Skal NTNU samarbeide med Israel om petroleumsforskning?

Dette spørsmålet har vært reist flere ganger siden juni 2016, da det ble klart at NTNU vil sende egne forskere sammen med en delegasjon fra Olje- og energidepartementet til utvalgte israelske universiteter. Målet med turen er å se på mulighetene for nærmere samarbeid med israelske petroleumsforskere. De kraftigste motreaksjonene har rot i beskyldninger om at Israel stjeler fra sine naboland og frarøver palestinerne på Vestbredden ressurser som rettmessig tilkommer dem, og bryter folkeretten når de borer etter olje på okkupert område. Mange mener at NTNU gjennom slikt forskningssamarbeid er med på å legitimere den uretten som Israel begår mot Libanon, Syria og ikke minst palestinerne på Vestbredden, og flere etterspør forskningsetisk refleksjon over NTNUs rolle i dette konfliktfylte landskapet.

Dette er en sak som det er viktig å diskutere om vi skal ta NTNUs visjon om kunnskap for en bedre verden på alvor. Men det reiser også spørsmål om hva slags felles ansvar vi kan ta for denne visjonen, og vi ved Program for anvendt etikk er konkret utfordret i denne saken. I kommentarfeltet til Arve Hjelseths ytring i UA, «NTNU sett fra Dragvoll», etterlyser Trond Andresen fra Institutt for kybernetikk diskusjonsinnspill fra humanister og samfunnsvitere og Program for anvendt etikk (PAE) ved NTNU utfordres spesielt. Han påpeker helt riktig at humanister og samfunnsvitere i for liten grad deltar i samfunnsdebatten og derved unnlater å bidra til bedre og mer informerte beslutningsvilkår. Muligens illustrerer denne saken en slapphet eller unnfallenhet som Andresen antyder, men ikke nødvendigvis. Fravær av klare etiske røster vil gjerne fremstå som unnfallenhet i saker der en selv har en klar overbevisning om at urett begås.

Denne saken er politisk i den forstand at det handler om å håndtere interessemotsetninger og det har ikke vært klart for oss hvilket etisk argument som skulle kunne utgjøre et avgjørende argument for å kalle et mulig forskningssamarbeid mellom NTNU og Israelske universitet for ‘uetisk’. Det er riktig at PAE har et spesielt ansvar for å stimulere til gode diskusjoner om etiske saker knyttet til teknologi og samfunnsansvar, men det betyr ikke at vi har, eller bør ta, en rolle som et rådgivende organ. Det er rektors ansvar å ta beslutninger på vegne av NTNU. Det er derfor prisverdig at rektor svarer på kritikken, og slik bidrar til åpenhet om vurderingene, som igjen muliggjør oppfølgende spørsmål og debatt.

Denne saken involverer alvorlige anklager mot NTNU som gjør åpenhet ekstra påkrevd. Et av spørsmålene vi stiller oss er om henvisningen til et skille mellom vitenskap og politikk motvirker en slik åpenhet gjennom å forhindre at viktige aspekter ved diskusjonen om NTNUs ansvarsforhold kommer frem.

Åpenhet og uavhengighet – kan forskning skilles fra politikk?

Etisk refleksjon omkring samfunnsansvar kan foregå på to nivåer i saker som denne: Det institusjonelle samfunnsansvaret og forskerens eget ansvar. En av NTNU-professorene som skal være med på delegasjonen til Israel kommenterer at han er bedt av rektor Bovim om å delta, og sier at han forholder seg til forskningen, ikke til det politiske. Han ser muligheten av å etablere interessant forskningssamarbeid med dyktige kolleger i Israel. Dette baseres på en antakelse om at forskning og politikk kan holdes atskilt. Men kan de det? En hake ved et slikt standpunkt er at forskeren fritas fra moralsk ansvar, selv om forskningsinstitusjonen ikke gjør det. Da bør vi spørre om NTNU ønsker å utdanne forskere som overlater de etiske kontroversene til NTNUs ledelse? Bovim har sagt at det er tre ting som er viktig når vi utdanner våre studenter: De skal være dyktige i sitt fag, de skal være nysgjerrige, og de skal ha gode verdier. Å ha gode verdier krever at man trenes i etisk refleksjon, nettopp fordi forskning aldri foregår i et samfunnsmessig vakuum. Dette er noe av det vi arbeider med når vi underviser i forskningsetikk ved NTNU.

