«March for Science» – en forskningspolitisk massemønstring

Lørdag ble det arrangert «March for Science» på kanskje så mange som 650 steder over det meste av verden, også i Norge. I et intervju i Universitetsavisa kommenterer rektor Gunnar Bovim disse markeringene som han tolker som en demonstrasjon for ytringsfrihet men også som et nederlag for forskningen. Etter å ha deltatt på markeringen i Los Angeles, som samlet mellom 25 og 50 000 deltakere med stor variasjon i alder, etnisitet og kjønn, har jeg et annet inntrykk.

Jeg opplevde «March for Science» i Los Angeles mer som en forskningsfestival enn en demonstrasjon. Det var happening preget av en blanding av humor og alvor. Hovedinntrykket var at jeg deltok på en markering av vitenskapens samfunnsmessige betydning og relevans. Det var ingen bekymring over at forskningen ikke er tilstrekkelig elitepreget og fremragende, slik vi finner hos norske universitetsledere. De mange plakatene la vekt på viktigheten av forskning for samfunnet, samtidig som de målbar frustrasjon over at vitenskap ikke ble oppfattet som troverdig og som et viktig underlag for politiske beslutninger. Global oppvarming ble spesielt ofte nevnt.

Jeg tolker marsjene som en forskningspolitisk massemønstring. Det er uten historisk sidestykke at så mange mennesker – forskere og ikke-forskere – uttrykker synpunkter på hvorfor forskning er viktig. Selv 400 deltakere i Trondheim er jo det mangedobbelte av antall deltakere på andre arrangement om forsknings- og universitetspolitikk, slik som møtene om NTNUs samlokaliserte campus. Et slikt engasjement er ikke et nederlag men et gjennombrudd!

Per Sandberg og Sylvi Listhaug har heldigvis ikke samme innflytelse i Norge som Donald Trump har i USA. Likevel er det ingen grunn til å feire forskningens plass i det norske samfunnet. Riktignok har bevilgningene vært økende, men forskning har en høyst begrenset status som grunnlag for politiske og næringsmessige beslutninger. Hvordan kan norske universitet respondere på de utfordringene som kom til uttrykk gjennom «March for Science» gjennom frustrasjonene over at vitenskapen blir neglisjert?

Det er flere muligheter. En av dem er at norske universitetsledere blir et forbilde når det gjelder å bruke forskning som grunnlag for forsknings- og universitetspolitiske beslutninger. Hvordan kan vi forvente at politiske myndigheter og næringslivet aktivt bruker vitenskap som refleksjonsgrunnlag for sine beslutninger når universitetslederne ikke gjør det? I dag teller Isaksen vesentlig mer enn vitenskapen. Det ville vært nyttig dersom norske universitetsledere turte å reflektere over hvorfor. Kanskje det kunne bidra til at vi kan feire «March for Science» som et framskritt snarere enn å betrakte tiltaket som et nederlag for vitenskapen?