Kunnskap for en bedre verden - i praksis

Som NTNU-ansatt gikk det opp for meg at visjonen «Kunnskap for en bedre verden» ikke behøver å være vidløftig og fjern. Akkurat nå får jeg kjenne på den i praksis. Det blir også noen opplevelser der jeg får erfare noen magiske øyeblikk av hva jobben i NTNU kan føre til.

Kunnskapsdeling

Når jeg først har fått et slikt ærefullt oppdrag er det også en god opplevelse at jeg har fremragende forskning fra kolleger å ta med meg i denne kunnskapsdelingen. Mine egne arbeider blir for snevert. Da er det godt å kunne forsyne seg med innsikt og «nesten ferdige presentasjoner» fra andre NTNU’ere som forsker på medienes medienes utvikling. Kommer tilbake til det.

Det er den globale redaktør- og utgiverforeningen Wan-Ifra som har gående et fire år langt Media Freedom and Democracy Programme . Her har de valgt ut de 10-12 mediehusene i Vietnam, Kambodsja og Myanmar som er viktigst for utviklingen av pressefrihet i denne regionen. Hos disse er det igjen en 40-60 medieledere på høyt nivå som får nordiske medieledere som mentorer. Dette innebærer både at vi fysisk er ute i virksomhetene og blir godt kjent med hvordan problemstillingene oppleves i praksis. Men det blir også coaching der vi utnytter digitale kommunikasjonsmidler for nært samarbeid over lengre tid. Utenriksdepartementet i Norge er med å finansiere prosjektet.

Pressefrihet i et diktatur

I utgangspunktet høres det så flott ut å si at man er med å sprer demokrati ute i verden. Jeg har jobbet med dette tidligere, blant annet med Øst-Afrika og i Etiopia. Er det noe som er sikkert, så er det at ting er annerledes enn man først tror, og at man må møte alle i en likeverdig partnerrelasjon. Det blir feil å innta en rolle der «vi skal lære dere noe».

Vi jobber i par, jeg og Ole A. Werring fra mediekonsernet Amedias ledelse. Med noe skepsis skal vi til det vietnamesiske mediehuset Thanh Nien i Ho Chi Minh (Saigon), eid av kommunistpartiets ungdomsorganisasjon. Undres litt på hva vårt bidrag om pressefrihet kan være her. Alle landets medier har eierskap relatert til kommunistene.

Så opplever vi å møte redaktører med et brennende hjerte for journalistikken. De er – riktignok innenfor sitt smale handlingsrom – opptatt av å utvikle journalistikk og medier som også kan kritisere. Og mediene kan diskutere med hverandre, så selv med et slags felles eierskap fra diktatorregimets side blir det likevel noe mangfold for offentligheten. De er også helt åpne om hvilke felt som er tabu og som de holder seg unna, og med ferske og smertelige erfaringer.

Kommersiell utvikling

Hva er de så mest interessert i å snakke om når vi kommer fra den vestlige verden? I dette tilfellet handlet det mye om forretningsutvikling når papiravisen møter en sterk utfordring fra digitale medier. Den nye reklameformen Content Marketing ( innholdsmarkedsføring) var de også så smått i gang med. Og ikke minst, så konkrete ting som hvordan man organiserer en redaksjon som skal jobbe både med papiravis og digitale medier.

Dette passer godt med Wan-Ifras utgangspunkt som vektlegger både de journalistiske idealene og hvordan dette skal støttes av sunn økonomisk drift og kommersiell utvikling i mediebedriftene.

Content marketing og kommunisme

Da får jeg et øyeblikk jeg ikke vil glemme. Jeg står i en vietnamesisk avis, eid av kommunistene, og går gjennom en presentasjon om utviklingen av innholdsmarkedsføring – både om mulighetene det gir for nye penger og de etiske utfordringene slik reklame byr på for en redaktør. Og dette skal først og fremst bygge opp under pressefriheten og demokratiet.

Her er mye annerledes enn man kan tro på forhånd. Det er en fremføring med mange kryss og b’er, for å snakke i bilder.

Programmering av roboter

Nå har vi akkurat kommet videre til neste mediehus, som blant annet gir ut avisen 7Day Daily i Myanmar. Her opplever vi at den forretningsmessige utviklingen av digital publisering faktisk ligger godt foran mye av det vi kjenner i Norge. Her har vi jo nesten mer å lære selv! Men med skiftende regime er de opptatt av å diskutere pressefriheten. Truslene fra militære og andre er uoversiktlige, og dette mediehuset har sterkere bånd til det gamle enn det nye regimet.

Men de ble også spesielt nysgjerrige på robotstyrt publisering av annonser og innhold, såkalt programmatic.

Nyttige NTNU-kolleger

Det er i utgangspunktet litt langt unna det jeg har detaljkunnskap om. Men da var det jo flott at jeg har fått involvere meg litt med det pågående prosjekt mellom NTNU og Adresseavisen. Takk til bl.a. kolleger som Jon Atle Gulla og Jon Espen Ingvaldsen som tidligere har delt raust fra det prosjektet. De har blant annet testet ut og forsket ut algoritmer for individualisering av publisering av medieinnhold i norske medier. Dette er jo et av de viktige utviklingstrekkene norske medier gjør nå for tiden, blant annet for å kunne konkurrere opp mot globale giganter som Facebook og Google.

Den samme globale mediekonkurransen kjenner de selvsagt også på i Myanmar. Akkurat nå forbereder jeg meg til en kunnskapsbasert samtale om dette temaet – og er hjertelig takknemlig for materiale jeg tidligere har fått fra mine NTNU-kolleger om dette.

Jeg har også begynt å glede meg til å vise frem små oppdagelser vi har gjort i mediene her ute, og som vi kan lære noe av i Norge. Så «Kunnskap for en bedre verden» går absolutt begge veier.

Alle de andre metorene i programmet er praktiserende ledere i mediebransjen. Jeg er trukket med som eneste akademiker pga. tidligere arbeidsbakgrunn, og har deltatt i slik type samarbeid med demokratiutvikling tidligere.