Ytring:

Digital eller ikke - noen ting er viktig i læringsmiljøet uansett

Mens mange ting endret seg når campus ble stengt, forble tillit, åpenhet og forståelse sentrale elementer som er viktig i vårt læringsmiljø, skriver forfatterne av denne kronikken, hvor de gjør opp foreløpig status for erfaringer med å flytte all undervisning over på nett.

- I det digitale klasserommet er det lite muligheter for å komme med kommentarer til sidemannen, eller direkte kommentarer til foreleser underveis. Når man tar pause forlater man gjerne PC-en en stund og ingen snakker sammen i det digitale klasserommet utenom når vi blir bedt om det, skriver kronikkforfatterne (ill.foto).
Publisert Sist oppdatert

Det er avgjørende at undervisere og studenter finner måter å kommunisere med hverandre på - både formelt og uformelt. Uten småpraten synker motivasjonen for læring og det blir vanskelig for alle å lære og utvikle seg. Å utveksle ulike perspektiver og å delta i dialog forblir sentralt i høyere utdanning - digitalt eller på campus.

Læringsmiljø før campus ble stengt

Alle studenter er forskjellige og vil derfor ha ulike opplevelser av læringsmiljøet før utbruddet av Covid-19 i Norge. Selv kommer vi fra en liten klasse noe som potensielt gir gode forutsetninger for et sosialt læringsmiljø. Ut fra samtaler i klassen virker det som om mange trives godt og synes det var et bra læringsmiljø. Flere oppgir at de føler en trygghet i klassen som gir rom for å delta i ulike diskusjoner både faglig og sosialt. Denne tryggheten ga en følelse av tilhørighet. Det å møte opp på forelesning var for mange veldig positivt siden det åpnet opp for muligheten til å dele perspektiver og ideer rundt det faglige og det bidro positivt til ens utvikling.

For studenter som bor utenfor byen var det enda viktigere å møte opp på forelesninger siden de ikke hadde mulighet til å være med på alt det sosiale utenom skoletiden. Også disse studentene opplever at kontakt med medstudenter er viktig for egen motivasjon og at det faglige fellesskapet i klasserommet var med på å gjøre en mer sikker på egne ideer, men at det også ga en mulighet til å videreutvikle disse ideene og forestillingene i et faglig fellesskap.

Men det var kanskje ikke like enkelt for alle å delta i forelesning. Studenter som sliter med et eller annet kan oppleve det som utfordrende å skulle møte på campus. Noen studenter sier at de ikke hadde samme opplevelse av det gode klassemiljøet. Det er ikke det at miljøet nødvendigvis var dårlig, men at det var vanskelig å skulle ta del av klasse- og læringsmiljøet når det å møte opp på campus var utfordrende i seg selv. Det med en liten klasse og mye diskusjon har derfor kanskje litt motsatt effekt dersom man ikke er så komfortabel med å skulle delta og være synlig i klassen.

På denne måten kan man se at studenter kan ha ulik oppfatning av det samme miljøet, men det er enkelte faktorer som virker å være sentrale for et godt læringsmiljø. Blant disse finner vi sosial tilhørighet, trygghet, god kommunikasjon, tillit og respekt for hverandre. 

Læringsmiljø under krisen

Læringsmiljøet forandret seg drastisk etter 12. Mars. For mange fortonet situasjonen seg som dramatisk etter e-posten om universitetets nedstengelse kom rett før lunch den dagen. Universitetets mange lokaler ble raskt tømt for studenter og forelesere, og mange kom i en form for krisemodus. Noen opplevde lettelse når universitetet stengte, de behøvde ikke lenger utsette seg for smittefare ved å reise med kollektivtrafikk eller møte på campus med flere tusen studenter. Noen av disse hadde også andre rutiner enn det å sette seg i en lesesal og så ikke like mørkt på den nye situasjonen i starten. Mens for andre kom alt i stå og rutinene forsvant med en gang når de ikke lenger kunne gå i lesesalene eller møtes på campus.

I starten var informasjonen fra universitetet mangelfull, og ingen av oss visste helt hva som foregikk og hva som kom til å skje. Hvilke løsninger som skulle på plass, hva kom til å skje med eksamen og ulike obligatoriske aktiviteter vi skulle ha? Vi, som sannsynligvis mange andre, følte oss usikker og maktesløse.

