For mange kan ta doktorgrad

Denne formastelige tanke satte seg fast på grunn av en meget lesverdig artikkel i The Economist, tittel ”The disposable academic. Skribenten, som etter eget sigende hadde lidd seg gjennom en, stort sett unyttig og irrelevant, doktorgrad i teoretisk økologi, tegner et depressivt bilde av framtida for phd-studenter generelt.

Det foregår en overproduksjon av doktorgrader i Vesten, mener skribenten. Bortsett fra når det gjelder ”profesjons-ph.d-er” innen medisin, juss og business, det er ingen umiddelbar sammenheng historisk sett mellom doktorgradsproduksjon og etterspørsel etter doktorgradskandidater. Et grelt eksempel finner man i tida etter romfartsalderen var på hell, og flere tusen amerikanere med ph-d innen fysikk måtte finne seg helt andre ting å gjøre.

Hun plukker fra hverandre det ene argumentet etter det andre for hvorfor det er bra å ta ph.d:

Jobbmulighetene blir ikke nødvendigvis bedre. Man risikerer å være massivt overkvalifisert for jobben man har skaffet seg, og blir gående frustrert og rastløs, ute av stand til å finne seg til rette.

Lønna blir heller ikke nødvendigvis bedre. En undersøkelse fra England viser dette: De som tar bachelor tjente 14 prosent mer sammenliknet med andre som hadde karakterer og økonomi til å gjøre det men som av ulike årsker valgte noe annet; de med master tjente hele 23 prosent mer i snitt. Om man derimot bygget på med en ph.d steg lønna bare med ytterligere 3 prosent.

Faktisk var det slik at innen fag som matematikk og datavitenskap, samfunnsvitenskap og språkfag observerte man ingen lønnsforskjell mellom master- og ph.d-kandidater overhodet.

Argumentet om at å ta doktorgrad har en egenverdi, føres stadig oftere i marken. I henhold til dette argumentet er det god grunn til å gå på et ph.d-løp for å tilfredsstille sin egen tørst etter kunnskap og innsikt. Slik kan det meget vel være. Men når kandidater spørres anonymt om motivasjonsfaktorer, svarer ikke så rent få at de ønsker å utsette jakten etter arbeid – det er bedre å få seg noen år med stipend på et universitet enn å kaste seg ut i et tøft og krevende jobbmarked.

Den klassiske akademiske posisjonen er å framheve egenverdien av akademisk innsikt på høyere nivå. Å spørre om det er for mange ph.d-er i samfunnet blir i henhold til denne posisjonen som å spørre om det er for mye kunst og kultur i verden.

Slik kan man argumentere fra innsida av Akademia. Det er utvilsomt en fordel for universitetene at flest mulig av de skarpeste unge hjernene går på et ph.d-løp. Men universitetenes interesser sammenfaller ikke nødvendigvis med den enkelte kandidats.

Forholdene i kriserammede land som Storbritannia og USA er ikke nødvendigvis sammenliknbare med Norge. Men det er et faktum at vi vet for lite om hvilke problemer stipendiatene sliter med, eller hvor mange som bryter løpet underveis. Hvor mange som sliter burde aldri ha begynt i det hele tatt?

I en globalisert verden er det kunnskap Norge skal leve av i framtida. Men hvilken kunnskap behøver vi, hvor mye av den behøver vi, og hvem vil vi skal ha den? Og hva har vi å tilby dem som besitter kunnskapen vi behøver?

Vi stiller spørsmålene, samtidig som vi konstaterer at gruppen midlertidig ansatte ved norske universiteter øker stadig vekk. De venter på fast jobb. En del av dem kunne antakelig like gjerne ventet på Godot.