Ytring

En oppklaring om det NTNU-bannlyste Israel-foredraget

«Vi er inne i en farlig utvikling. Ikke bare Litteraturhus og bibliotek – nå strammes også skruen til for takhøyde og ytringsmulighet der hvor friheten skal være størst – på universitetet.» skriver Trond Andresen i denne ytringen.

Trond Andresen går i forsvar for det planlagte foredraget.
Trond Andresen går i forsvar for det planlagte foredraget.
Publisert Sist oppdatert

I motsetning til alle som ikke kjenner innholdet av Hans Olav Brendbergs nå seks(!) ganger kansellerte foredrag, så gjør jeg det - som medarrangør og venn av mannen. Han er en av de mest kunnskapsrike og historisk interesserte personer jeg veit om. Han er en fredelig akademisk anlagt person (lærer i barneskole, blant annet med mellomfag i historie – og en skikkelig bokorm!), som aldri har ytret noe «hatefullt» om noen, heller ikke jøder. Ingen av inkvisitorene på den såkalte «venstresida» har greid å dokumentere noe slikt om ham. Mannens stempel som «antisemitt» er et utslag av slarv som har festnet seg i visse politiske miljøer (ikke minst i de mer autoritære deler av Rødt). Men man blir visst aldri kvitt et slikt stempel uansett hvor urettferdig det er.

Når Brendbergs foredrag har tittelen «Den jødiske lobbyen - frå borgarrettar til etnokrati», så er dette historiefaglig rimelig for perioden han skulle snakke om, ca. 1870 - 1948. I den perioden var det ikke noen «Israel-lobby», fordi staten som kjent ikke eksisterte. Men det var ledere i jødiske samfunn i mange land som etter hvert koordinerte sin aktivitet. Og de anså seg sjølsagt som en jødisk pressgruppe – naturlig nok. De ble så sterke etter hvert at de vant fram spesielt i USA og UK for å oppnå den avgjørende støtten for å få etablert en «jødisk stat» (ja, Israel kaller seg faktisk det) på et område i hovedsak bebodd av arabere. Et avgjørende vendepunkt i så måte var følgende (Wikipedia): «The Balfour Declaration was a public statement issued by the British government in 1917 during the First World War announcing support for the establishment of a “national home for the Jewish people” in Palestine, then an Ottoman region with a small minority Jewish population.»

Det var altså en «jødisk lobby», og den var internasjonal. I nyere tid – etter etableringa av Israel blir den av kritikere omtalt (i USA) som «the Israel lobby» – et uttrykk som ansees som helt akseptabelt i akademia. Men også i dag kan man oppleve at noen kritikere bruker begrepet «Jewish lobby» – for eksempel i dette utdraget fra The Guardian i 2002: «But you know as well as I do that, somehow, the Israeli government is placed on a pedestal [in the US], and to criticise it is to be immediately dubbed anti-semitic, as if the Palestinians were not semitic. I am not even anti-white, despite the madness of that group. And how did it come about that Israel was collaborating with the apartheid government on security measures?

People are scared in this country [the US], to say wrong is wrong because the Jewish lobby is powerful - very powerful. Well, so what? For goodness sake, this is God's world! We live in a moral universe. The apartheid government was very powerful, but today it no longer exists. Hitler, Mussolini, Stalin, Pinochet, Milosevic, and Idi Amin were all powerful, but in the end they bit the dust.»

Dette ble skrevet av nylig avdøde Fredsprisvinner Desmond Tutu. Så da drev vel han også med «hatprat»?

Så til andre del av tittelen «… frå borgarrettar til etnokrati». Etnokrati betyr en stat hvor ei etnisk gruppe har den avgjørende makt, og hvor denne del av befolkninga har formelle privilegier – og omfattende uformelle sådanne i tillegg. Israel er en slik stat – noe som nettopp er bekrefta i en omfattende og svært kritisk Amnesty-rapport. Jeg – som har vært tilknyttet NTNU i over 40 år (vit.ass, faglærer) – benyttet da min mulighet til gi Hans Olav en sjanse til å forelese om dette, etter en helt utrolig historie om nekting av lokaler fem andre steder, hvorav de to siste var Litteraturhuset i Trondheim og Trondheim folkebibliotek (i det siste tilfellet var det inngått en skriftlig bekreftet avtale 14. februar som ble brutt av biblioteksjefen 8.mars, kort tid før avtalt arrangement 17. mars) . Hvorfor kunne ikke et historisk foredrag fra en kompetent person på feltet bli avholdt i et ledig auditorium på Gløshaugen på kvelden? Et lokale som jeg umiddelbart og uten det minste spørsmål ble tildelt av en hyggelig saksbehandler på studieavdelingen da jeg spurte – slik det alltid har vært ved slike forespørsler. Vi er inne i en farlig utvikling. Ikke bare Litteraturhus og bibliotek – nå strammes også skruen til for takhøyde og ytringsmulighet der hvor friheten skal være størst – på universitetet. Likevel: NTNU kan rette opp noe av sin tapte ære i denne saken. Jeg har et forslag. Institutt for moderne samfunnshistorie kan invitere Brendberg til en gjesteforelesning. Hva sier dere?

LES OGSÅ: NTNU sa nei til møte om den «jødiske lobbyen»
LES OGSÅ: Andresen klager til NTNU etter at foredrag måtte avlyses
LES OGSÅ: Åm: - Temaet er legitimt, måten det formidles på problematisk