Hvordan skal vi utvikle forskningsuniversitetet?

Vi har høye ambisjoner for forskning, og fusjonen rokker ikke ved dem – tvert imot, strategien ligger fast. Det er stø kurs. Imidlertid er det et gap mellom selvoppfatning og realiteter: Kapasiteten og resultatene står ikke i forhold til ambisjonene – ennå. Det har vi tenkt å gjøre noe med.

I den første ledersamlingen i det nye NTNU på Oppdal 24. og 25. januar er hovedtemaet nettopp hvordan vi utvikler forskningsuniversitetet. Det handler om ledelse, rekruttering og karriereutvikling. Etter et år med mye fokus på de praktiske sidene ved fusjonen, er det på tide å rette blikket mot kjernevirksomheten. Vi er blitt Norges største universitet; nå må vi stille oss spørsmålet om hvordan vi kan bli landets beste universitet, også innen forskning. For, som sagt, vi har ikke renonsert på ambisjonene.

Hva er et forskningsuniversitet?

‘Forskningsuniversitet’ er ingen beskyttet tittel. Internasjonalt finner vi eksempler på at begrepet blir brukt for å klassifisere akademiske institusjoner. Slik er det ikke i Norge. Men vi ser at mange institusjoner i verden ønsker å profilere seg nettopp som forskningsuniversiteter til forskjell fra mer utpregede utdanningsanstalter. Det handler om konkurranse om menneskelige og økonomiske ressurser, men også om identitet og prestisje. Vi kan like det eller ei, men i de fleste rangeringer av universiteter veier forskning tyngst. Når antall universiteter i vårt eget land er doblet i løpet av få år, er det ikke til å undres over at noen ønsker å fremstå som spesielt forskningstunge. Spesielt UiO og UiB har lagt økende vekt på dette.

Det finnes ingen gullstandard for forskningsuniversiteter, men noen karakteristika nevnes ofte:

- Omfattende forskning av høy kvalitet og i stor faglig bredde

- Forskningsresultater som oppnår internasjonal anerkjennelse og betydning

- Vekt på forskerutdanning og forskningsbasert utdanning

- Ansvarlig utøvelse av akademisk frihet, åpenhet, toleranse og forskningsetikk

- Gjennomgående forskningskultur i alle ledd av virksomheten

Skal NTNU gjøre seg gjeldende som forskningsuniversitet, må vi strebe etter den gode forskningen, den som i tråd med OECDs definisjon er systematisk, original og søker ny kunnskap. Kanskje betyr det at vi må legge enda større vekt på den grunnleggende, langsiktige forskningen enn vi har gjort til nå, og med større forskningshøyde. Både de vi samarbeider med og de som finansierer oss har stadig økende forventninger til at vi har kunnskap som er internasjonalt helt i front. Det kan også innebære at vi må bli mer spenstige og innovative i den anvendte delen av vår forskning. Vi vil at våre resultater skal bli lagt merke til internasjonalt og ikke minst brukt, nå eller i fremtiden.

Forskning: Hvor er vi og hvor skal vi?

Det har vært sagt tydelig i fusjonsprosessen at NTNU ikke skal redusere på ambisjonene når det gjelder forskning.

Strategiske mål er noe vi skal strekke oss etter, ingen beskrivelse av nåsituasjonen. Vi vet omtrent hvor vi skal, men hvor er vi i dag? Hvor langt frem er det til å være «et fremragende universitet i internasjonal målestokk»?

Vi kan rynke på nesen av internasjonale universitetsrangeringer, men de sier i det minste noe om hvordan utenverdenen vurderer oss. På ymse rangeringer – med alle deres feil og lyter – havner gjerne NTNU på en plass mellom de 200 og 300 beste. Det er i og for seg ikke dårlig, gitt at det er om lag 10 000 utdannings- og forskningsinstitusjoner i verden. Det som er mer bekymringsfullt er at vi tilsynelatende ikke gjør det like godt som mange universiteter i vår «klasse», så å si.

Gjennom fusjonen er NTNU blitt et vesentlig større og mer mangfoldig universitet. Vi har fått et større innslag av profesjonsutdanninger på lavere grad og fagmiljøer med mindre tradisjoner for grunnforskning og vitenskapelig publisering. Det betyr at NTNU nødvendigvis vil gjøre det dårligere på indikatorer som måler forskningsresultater per faglig stilling. Dét er ingen krise. Det vi må huske er at vi ikke har fått en mindre samlet forskningsressurs ved det fusjonerte NTNU. Tvert imot, den har økt - NTNU har styrket sin totale forskningskapasitet.

Hvordan forvalter vi forskningsressursen?

Forskningens innsatsfaktorer omfatter økonomiske midler, tekniske og administrative støttetjenester, vitenskapelig utstyr og infrastruktur, men først og fremst de vitenskapelig ansatte – forskerne selv. Vi har en betydelig ressurs her, også sammenlignet med andre universiteter i Norge og ellers i Europa. Da er det viktig å reise spørsmålet om hvordan vi forvalter forskningsressursen og drøfte om vi kan nytte den bedre for å nå våre mål. Dét skal vi diskutere på ledersamlingen. De aktuelle og viktige spørsmålene er mange:

Hvordan fordeler vi tid og ressurser mellom hovedoppgavene undervisning og forskning? Dette gjelder både institusjonen som helhet, fagmiljøene og de enkelte vitenskapelig ansatte. På individuelt plan kommer naturligvis de to karrierestigene inn.

Hvordan legger vi til rette for at de vitenskapelig ansatte skal blomstre faglig og bygge selvstendige forskerkarrierer?

Hvordan skaper vi forskningsgrupper som er i stand til å håndtere store, komplekse prosjekter og forskningsoppgaver, og som kan hevde seg i konkurransen om midler? Det er forskergruppene først og fremst som kan realisere ambisjonene og forskergruppeledere har derfor en nøkkelrolle. Vi kommer til å tilby et program for forskergruppeledere med oppstart i vår.

Hvordan arbeider vi med høy kvalitet i forskningen? Hvordan støtter vi forskerne våre slik at de samarbeider med de beste og får resultater som kan bli publisert i gode kanaler?

Hvordan balanserer vi mellom spiss og bredde? Lar det seg forene?

Hvordan bidrar vi til at våre forskningsresultater kommer samfunnet og arbeidslivet til gode, at kunnskapen blir tatt i bruk?