Skille studiehverdag og fritid

Det ble utfordrende å skille mellom studiehverdag og fritid, spesielt for de som bor i en liten hybel eller leilighet. Rutiner ble vanskelig å opprettholde for de som var vant til å studere på campus. Mens andre taklet denne situasjonen bedre til å begynne med. Uansett ble alle påvirket av den traumatiske situasjonen uavhengig av hvor man bor eller studerer. En stadig informasjonsstrøm om Covid-19 og tilstander både i Norge og verden holdt en konstant på vakt, engstelsen for egen situasjon og helse steg kraftig for mange. Covid-19 kom foran alt annet, og studiene havnet i andre rekke for flere av oss. 

Da de digitale løsningene begynte å komme var det lite informasjon om hvordan de skulle tas i bruk, og ikke minst når man skulle møte opp i de. Mange forelesere kjørte individuelle løp og det ble vanskelig å henge ordentlig med på alt som ble satt igang. Spesielt videoforelesninger eller kun utleggelse av Powerpoint-slides gjorde studiehverdagen til en ensom opplevelse. Selv om de er praktiske for at vi kan ta de igjen når som helst, mister vi muligheten til å diskutere de små spørsmålene sammen med hverandre. Vi mister muligheten til å reagere og diskutere det foreleser forteller om. Og vi forbinder gjerne studiene med det å få være sosial i en faglig kontekst. Dette forsvant brått og brutalt. 

Mange møter ikke

De digitale forelesningene kunne ha hjulpet en del for å ha kontakt med forelesere og andre studenter. Men et av hovedproblemene nå, når man endelig har begynt å få skikk på det digitale, er at mange ikke møter i de digitale forelesningene av ulike årsaker. Når en har en liten klasse som vi har, merkes dette veldig godt. Hvorfor man ikke møter opp kan en bare tenke seg til - i denne sammenhengen skrives jo teksten av oss som var med på undervisningsøkten. Kanskje har de andre tekniske problemer, dårlig utstyr eller nett. Eller kanskje føler de at de ikke får det samme sosiale eller faglige utbytte som de får av å møtes fysisk. Det blir kanskje også enklere å stemple digitale forelesninger som ikke relevant for ens egen interesse.

Uansett er opplevelsen gjerne positiv de gangene flere har møttes inne i de digitale klasserommene. Bare det at man får høre fra sine medstudenter igjen gir en mindre følelse av ensomhet i fagene man jobber med. Støtte fra forelesere og faglærere begynte å komme mer og mer gjennom møter i teams, digitale forelesninger og mail hvilket har vært med på å berolige mange overfor sin studiesituasjon. Kontakten hjelper på motivasjonen, og hjelper med å holde det faglige motet oppe. Det er ikke så mye som skal til for å gi motivasjonen et lite dytt for mange av oss.

Vanskeligere å komme med kommentarer

Likevel finnes det klare begrensninger med den digitale løsningen ved siden av dårlig oppmøte. Man får ikke den samme kontakten som når en møtes fysisk. I det digitale klasserommet er det lite muligheter for å komme med kommentarer til sidemannen, eller direkte kommentarer til foreleser underveis. Når man tar pause forlater man gjerne PC-en en stund og ingen snakker sammen i det digitale klasserommet utenom når vi blir bedt om det. Det uformelle faglige fellesskapet man hadde innenfor rammene til forelesningen er blitt borte.

Selv om vi enda ikke er så flinke til å møtes digitalt, er det likevel ikke så mye eller revolusjonerende som skal til for å holde motet oppe. God informasjon i god tid fra forelesere øker sjansen for gode digitale opplegg. Og et enkelt “vi skal klare dette sammen” fra faglærer gjør mye for troen på at man faktisk skal komme seg gjennom semesteret. Og kanskje etter hvert vil flere studenter bli flinkere til å møtes digitalt selv om dette ikke var noe man var vant med fra før. Om ikke annet, har Covid-19 vist oss hvor viktig kontakt med andre og følelsen av fellesskap er for både ens mentale ve og vel, samt faglig motivasjon. Det uformelle faglige fellesskapet som skape sosial tilhørighet og trygghet gjennom god kommunikasjon, tillit og respekt for hverandre vil alltid være viktig - digitalt eller på campus.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Denne kronikken er resultatet av en nettbasert undervisningsøkt, der vi byttet fokus fra overføring av informasjon om læringsmiljøer til å utforske læringsmiljøer fra våre unike perspektiver i dagens situasjon sammen. Og vi ville i tillegg skape noe som kan være meningsfullt utover konteksten av emnet. Dette skiftet skaper et mulighetsrom til å reflektere sammen og gå i dialog i en tid det er lett å føle seg alene. Vi håper at både innhold og tilnærmingen kan inspirere andre undervisere og studenter til å tenke på hva som betyr noe i høyere utdanning.