Krise? Hvilken krise?

Det er juli, og det er alarm, på vegne av vanvittig mange studenter. Mer enn 12 000 studenter står i boligkø, kunne Norsk Studentorganisasjon fortelle for en måneds tid siden, og en alvorlig studentleder Anne Karine Nymoen uttrykker seg i bekymrede vendinger, fortrinnsvis i de store regionavisene.

Her hjemme har vi fremdeles friskt i minne Adressas terroroppslag fra i fjor, om studenter som var tvunget til å bo i husbåt. Vi husker også godt meldinger som kom noe senere, ad omveier, om at de aktuelle studentene egentlig syntes det var nokså koselig å bo i båt.

Mangel på utleieboliger er utvilsomt et reelt problem for studenter, men da i første rekke for studenter som kommer svært langveis fra, les: andre kontinenter. I denne gruppen er fremdeles en god del henvist til feltseng. Derfor var det et velkomment initiativ av rektor Torbjørn Digernes og ordfører Rita Ottervik å be byens befolkning om å åpne sine hus for denne gruppen.

For de fleste norske studenter er situasjonen langt mindre dramatisk. Så mye mindre dramatisk, at en del finner det opportunt å takke nei til boligtilbud de ikke synes er bra nok.

Således kunne studentavisa Universitas i Oslo nylig berette om fordringsfulle studenter: En rask gjennomgang av ønskes-leid-annonser på hybel.no viste at studenter tillot seg å være kresne på hvor de vil bo, samtidig som de mindre attraktive studentbyene Sogn og Kringsjå hvert vårsemester har en overflod av tomme hybler. NRK fortalte samtidig om utleiere på Røa hadde problemer med å får leid ut til studenter fordi de syntes det ble for usentralt, trass i at boligen lå under markedsleie.

Den som vil leie ut til studenter i Trondheim vet at man ikke skal fjerne seg langt fra Midtbyen før studentenes interesse faller som en stein. Studentene vil være der andre studenter er, og man vil ha kort vei til kafé og campus. Derfor står eksempelvis en del hybler tomme i Moholt studentby gjennom vårsemesteret.

Klare krav er vel og bra. Man kan gjerne tillate seg å være kresen, og det er ålreit å stille klare fordringer til hva man vil ha. Men det som ikke er greit, er å framstille det som en krise dersom kravene ikke møtes.

Så kan man spørre seg hvorfor den årlige boligjakta framstilles som krise i Adressa og de øvrige regionavisene. Det virker ikke som om studentrepresentantene er særlig aktive som krisemaksimerere, ei heller boligforvalterne ved universitetene. Hva kan årsaken være?

Vi har kommet på en alternativ forklaring, og den handler om de nevnte aviser selv. Disse avisene har til felles at de er abonnementaviser, og de taper i kampen om yngre leseres gunst. Når nye studenter kommer til byen, ansees de som potensielle lesere, og aller helst: Framtidige abonnenter. Da er det et greit salgsargument å fortelle at her er det krise, og den beste måten å holde seg oppdatert, er å følge med i herværende avis, helst daglig. Gjerne som abonnent.