. Vitenskapelige ansatte ved norske universiteter rapporterte i 2010 at de ikke brukte mer tid på administrasjon enn i 2000. Alt i alt brukte de omtrent like mye tid på utdanning, forskning og administrasjon begge disse årene. Undersøkelsen ble også presentert i Universitetsavisa.
"Hva er alternativene?"
Like fullt så registrerer jeg at en del forskere opplever at de bruker for mye tid til søknadsskriving. Men da blir det viktig å reflektere rundt alternativene.
Norske breddeuniversiteter har, i hvert fall så langt, hatt en finansiering av utdanning og forskning som legger til rette for at vitenskapelig ansatte som utgangspunkt har omtrent lik fordeling av forsknings- og undervisningstid. Dette er internasjonalt sett en stor forskningsressurs, og gir universitetene stor forskningskapasitet. Dette støtter opp under verdien av refleksjon, samfunnskritikk, akademisk frihet til å velge forskningstema og frihet til å kommunisere sine funn. Universitetsledelsen arbeider nå hardt for at vi skal beholde denne ressursen og disse verdiene. Med en slik ordning følger også stort ansvar.
"Ikke noe miniforskningsråd"
Norges forskningsråd, som fortsatt er hovedkilden for ekstern forskningsfinansiering, har over lengre tid gjennomført en omlegging til å støtte større prosjekter, slik at man ikke lenger søker Forskningsrådet om små summer. Dette har redusert "søknaderiet". Og – jeg vil gjerne understreke - sentralnivået på NTNU er ikke noe mini-forskningsråd. Det sitter ingen i og rundt rektoratet som fordeler midler til forskningsprosjekter etter søknad.
Jeg vil heller ikke være med på at en søknadsprosess uten gjennomslag nødvendigvis er bortkastet. Underveis utfordres søkerne til å formulere problemstillingene man ønsker å studere på en mer detaljert og gjennomtenkt måte, og derved kan kvaliteten heves. Forskningsrådet og andre, inkludert European Research Council (ERC), legger i økende grad vekt på at vurderingene som gjøres av fagfeller blir kjent for søkerne, noe som også kan bedre kvaliteten. Mange av dem som søker, opplever dette som givende. Det gjelder både prosessen med å identifisere eget bidrag i å flytte forskningsfronten, og tilbakemeldingene fra høyt kvalifiserte fagfeller.
"Ønsker bedre tilslag"
Vi skulle gjerne hatt bedre tilslag i ERC, og vi gjør det heller ikke spesielt godt i FRIPRO-tildelingene fra Forskningsrådet. Dette er utlysninger som kun vurderer kvalitet, ikke tematikk. Etter min mening burde flere forskere hos oss prøve å søke om slik finansiering selv om det er svært krevende (eller snarere nettopp derfor). Og nesten like viktig som å søke selv er det å stille seg til disposisjon for å vurdere søknader internasjonalt. Det er svært lærerikt, og gir god oversikt over hvor den internasjonale forskningsfronten beveger seg.
Jeg har i mange år hatt mye kontakt med politiske miljø i inn- og utland. Det er lærerikt. Inntrykket mitt er at de fleste politikere ser på forskning som et viktig virkemiddel for å utvikle politikk for en bedre samfunnsutvikling. Selv om mange særlig ser behov for mer kunnskap innen spesielle samfunnsområder (teknologiutvikling, politikkforståelse, lavstatus-sykdommer mm), har mange også forståelse for at kunnskapsetablering i seg selv er et nødvendig gode for demokratisk utvikling i avanserte samfunn.
"Vil heie på alle initiativ"
Vi må hegne om denne forståelsen. Det tror jeg ikke vi gjør ved å kritisere de økte mulighetene for å søke forskningsmidler, selv om de rettes mot spesielle samfunnsbehov. Tvert imot bør vi benytte disse mulighetene, samtidig som vi erkjenner og kommuniserer behovet for grunnleggende, nysgjerrighetsdrevet forskning uten fokus på spesiell anvendelse.
Men å tenke at vi fremover skal få økt forskningstid og økte rammer uten forventninger til at det faktisk gjøres en aktiv forskningsinnsats, har jeg ingen tro på. Jeg for min del vil heller heie på alle initiativ som stimulerer til aktiv forskning, mer enn å problematisere at de som stiller midlene til rådighet ønsker prosesser for å sikre at pengene går til de beste prosjektene."
Vi vet pent lite
UA har forsøkt å finne fasiten på om det faktisk er slik at forskerne bruker mer tid til å skrive søknader for å få de samme midlene enn de gjorde før. Svaret er at dette er det rett og slett ikke forsket på.
Ann Cecilie Bergene, den ene av de to forskerne som laget AFI-rapporten Bovim viser til, forklarer den manglende kunnskapen slik:
- Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), som laget rapporten ti år før vår, hadde ikke med spørsmål om dette. Dermed har vi ikke noe sammenligningsgrunnlag.
NIFU-forsker Svein Kyvik bekrefter at de heller ikke har forsket på temaet. Han føyer til:
- Men vi kan jo tenke oss at vi må søke mer for å skaffe de samme forskningsmidlene. Sånn er det i alle fall hos oss.
