Ytring
Ja, Hjelseth – du misforstod!
Når mange professorer tviholder på at man har en «særlig uavhengig stilling» selv slik tilstanden er nå, så er det min påstand at dette er selvpåført sosial dumping motivert av nettopp denne livsløgnen.
Ole-Morten Midtgård mener professorers faktiske arbeidsbetingelser må justeres slik at vi igjen blir særlig uavhengige, ikke bare på liksom, men på ordentlig.
Foto: Solveig Mikkelsen
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Siden Arve Hjelseth spør direkte i sitt siste innlegg om særlig uavhengig stilling, tillater jeg meg å bekrefte hans mistanke om at han misforstod også meg.
I mitt innlegg påpeker jeg bare hva rettstilstanden nå er definert å være, og kobler dette til den faktiske utviklingen i akademia over mange år, hvor professorer er redusert til «tusseladder» som en nå pensjonert kollega pleide å si. Det handler ikke om meg selv, men jeg er bekymret over tilstanden og rekrutteringen til akademia generelt. Ikke minst gjelder dette teknologifagene (som jeg kjenner best), hvor det er svak konkurranse om sentrale professorstillinger som er viktige for Norge som teknologi- og innovasjonsland. (Ja, jeg høres ut som Dem – Lederne, men jeg mener det.) Det er ikke rart når de dyktigste kandidatene får lønn, arbeidsbetingelser og kanskje også arbeidsoppgaver som er langt mer attraktive i næringslivet. Derfor ønsker jeg, i likhet med Røyrvik, endring: Våre faktiske arbeidsbetingelser som professorer må justeres slik at vi igjen blir særlig uavhengige, ikke bare på liksom, men på ordentlig. Det er viktig også for å opprettholde reell akademisk frihet knyttet til den enkelte professor, ikke bare en teoretisk frihet knyttet til institusjonen.
Når mange professorer tviholder på at man har en «særlig uavhengig stilling» selv slik tilstanden er nå, så er det min påstand at dette er selvpåført sosial dumping motivert av nettopp denne livsløgnen. Hjelseth bekrefter jo egentlig sosial dumping selv (Alternativt blikk fra Dragvoll) ved å referere til de 5000 gratis undervisningstimene han har lagt ned for NTNU siste 20 år. Dette må jo være overtid, for samtidig har han kvalifisert seg til professoropprykk, som må ha krevd mye forskningsinnsats, sannsynligvis også på fritiden. 5000 timer på 20 år er 250 overtidstimer per år bare på undervisningsdelen. Ikke bare er dette ubetalt, det er også 50 timer mer enn hva som er tillatt etter Arbeidsmiljøloven. Rent monetært utgjør det i størrelsesorden 3-5 millioner kroner i tapt arbeidsfortjeneste (dog før skatt), avhengig av hvilken lønn og overtidstillegg man snakker om. Det er jo penger Hjelseth kunne ha satt i indeksfond underveis, og i dag dermed vært såpass uavhengig rik at han nå kunne ha førtidspensjonert seg og bedrevet sin forskning helt uavhengig av en arbeidsgiver og helt uten frykt for timeregistrering. Selv mener han at «det [er] en naturlig pris å betale». Jeg tror ikke den prisen gjenspeiles i lønna hans, men – som tidligere sagt – det er mulig Dragvoll-professorer er fornøyd med lønnsbetingelsene sine for alt jeg vet.
