- Jødisk identitet er problemet

I boka “The Wandering Who” setter Gilad Atzmon fokus på “det jødiske” som grunnlag for israelsk politikk og jøders selvoppfatning verden over. Gjennom gjesteforelesningen tok han tilhørerne gjennom sin egen vandring fra hva han opplevde som en privilegert borger i en rasistisk stat, til å ta avstand fra identiteten som jøde.

Atzmon er født av jøpdiske foreldre, og barnebarn av et medlem av legendariske Irgun.

- Jeg ble født i Israel i 1963, mange år før det gikk opp for meg at Israel i realiteten er Okkupert Palestina.

Slik åpnet Atzmon forelesningen.

- Min bestefar var en kjent jødisk terrorist. Han var medlem av Irgun. Det var mange han ikke likte – tyskere, briter, og fremfor alt: Jødiske marxister. Min bestefar mente at marxister trodde på at alle var like, noe som ikke går sammen med å være jødisk, som innebærer en tro på at jøder er spesielle.

For den jødiske gutten Gilad var det møtet med jazzen som først gjorde ham oppmerksom på at denne troen på overlegenhet muligens ikke stemte.

- Jeg pleide å høre på jazz i radioen om kveldene. En amerikansk stasjon. Der ble jeg introdusert for Charlie Parker. Jeg dro i platebutikken neste dag, og kjøpte et album av ham. Det var på vei hjem jeg innså at Parker var svart. Dette var noe nytt for meg, at noe så bra kunne komme fra en person tilhørende en annen etnisk gruppe.

Sanitetssoldat

Atzmon kom etter hvert til å oppfatte Israel som en gjennomført rasistisk stat. Han gikk inn i hæren i 1981, som sanitetssoldat. Året etter ble det krig.

- I denne krigen innså jeg at IDF ikke levde opp til navnet sitt – Israeli Defense Force. Dette handlet ikke om forsvar. Det var første gang jeg oppdaget at det var en avstand mellom hva de sa og hva jeg så.

- Som Bergen-Belsen

Han beskriver den langsomme oppvåkningen, gjennom å se resultatene av massakre som ble utført på palestinere, samt flyktningeleirer i Libanon hvor forholdene var forferdelige. Han nevnte spesielt en fangeleir for internerte, som fortonte seg som en ren konsentrasjonsleir, ikke vesensforskjellig fra Bergen-Belsen eller Auschwitz.

- Det ble etter hvert klart for meg at jeg ikke ville være en del av denne hæren, heller ikke dette samfunnet. Jeg ville bort fra dette. Jeg hadde ingen utviklet politisk bevissthet på denne tida, men jeg ville bort.

Atzmon forteller at det tok noen år innen han forsto at han levde på jord som tilhørte noen andre.

- Jeg kom til at det ikke fantes noe håp, så jeg pakket saksofonen og forlot Israel. Igjen, jeg hadde ikke formulert noen klar politisk analyse for meg selv, men jeg forsto at vi bodde i et land som tilhørte et annet folk.

Handler om å lytte

Kulturforskjellene kommer til uttrykk også i musikken, mener Atzmon.

- Jeg kunne ikke spille arabisk musikk. Etter hvert kom jeg til at vestlig musikk er grunnleggende visuell – endog digital i sin oppbygging. Det gjelder ikke arabisk musikk, sier Atzmon.

Det samme gjelder for jazz.

Her demonstrerer han hvordan han ble bedre i å spille jazz gjennom å synge samtidig. Gjennom å lytte seg frem til toneartene.

- Det dreier seg om å lytte seg frem til de riktige harmoniene. Det gjelder om evnen til å lytte som sådan. Gjennom dette innså jeg at jeg hadde vokst opp i en stat med arabiske naboer, men hvor jeg – vi – aldri lyttet til dem.

Han mener at det vestlige kulturmøtet handler om det visuelle.

- Du er i Frankrike, og du ser en kvinne i burka, og du reagerer deretter. Skal du forstå hvorfor hun går i burka, må du lytte. Du må bruke ørene. Det er via ørene vi når fram til hverandre.

- Ingen selvhatende jøde

Han tar avstand fra karakteristikkene av han selv som en “selvhatende jøde”, som er israeleres egen benevnelse på jøder som kritiserer det “jødiske”.

- Dette er ikke en bok om selvhat. Jeg har strippet ned jødisk-identitets politikk. Ikke bare den, men å strippe ned all slik identitetsorientert politikk.

- Mine største fiender er det jødiske venstre. Vi har to grupper som støtter palestinere: Den ene er “The Torah Jews". De støtter palestinere generelt, og jeg tror på deres oppriktighet. De baserer seg på Torah’en. Men den andre gruppen er sekulære jøder som baserer seg på den jødiske identiteten – "jewishness".

"Det fins ingen norsk jøde"

- Jeg er ingen antisemitt: Jeg deler jødisk identitet i tre grupper. For dert første de som tror på Torah’en, hvilket er helt greit. Den andre er jødiskhet basert på at man er født av jødiske foreldre. Det handler om bakgrunn. Et objektivt faktum, sier han.

Den tredje gruppen er den Atzmon anser som farlig.

- Tidligere israelsk president Ezer Weizman sa en gang at ‘det fins ingen norske jøder, eller danske jøder, og så videre. Det fins bare jøder som bor i Norge, Danmark og andre land’. Det er når du lar denne jødiske identiteten gå foran at den blir farlig, mener Atzmon.

Likhet er uforenlig med forestillingen om jødisk kulturell identitet, fastslår han.

- Jeg er ingen marxist; ingen “leftist”, ingen kosmopolitt. Å tilhøre noen eller noe er greit, så lenge denne tilhørigheten ikke går på bekostning av noen andre. Det er det jødiske lobbyer verden rundt gjør, mener Atzmon.

- Jødiske lobbyister i Storbritannia og USA, så vel som i andre land, promoterer en fremmed stats interesser i det landet de lever i. Det er unikt. Og den er svært vellykket. USAs krig i Irak er en israelsk krig, først og fremst. Den tjener Israels interesser fremfor noen.

- Inviter dem hjem

Atzmons spådom er at jødisk nasjonalisme er i ferd med å gå ut på dato. Den israelske staten kan ikke ivareta sine interesser utelukkende ved militære midler, og stormaktenes vilje til å tjene Israels interesser ukritisk er anstrengt og svekket.

- Dermed gjenstår for israelske politikere å løse problemet selv. Det er enkelt, i grunnen: Si til palestinerne at siden vi bor på deres jord, inviterer vi dere til å flytte hjem igjen.