På det institusjonelle nivået forsvarer rektor i sin blogg at NTNU samarbeider med regimer som «fører en politikk vi ikke støtter» – også med totalitære regimer – med begrunnelsen at forskning og samarbeid bidrar til demokratisk utvikling. Som i tidligere saker viser Bovim til gjeldende norsk utenrikspolitikk som eneste grunn for begrensning av samarbeid. Er det rimelig å møte beskyldningene om at NTNU legitimerer folkerettsbrudd med en henvisning til norsk utenrikspolitikk, eller kan vi med rette forvente at NTNU som kunnskapsinstitusjon tar selvstendig stilling til denne typen spørsmål?

Selvstendig samfunnsansvar

Vi har nylig vært gjennom en prosess nasjonalt med å revidere forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi utarbeidet av NENT (den nasjonale etiske komité for naturvitenskap og teknologi). Disse retningslinjene vektlegger ikke bare de individuelle forskernes, men også forskingsinstitusjonenes selvstendige samfunnsansvar: «Forskningen har et selvstendig ansvar for egen rolle i samfunnsutviklingen» heter det. Dette innebærer ikke bare at forskning skal bidra til kollektiv kunnskapsbygging på tvers av landegrenser som rektor beskriver som forskeres ryggmargsrefleks, men også ha blikk for etiske og politiske kostnader: «Forskningen må ikke være innrettet slik at den kommer i konflikt med demokratisk utvikling eller internasjonale konvensjoner som skal trygge fred. Forskningen må ikke bryte med de rettighetene som er nedfelt i anerkjente internasjonale konvensjoner om sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter».

Det er stor enighet om at NTNU, sammen med andre universiteter, skal ha en pådriverrolle for kunnskapsutvikling i samfunnet. Det er et stort ansvar som blant annet betyr at NTNU må treffe kloke valg selv om de skulle vise seg å være politisk upopulære. Dette ansvaret er derfor nært knyttet til idealet om fri, åpen og uavhengig forskning. Samtidig vet vi at ingen forskning foregår i et apolitisk rom, og heller ikke bør gjøre det. Dette henger sammen med et viktig demokratisk prinsipp: verken forskerne eller politikerne skal alene kunne bestemme hva slags forskning samfunnet skal satse på.

Enkelte har brukt NENTs uttalelse om petroleumsforskning til å stille spørsmålstegn ved om det er riktig av NTNU å gå inn i dette forskningssamarbeidet. Vi tenker at denne saken ikke først og fremst handler om energi- og klimaspørsmålene. NENT-uttalelsen gir uansett lite grunnlag for å vurdere enkeltprosjekter i så henseende, tvert imot er den eksplisitt på at det er den totale effekten av petroleumssatsning som universitetene må vurdere når spørsmålet reises om vi er del av løsningen eller problemet. Så lenge NTNU, i motsetning til f.eks UiB, ikke ønsker å lage en slik oversikt, er det vanskelig å se hvordan vi kan vurdere hvilken funksjon enkeltprosjekter som dette har i det mål som nå (stort sett) alle ser som et etisk imperativ: at vi i felleskap må arbeide for en omstilling av våre energisystemer. Her handler det også om å finne fram til de rette spørsmålene, som vi eksempelvis mener kan være: Hva innebærer det for NTNUs strategi om en går inn i nye langtidsforpliktelser, og vil NTNUs engasjement spille en rolle i regionens energisatsning fremover? Energipolitiske spørsmål har en sentral rolle og betydning for et samfunn, og er spørsmål vi som universitet må ha et aktivt forhold til når beslutningene om et eventuelt samarbeid tas.

