Nå må de vise at politikk virker

I Minneapolis har velgere lagt igjen «I Voted»-klistremerkene sine ved minnestedene for Renee Good og Alex Pretti. Det forteller Minnesota Public Radio. Begge ble skutt og drept av føderale immigrasjonsagenter i januar. Nå ligger små bekreftelser på deltakelse i demokratiet blant minnene etter dem.

Fakta

Curt Rice

• Curt Rice kom til Norge fra USA i 1991. Etter to år i Trondheim syntes han vinteren var for kort, lys og varm, og flyttet til Universitetet i Tromsø, der han jobbet frem til 2015 som førsteamanuensis, professor og prorektor for forskning.

• Etter det har han vært rektor både på OsloMet og NMBU. 

• Fram til i vår var han direktør i Fulbright Norge. Rice har også ledet Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, vært styreleder i Cristin, og har hatt flere andre roller i UH-sektoren.Rice er nå direktør i cOAlition S.

Jeg kommer fra Minnesota. Dette treffer meg et sted som valganalyser og mandatfordelinger ikke når.

Da Good ble drept, skrev jeg her i Universitetsavisa om maktbruk, ledelse og tillit. Hvordan skulle vi berolige studenter og forskere som ønsket seg til USA, når vi selv strevde med å forstå det som skjedde der? Senere samme måned ble også Pretti drept. 

I dag kjenner jeg på lettelse. Demokratenes seier gir håp om at makten kan begrenses, og at landet kan bevege seg i en bedre retning.

Men jeg er også blitt ganske kynisk til politikk. Jeg lurer på om dette faktisk er arenaen der vi skal løse samfunnets problemer. Eller om systemet først og fremst produserer neste valgkamp.

Demokratene har fått en mulighet til å gi oss et bedre svar.

Da ordene forsvant. Som direktør for Fulbright Norge opplevde jeg hvordan samarbeidet med det amerikanske utenriksdepartementet forandret seg. På et tidspunkt ville våre kontakter ikke lenger gi enkelte beskjeder skriftlig. Vi fikk muntlig informasjon om hvilke stipender som var kansellert, men ingen skriftlig bekreftelse.

Andre direktører ved Fulbright-kommisjoner fortalte om enda mer bisarre situasjoner. Saksbehandleren ville verken sende navnet på personen som hadde mistet stipendet, eller si det høyt. I stedet vendte vedkommende skjermen mot kameraet, slik at kollegene mine kunne lese navnet selv.

Jeg oppfattet dette som frykt. For mediene. For DOGE, Elon Musks prosjekt for å effektivisere statsapparatet. For reaksjoner fra overordnede. En offentlig ansatt skulle formidle en beslutning med store konsekvenser for et annet menneske, men forsøkte å gjøre det uten å etterlate seg ord.

Samtidig opplyser den britiske Fulbright-kommisjonen nå søkere om at prosjektene må samsvare med administrasjonens prioriteringer, inkludert presidentordrene, for å få endelig godkjenning. Beskyttelsen av akademisk frihet står fortsatt i utenriksdepartementets publiserte regelverk. Avstanden mellom prinsipp og praksis er vanskelig å overse. ()

Forskningen kan ikke vente. En gjennomgang i The New York Times 31. oktober (bak betalingsmur) beskriver hvordan amerikansk forskning svekkes gjennom bemanningsreduksjoner, avbrutte prosjekter og politisk innblanding. DOGE har spilt en sentral rolle. Samtidig ligger de samlede føderale forskningsutgiftene fortsatt omtrent på tidligere nivå.

Store bevilgninger beskytter altså ikke nødvendigvis systemet som skal omsette dem i kunnskap.

Avisen forteller om Alzheimer-forskeren Ann Cohen ved University of Pittsburgh. Hun undersøkte hvordan stress og helseproblemer tidligere i livet kan påvirke risikoen for sykdommen. Studien inkluderte både hvite lavinntektsmiljøer på landsbygda og svarte lokalsamfunn i Pittsburgh. Ifølge The New York Times avsluttet National Institutes of Health finansieringen i august fordi prosjektet handlet om strukturell rasisme. Cohen mener begrunnelsen bygger på en grunnleggende misforståelse av forskningen.

Muligheten til å forstå en sykdom som rammer familier over hele verden, blir underordnet administrasjonens ideologiske kamp.

I Fulbright var det flere som sa at vi bare måtte holde ut. Det ville komme andre tider.

Men forskning kan ikke settes på pause til neste valg. Mennesker finner andre jobber. Studenter velger andre land. Forskningsgrupper går i oppløsning. De som blir igjen, lærer kanskje å unngå bestemte spørsmål.

Vi kan ikke bare gå tilbake. Vi må bygge videre fra der vi faktisk står.

To år til å gjøre noe. Hva forteller valget om 2028? At demokratene har fått en mulighet. Hva den er verdt, avhenger av hva de bruker den til.

De kan ikke behandle de neste to årene som en lang nominasjonskamp. Vi trenger å se hva de folkevalgte kan utrette.

Trump sitter fortsatt i Det hvite hus. Men demokratene kan bruke budsjettmyndigheten og kontrollarbeidet til å beskytte forskning, undersøke politisk forskjellsbehandling og kreve svar om penger som holdes tilbake.

The New York Times påpeker at domstolene og politikere fra begge partier allerede har begrenset skadene. Det finnes erfaringer og samarbeidspartnere å bygge videre på.

Vitenskapen hjelper oss å forstå problemer og utvikle løsninger. Politikken skal gjøre oss i stand til å handle sammen. Demokratene må beskytte forskningens frihet og vise sin egen evne til problemløsning. Grensene for politisk innblanding må også gjelde når deres eget parti får presidentmakten.

Å dempe polariseringen krever resultater som også mennesker som stemte republikansk, har grunn til å verdsette. Det krever ansvarliggjøring uten at alle på den andre siden gjøres til fienden.

Jeg vil gjerne tro at politikk kan gi oss en bedre fremtid. I dag er det litt lettere å håpe på det.