Svaret er «Shared Service Center» - men hva var egentlig spørsmålet?

Dette betyr at når du som ansatt har behov for svar på spørsmål og hjelp innenfor permisjon, ferie, forskningstermin, pensjon, reiseregninger for å nevne noe, skal ikke svarene ligge på institutt eller fakultet, men i et sentralisert senter. Shared Service Center.

Personalsjefen har satt ned en arbeidsgruppe som har sett på, og laget rapporten «Transaksjonsorientert HR». Rapporten er mest svar på noe forutbestemt, nemlig omorganisering. Dette virker underlig, da fakultetene og enhetene gjennomgående synes at støttetjenestene er viktige for den faglige virksomheten. Og fra mitt ståsted har jeg aldri hørt om at det vil være hensiktsmessig å flytte viktige støttetjenester vekk fra kjernevirksomheten. Tvert imot; Dette er mot alle strategier og mål som fakultetene og VM har satt seg.

Det er derfor naturlig å spørre seg hvorfor kommer denne omorganiseringen?

1: Det er viktig for HR at HR deles i to; lederstøtte skal prioriteres og skal ligge tett på kjernevirksomheten, helst litt foran. Samtidig skal personalfunksjoner (ansattstøtte) nedprioriteres og flyttes bort fra brukeren. Dette vil få flere åpenbare negative utslag;

- Vitenskapelige ansatte må utføre mere av oppgavene selv når personalkonsulenten er flyttet bort. Alternativt vil man måtte ansette nytt administrativt personell for å holde kontakt og oppfølging av bestillinger og leveranser med Shared Service Center.

- Handlingsrommet og fleksibiliteten instituttene og fakultetene i dag har reduseres dramatisk. Med en flytting av ansatte til Shared Service senter, flytter man samtidig viktig kompetanse og kunnskap vekk. Det blir færre folk til å spille på i en hektisk hverdag.

2: Det argumenteres med at det er en utfordring å holde høy nok kvalitet på tjenestene når de er spredt utover hele NTNU. Større fagmiljøer skal visstnok gi bedre kvalitet på tjenestene.

Dette er lettere å forstå, og det har noen gjort for lenge siden. Blant annet DMF. De har sitt eget fagmiljø innenfor personaltjenester i det de kaller Serviceenheten. Viktigheten av å ha støttetjenestene «innomhus» understrekes i fakultetets strategi: DMF skal ha høy kvalitet og effektivitet på sine tekn-adm funksjoner slik at de bidrar til å støtte og videreutvikle den faglige virksomheten.

Denne modellen synes ikke interessant for personalsjefen, og det underkommuniseres at det er flere måter å imøtekomme eventuelle faglige utfordringer på.

Men det burde være interessant for alle å utvikle noe som fungerer godt. For fakultetene og instituttene er det i tillegg strategisk lurt.