Ytring

Ny politikk for postdoktorer

NTNU vil gi postdoktorene gode rammer for faglig utvikling.

Erfaringene fra postdoktorløftet ga et tydelig signal om at NTNU som arbeidsgiver hadde et forbedringspotensial når det gjaldt å følge opp hver enkelt i denne kategorien av vitenskapelige ansatte.
Erfaringene fra postdoktorløftet ga et tydelig signal om at NTNU som arbeidsgiver hadde et forbedringspotensial når det gjaldt å følge opp hver enkelt i denne kategorien av vitenskapelige ansatte.
Publisert

Postdoktorer er en meget viktig gruppe vitenskapelige ansatte, og karriereplaner og god oppfølging er avgjørende for å ivareta dem. NTNU har nå vedtatt en ny politikk for postdoktorer. Den tydeliggjør hvordan vi som akademisk institusjon skal gi våre postdoktorer gode rammer for faglig utvikling og relevant kompetanse for videre karriere.

Postdoktor er en vitenskapelig stilling i akademia for personer med doktorgrad som ønsker å kvalifisere seg til en fast vitenskapelig stilling. Postdoktorene er ansatt i et 2-4 års åremål, og har som hovedoppgave å gjennomføre eller delta i et forskningsprosjekt.

Gradvis har postdoktorer blitt en viktigere del av de vitenskapelige ansatte ved universitet i Norge. For noen tiår siden var det få postdoktorer ved norske institusjoner, og mange som ønsket seg en vitenskapelig karriere i Norge, reiste utenlands for å få slik erfaring. Internasjonalt er det langt flere postdoktorer enn tilgjengelige stillinger i akademia, som disse kan rekrutteres inn i. Dette har ført til at mange har hatt perioder som postdoktor ved flere ulike institusjoner. Tilsvarende utvikling har vi sett ved norske institusjoner. Nå er det også i Norge langt flere postdoktorer enn ledige vitenskapelige stillinger i universitets- og høyskolesektoren. Den skjeve fordelingen mellom antall postdoktorer og antall tilgjengelige stillinger har medført at mange postdoktorer må se etter alternative karriereveier.

Tradisjonelt er postdoktorer knyttet til et bestemt forskningsprosjekt hvor arbeidsoppgavene hovedsakelig dreier seg om å gjennomføre den forskningen som prosjektet er basert på. Prosjektet kan være i form av et postdoktorstipend eller -prosjekt. For de aller fleste postdoktorer er imidlertid prosjektet vesentlig større, og involverer flere andre vitenskapelige ansatte, inklusive stipendiater. En viktig erkjennelse i denne sammenheng er at det ikke har blitt etablert en systematikk for å gi postdoktorene anledning til å opparbeide andre ferdigheter eller kompetanse. Her snakker vi om kompetanse som er nødvendig for å fylle kriterier knyttet til å få en fast vitenskapelig stilling i akademia eller posisjonere seg for stillinger i forskingsinstitutter, næringsliv eller offentlig forvaltning. Det gjelder spesielt undervisningserfaring, men også erfaring med søknadsskriving og prosjektledelse.

Også ved NTNU er det et høyt antall postdoktorer, hvor langt de fleste er ansatt på prosjekter med ekstern finansiering. NTNU gjennomførte for noen år siden en pilot som ble kalt postdoktorløftet, hvor noen utvalgte kandidater ble fulgt opp med tilbud utover forskingsaktiviteten. Erfaringene fra prosjektet ga et tydelig signal om at NTNU som arbeidsgiver hadde et forbedringspotensial når det gjaldt å følge opp hver enkelt i denne kategorien av vitenskapelige ansatte. Nå har vi vedtatt en politikk for postdoktorer ved NTNU. Her har vi både tatt hensyn til de erfaringene som ble høstet ipostdoktorløftet, samt signalene gitt i Kunnskapsdepartementets Strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling (regjeringen.no).

En annen viktig gruppe er vitenskapelig ansatte i forskerstillinger, som NTNU er avhengig av for å nå våre forskningsambisjoner. På lik linje med andre vitenskapelige ansatte, skal de følges opp på en god og forutsigbar måte. Forskere ved NTNU er i hovedsak knyttet til eksternt finansiert forskning. Forskerstillinger har vært, og er, knyttet til utfordringene med midlertidighet i universitets- og høyskolesektoren. Vi i ledelsen ved NTNU har et klart mål om å utmeisle en politikk for forskerstillinger i løpet av året.