Tid til å forske
Man skulle tro at tid til forskning var et selvsagt gode for enhver forsker. Men det er ikke lenger slik. Ved enkelte universiteter er forskningstid blitt et knapphetsgode, som man må gjøre seg fortjent til. Er det dette forfatteren bak Akademisk kapitalisme advarer mot?
Fra 2006 sa Kunnskapsdepartementet opp den sentrale avtalen som gir ansatte med forskerkompetanse ved norske universiteter en fifty-fifty fordeling av arbeidstida mellom undervisning og forskning. I stedet fikk man en ordning hvor institusjonene selv regulerer fordelingen i tid.
Det innebærer at vitenskapelig ansatte ved flere universiteter må konkurrere med kolleger ved egen arbeidsplass om tid til forskning.
I likhet med de øvrige breddeuniversitetene opprettholder NTNU fremdeles 50/50 som hovedregel. Imidlertid kan leder lokalt avtale avvik med sine ansatte. Likevel er det de nye universitetene som sliter med å sette av tilstrekkelig tid til forskning. Lengst har denne utviklingen kommet ved Universitetet i Agder. Ifølge Aftenposten har man innført resultatbasert tildeling av forskningstid. Dårlig råd gjør at man prioriterer forskere som fra før holder høy forskningsaktivitet.
En forsker som ansettes i forskerstilling men uten avsatt tid til forskning, ved en institusjon som kaller seg universitet, kan knapt kalle seg forsker. Så uttaler Forskerforbundets lokale leder ved UiA følgende til Aftenposten:
Da er man i realiteten avskiltet som forsker. Utviklingen går henimot et A- og B-lag av vitenskapelig ansatte ved norske universiteter.
Forskere med følbart B-stempel ved UiA står ikke alene. I en medlemsundersøkelse som Forskerforbundet fikk utført i fjor vår, svarer 8 av 10 vitenskapelig ansatte at de har for liten tid til forskningsaktivitet innen normalarbeidsdagen. Da blir forskning på fritida løsningen for mange. 3 av 4 mener de bruker mer av fritida til forskning enn hva som er ønskelig. 2 av 3 mener situasjonen er blitt forverret de siste 5 årene.
Knut Kjeldstadli er forfatteren bak debattboka Akademisk kapitalisme. Kjeldstadli mener å se en utvikling hvor forskning og undervisning skilles fra hverandre. For studentene betyr det større vekt på ren reproduksjon av kunnskap. For det vitenskapelige personalet innebærer det at de ikke lenger uten videre har noen rett til forskning – det er det arbeidsgiver som bestemmer.
Om universitetene ikke ønsker at alle ansatte i vitenskapelige stillinger automatisk skal få like mye tid til å forske, er det en ærlig sak – men å gjøre forskningstid til et knapphetsgode som de vitenskapelig ansatte må konkurrere med hverandre om å få, er ingen god løsning.