Rektors henvisning til at NTNU ikke kan ha egen utenrikspolitikk er i en forstand selvsagt, men kan likevel problematiseres med utgangspunkt i NENTs retningslinjer som slår fast at universiteter har et selvstendig ansvar for egen rolle i samfunnsutviklingen. Det sentrale spørsmål blir da hva vi må vite, hvilke spørsmål vi må ha svar på, for å ta stilling til om NTNU tar en forsvarlig avgjørelse i dette spørsmålet om forskningssamarbeid. Vi sitter med mange spørsmål som f.eks: Hva er konkret målsetting med turen? Hvem skal samarbeide med hvem om hva? Hva er bakgrunnen for Tord Liens henvendelse til NTNU? Har NTNU foretatt egne politiske vurderinger i denne saken, og hvilke spørsmål har NTNU stilt seg selv og departementet når de fikk henvendelsen? Internasjonalisering er bra, men kan ens samarbeid samtidig også forhindre utvikling av robuste kunnskapsmiljøer i andre deler av regionen? Er det nødvendigvis slik at det er de beste miljøene en skal arbeide sammen med om det er slik at vi ser NTNUs rolle i et internasjonalt samfunnsperspektiv - rettet mot å utvikle kunnskap for en bedre verden? Vi har ikke svarene og vi har heller ikke alle spørsmålene, men vi mener at slike spørsmål bør inngå i NTNUs vurdering. Denne saken er viktig ikke bare for NTNU, den har også nasjonal betydning. NENT er en ressurs som kan benyttes i denne og tilsvarende saker. 

Etisk refleksjon og politisk uenighet – PAE er ikke en etikkomité

I den beste av mulige verdener vil forskningssamarbeid på tvers av politiske grenser bidra til samarbeid og brobygging. Det er rektor Bovims ambisjon og overbevisning, og ingenting ville vel være bedre enn akkurat det. Både denne saken og flere andre kontroversielle saker – som eksempelvis internasjonalt forskningssamarbeid med korrupte regimer og deltakelse i oljesandprosjekter – reiser liknende forskningsetiske problemstillinger. Vi kan spørre: Hva fremmer godt samarbeid, brobygging og bærekraftige klima- og ressursløsninger på kort og lang sikt? Mange teknologer involvert i petroleumsforskning mener at vi gjennom slikt samarbeid kan bidra til å oppdra andre til bedre forskningskulturer, eksempelvis gjennom utveksling av ansatte og studenter. Men like mange er dypt uenig, og poengterer heller at vi bør avstå fra å involvere oss dersom vi kompromitterer viktige verdier vi ønsker å holde i hevd.

Slike prinsipielle spørsmål er viktig å diskutere, men samtidig må de enkelte aktuelle sakene stå i fokus når en søker å finne ansvarlige løsninger, og NTNU bør gå foran med et godt eksempel. Det innebærer at alle kontroversielle valg om forskningssamarbeid også må under lupen. Det kan vi få til ved å lage noen felles arenaer hvor slike kontroverser blir åpent debattert.

Ved NTNU har vi Program for anvendt etikk hvis mandat blant annet er å bidra til diskusjon om etiske saker knyttet til teknologi og samfunnsansvar. Med dette innlegget ønsker vi å gjøre nettopp det. Vårt mandat er ikke å ta rollen til en etikkomité, vi har altså ikke et rådgivende mandat, og kan heller ikke tale på vegne av et etikkmiljø på NTNU. Vår rolle skal være å bidra til at etikkmiljøet er bedre koordinert og bidra til økt institusjonell kapasitet til refleksjon om forskningsetiske dilemmaer og kontroverser gjennom undervisning, forskning og debattmøter. Det er en mangfoldig rolle som vi hele tiden arbeider med å bli bedre til å utføre.

May Thorseth, Siri Granum Carson og Rune Nydal,

ansatte i Program for anvendt etikk ved NTNU