En NTNU-ansatts tanker om flytting til Helgasetr

Jeg er verneombud ved institutt for sosialt arbeid ved NTNU. Men her snakker jeg kun på vegne av meg selv.

Tenk deg at du får et hjem bygd for deg. Det er stort, luftig og moderne. Det har en flott entré, et fint kjøkken og et lekkert bad. Men, så oppdager du at stua er for liten og delt med nabofamilien. Når det gjelder soverom finnes det kun ett, og det er knapt mer enn et bøttekott, som så vidt rommer én enkeltseng. 

- Hvordan skal vi konsentrere oss med tjue på ett kontor?

Du er kanskje ikke så fornøyd. Selv om det er mye fint med huset, er det jo i stua og på soverommet du vil tilbringe mesteparten av tiden. En av hovedfunksjonene til et hjem er å kunne sove der. Dermed stusser du litt på hvorfor disse fasilitetene er såpass labre.

- «Hei du!» sier du til byggherren. «Hvorfor har du laget det slik? Dette holder jo ikke mål i det hele tatt!»

- «Nei, nei.» svares det. «Du misforstår. Det er bestemt at det skal være sånn, hvilket vil si at det er kjempeflott!»

- «Men det er jo bare soverom til én person!»

- «I den originale tegningen var det null soverom, så da må du være takknemlig for étt» kommer svaret tilbake.

- «Men, jeg vil ikke dele stue med en annen familie!»

- «Jo, nå misforstår du igjen. På denne måten komme du til å få så godt samarbeid med dem. Husk at dette er fremtidens måte å bo på».

Dette, i veldig forenklet form, er hvordan det føles å være ansatt ved et institutt som skal inn på nybygget Helgasetr. Der det bugner av sosiale soner, treningstilbud og kunstutstillinger. En fryd for øyet. Dessverre har det faktum at folk faktisk skal jobbe der havnet ganske lavt nede på prioriteringslisten. 

Nybygg mangler fremdeles kontorplasser til ti ansatte

For det første er vi 76 ansatte som kun har blitt tildelt 66 arbeidsplasser. For det andre er det kun åtte kontor. Resten er fordelt på tre åpne kontorlandskap. Manglende arbeidsplasser er et massivt problem i seg selv, men her vil jeg ta opp kontorene.

Åpne kontorlandskap har vært et tema på NTNU i lang tid. Det har blitt påpekt hvor skadelig det vil være for arbeidsmiljøet, og for den enkeltes produksjon. Det har blitt nevnt at veiledning vil bli vanskeligere, og at man vil måtte kaste bøkene sine. Alle innvendinger har falt, tilsynelatende, på døve ører. Dette er jo fremtidens arbeidsplass.

Vender vi tilbake dette metaforiske hjemmet, så er det rundt nå at byggherren ser mot deg med et såret blikk og sier «hva er problemet? Alt dette har vært planen hele tiden, og du har hatt årevis på å klage!»

Og, ja, det var forklart hvordan sluttresultatet skulle bli. Du protesterte selvfølgelig, og forklarte gjentatte ganger hvorfor delt stue og ingen soverom ville bli en forferdelig løsning. Du husker at du var overrasket over at byggherren da, heller enn å lytte til noe som ble sagt, holdt hendene for ørene og ropte «lalalalalalala» til du, noe forfjamset, sluttet å snakke. Det var vel samtykke det da. Nå sier du, oppgitt, at «jo, problemet er akkurat det samme som jeg sa fra starten av».

Lovte 40 prosent enekontor: Nå må NTNU betale opptil 33 mill selv

Det er nok mange der ute som ikke har egne kontor, som kanskje mener at vitenskapelig ansatte er bortskjemte hvis de krever det. Det er sikkert mye utstyr som andre yrkesgrupper bruker som jeg ikke kjenner hensikten med. Det vil ikke dermed si at det ikke har noen hensikt. På samme måte er cellekontor viktigere for oss enn folk kanskje er klar over. Nærmest alt vi gjør, om det så er skriving eller forberedelse av undervisning, er konsentrasjonsarbeid. På samme måte som en snekker har sin verktøykasse, er kontoret vårt primære verktøy. 

Det er her vi finner ro, hvor vi kan stenge ut distraksjoner og bråk. Det er her vi har våre papirer og våre bøker. Det er også her vi kan ta imot studenter hvis de sliter med noe og trenger hjelp på kort varsel. Nå stemmer det at Helgasetr vil ha et lite antall samtalerom på deling som vi kan ta i bruk. Forhåpentlig kan studenten også vente til neste dag eller dagen etter når ett er ledig. Eller så kan vi bare snakke ut i de sosiale sonene, åpen for alle, hvor Gud og hvermann kan lytte til samtalen.

Jeg har lyst til å bli sint, og innimellom er jeg det. Men for det meste er jeg trist. Jeg er trist fordi jeg har mye kjærlighet for NTNU. Jeg har jobbet i og rundt universitetsmiljøet i mange år. Først på Tapir fagbokhandel, deretter som studass, så som stipendiat, og så som postdok. Jeg har tilbrakt hele mitt voksne liv ved universitetet. 

Det å få en fast vitenskapelig stilling ved NTNU er noe jeg har jobbet mot siden jeg var bachelorstudent og så professorenes lett forvirrede ansiktsuttrykk. De surret rundt som om de til enhver tid hadde endt opp i et rom og glemt hva de skulle der. Jeg tenkte: «Ja! Dette er mine folk! Det er her jeg hører hjemme!»

Nå som jeg har blitt fast vitenskapelig ansatt, er det bittersøtt, på grunn av den planlagte flyttingen. Jeg er litt sint, fordi min arbeidshverdag vil bli verre. Men først og fremst er jeg er veldig lei meg fordi det er tydelig oppe i alt dette at arbeidshverdagen til de ansatte har ligget så langt nede på prioriteringslisten.

 Jeg håper jeg tar feil, men inntrykket jeg sitter igjen med er at de som sitter på toppen ved NTNU ville ha et stort, imponerende universitetsområde, bestående av store, imponerende bygg. Den daglige velværen til de som skal jobbe i disse byggene var offeret som måtte til. Jeg er trist over at den arbeidsgiveren som jeg er så glad i virker å bry seg så lite om meg.