Internasjonalt samarbeid med sterk bismak

De siste to ukene har vi hatt besøk av tre kolleger fra et samarbeidende universitet i Etiopia. Da fikk vi kjenne på denne byråkratien.

Kunnskapsutvikling er et internasjonalt anliggende, og for NTNU er internasjonalisering høyt oppe på lista over områder vi skal bli enda bedre på. Siden midten av 1980-tallet har vi hatt nært samarbeid med universitetsmiljøer i Etiopia og med etiopianistmiljøer for øvrig i verden, det meste av tiden gjennom institusjonelt forankrede samarbeidsavtaler og prosjekter. Frem til nå har prosjektene våre i all hovedsak vært forskningssamarbeid med innslag av MA- og PhD-prosjekter, mens vi siden nyttår har startet et femårig samarbeidsprosjekt med et regionalt universitet i Nord-Etiopia, Wollo University, som hovedsakelig er et student- og lærerutvekslingsprogram finansiert av Diku (Norpart-programmet). De kommende fem årene skal vi sammen med sosialantropologer ved Wollo University utvikle og starte et MA-program i sosialantropologi, hvor etiopiske studenter tar første semester av sitt 2-årige masterprogram ved NTNU, sammen med norske studenter, og der norske studenter i andre semester kan reise til Wollo University og ta et feltkurs sammen med etiopiske studenter, ledet av norske og etiopiske lærere. Vi har også søkt NFR om forskningsmidler (Fripro) sammen med miljøer ved Wollo University og en del av de mest fremstående forskningsmiljøene i USA, Italia, Frankrike, Japan og Canada. Om vi får tilslag også på dette vil vi i de nærmeste 5-7 årene være engasjert i en utstrakt internasjonal undervisnings- og forskningsaktivitet helt på høyde med NTNUs ambisjoner.

Gjennom årene har vi reist mye internasjonalt, og vi har i perioder mottatt mange utenlandske kolleger for kortere og lengre opphold. Det er en stund siden sist vi hadde besøk fra Etiopia, og i mellomtiden har vi til vår forskrekkelse erfart at vilkårene for utenlandske gjester er blitt betydelig forverret. Når vi i det følgende beskriver dette nærmere, må vi ta høyde for at vi har hatt besøk av kolleger fra Etiopia, hvor utenlandsk valuta er strengt begrenset for menigmann, kredittkort utilgjengelig, og personlige bankkonti er lukket for internasjonale transaksjoner.

Fra gammelt av husker vi at Trondheim Ligningskontor hadde et dårlig rykte i forhold til at det tok fryktelig lang tid å få opprettet norske skattenummer for utlendinger som skulle motta skattepliktige ytelser (honorar, andre godtgjørelser) i tilknytning til prosjekter ved NTNU. Etter nesten 30 år, der internasjonalisering hele tiden har stått høyt på NTNUs agenda, trodde vi at ting nå skulle gå greit og effektivt når vi skulle motta våre partnere fra Wollo University for et 2-ukers oppholdt ved NTNU. Dessverre er det blitt verre, uten at dette skal tillegges Trondheim Ligningskontor alene.

I korthet: Med dagens regler for kost og losji kan man ikke unngå å rapportere godtgjørelser til ligningsmyndighetene, ettersom deler av diettsatsen er skattepliktig. Med andre ord: Dersom gjester skal utbetales kostpenger etter statens satser, må vedkommende først få opprettet et norsk skattenummer (som kan ta måneder). Først når dette er etablert, kan penger overføres til mottakers konto. I vårt tilfelle, der våre etiopiske gjester er her for to uker, ville de fått sine utgifter dekket først lenge etter at de har dratt tilbake til Etiopia, og sannsynligvis på svært administrativt kostbare måter ettersom de ikke har anledning til å motta overføringer fra utlandet til sine private konti i Etiopia.

Den eneste måten å unngå dette på, er at absolutt alle utgifter dokumenteres med kvittering (direkte refusjon av utgifter utløser ikke skattekrav), men også dette er problematisk for folk som allerede har måttet legge ut for visumavgift til Norge tilsvarende flere månedslønner (en etiopisk universitetslektor har utbetalt om lag 10.000 etiopiske birr per måned, tilsvarende knapt 3000 kr). Dermed gjenstår en mulighet; at våre gjester bespises når de er sammen med oss (vi kan bruke kredittkort og bli refundert innen rimelig tid av arbeidsgiver) eller at de utstyres med rekvisisjon for hvert spisested, og hvert måltid, de skal innta under oppholdet.

Hvordan dette har fungert for våre gjester skal vi ikke komme nærmere inn på her, annet enn at det er byråkratisk, omstendelig, og ikke minst nedverdigende å utstyres med «matlapper» som må forevises ved restaurantbesøk. Småutgifter til en kaffekopp eller kakebit mellom måltidene, som en normal diettsats kunne gitt høyde for, må dekkes av egen lomme. Når man dessuten vet at denne lomma er nokså slunken – våre tre kolleger fikk ut et forskudd fra sitt eget universitet i lokal valuta, tilsvarende til sammen 600 Euro, som de måtte reise til nasjonalbanken i Addis Ababa med spesialtillatelse for å veksle til seg (en dagsreise fra Dessie, hvor Wollo University ligger).

Vi er skamfulle og oppgitte over småligheten i dette regimet. Vi er fullt klar over at det ikke skyldes regler og rutiner ved NTNU, men i skattesystemet som regulerer diett og andre godtgjørelser. Om dette fortsetter vil utenlandske partnere vegre seg for å komme til NTNU, og vi vil også tenke oss nøye om før vi inviterer noen hit til slik nedverdigende behandling. Ved vårt fakultet er det en rekke Norpart- og Norhed-prosjekter som involverer land i sør (Uganda, Tanzania, Etiopia, Indonesia, Sør-Sudan) og vi gruer oss, sammen med en allerede overbelastet administrasjon, til alle disse prosjektene er i full sving med innreisende kolleger og studenter. NTNU bør avslå å invitere internasjonale kolleger inntil vi får en ordning som er til å leve med for oss og våre gjester.

Skrevet av Harald Aspen og Svein Ege, Institutt for sosialantropologi.