Fryktens samfunn
Kollektiv frykt er et potent maktmiddel i hendene på regimer som ønsker sterk kontroll over egen befolkning. Bare vi er redde nok, godtar vi vesentlige innskrenkninger i vår personlige frihet. I debatten omkring Datalagringsdirektivet (DLD) blir dette perspektivet ekstra fremtredende, ettersom det bare rammer dem som holder seg til gårsdagens kommunikasjonsteknologi.
Den ungarsk-britiske professoren Frank Furedi fra universitetet i Kent snakket om ”The Politics of Fear” under et seminar i Oslo for noen år siden. Furedi mener at frykt er blitt en måte å leve på – et slags diffust, kulturelt produkt. Vi er hele tida redd for et eller annet. Frykt blir speilet i risiko. En gang i tida kunne risiko være et positivt ladet ord: Det er bra å tørre å ta sjanser, for å oppnå noe som er bra. Nå er risiko noe man må frykte, og unngå så sant man kan.
”The Fear Society” er et samfunn hvor befolkningen er overbevist om at vi må underkaste oss rigid overvåkning dersom vi skal føle oss trygge. Det er derfor vi godtar rigorøs kontroll på flyplassene. Antakelig vil utviklingen skyte fart: I New York må man i dag gjennom flyplass-lik kontroll om man vil inn i en offentlig bygning av en viss betydning.
Men at alle trafikkdata lagres hver gang vi sender eller mottar en SMS eller en epost, eller ringer noen, eller ringes? Hvorfor det?
Fordi ellers vil organisert kriminalitet få et fristed i Norge, siden EU innfører DLD.
Fordi norsk politi vil få vansker med samarbeidet med EU dersom vi reserverer oss.
Fordi PST sier at det er best.
Forskningsekspertisen ved NTNU slakter direktivet. DLD kan innebære falsk trygghet, fordi nedslagsfeltet er begrenset. Raskt voksende nettsamfunn som Twitter og Facebook, og kanaler som Gmail og Microsoft Messenger omfattes nemlig ikke av det. Med andre ord vil de avanserte kriminelle lett unngå å bli fanget, mens hvermannsen, som holder seg til gårsdagens teknologi, blir hengende fast i rasteret.
Hva så, kan man si. Da fingeravtrykk ble innført for omkring hundre år siden, var innvendingen også den at da kan jo de kriminelle bare bruke hansker. Og mange gjør det. Men mange gjør det ikke, og de kan tas. Så hvorfor ikke innføre et kontrollmiddel som ganske sikkert vil forsyne politiet med fellende bevis, sikkert i mange og viktige saker?
Men dette er et prinsippløst argument. Bare fordi muligheten for kontroll er der, skal man da gripe den? Med en slik tankegang er det ingen grunn til ikke å lagre hver en bompassering i landet. Kontrollpunktene er mange allerede i dag, og de blir flere. Teknologisk er det fullt mulig å registrere alle passeringer og lagre hvert kjøretøys bevegelsesmønster for hvor lang tid som helst.
Man vil helt sikkert ta en del kriminelle på det viset. Og hvor er den prinsipielle forskjellen mellom å registrere data- og mobiltrafikk, og biltrafikk? Den gang EU måtte utferdige et ”BLD” vil argumentene være de samme: Fordi ellers vil organisert kriminalitet få et fristed i Norge, siden EU innfører dette direktivet. Fordi norsk politi vil få vansker med samarbeidet med EU dersom vi reserverer oss. Fordi PST sier at det er best.
Men det er grenser for hvor langt frykten bør få drive oss.
