Anne Elster står på, til tross for den alvorlige diagnosen

- En ting er å snakke om fag. Det er jeg vant til. Å snakke med journalister om det jeg står i nå, det er annerledes.

Professor Anne C. Elster sier det som en praktisk opplysning, ikke en klage. Hun er sliten i dag, understreker hun tidlig. Hun har nettopp vært gjennom cellegiftbehandling. 

Bare to dager før har hun vært i begravelse til sin kusine. Hun døde av noe som ligner på det Anne selv står i nå.

Og så kommer hun med en tydelig forespørsel:

- Jeg vil at det skal være positivt og inspirerende for andre. Ikke sånn «sob-story».

Det er premisset for samtalen: Hun legger ikke skjul på det tyngste, men hun insisterer på at historien ikke stopper der.

Gikk fra å toppe konferanse til å bli innlagt

Først det dystre bakteppet:

Hun er under behandling for alvorlig kreft, men behandlingen er kun palliativ, ikke kurativ.

Det betyr at legene ikke tror sykdommen kan helbredes, bare lindres.

- Jeg var på reise til USA, hvor jeg ga en keynote, altså at jeg var hovedforeleser på en større forskningskonferanse i San Diego.

Konferansen har gått i over 50 år, forklarer hun, og er en av de store innen fagfeltet hennes. Hun sier det uten å skryte, men for å vise at dette var en milepæl.

- Jeg begynte å få magesmerter. Jeg hadde magesmerter den dagen jeg skulle holde foredraget, men jeg har gitt mange foredrag, så det gikk greit.

Så legger hun seg på hotellrommet etterpå. Senere presser hun seg likevel ned til konferansen igjen, da hun som en av hovedgjestene føler på et ansvar om å være tilstede. 

Torsdag reiser hun hjem til Norge. Elster forteller hvor utslitt hun var da hun kom hjem: Hun ba mannen bære inn bagasjen, selv om hun nesten bare hadde håndbagasje.

- Planen var å delta på en workshop i Italia to dager etter. Denne gangen skulle mannen min være med for en gangs skyld, sier hun, og legger til at de gledet seg.

Men lørdag morgen, tre dager etter at hun sto som keynote-speaker i USA, får hun så store smerter at hun ber mannen kjøre henne til legevakta.

- Den lørdagen fikk jeg beskjed om at det var kreft både i bukspyttkjertel og lever. Hun forteller at hun ikke engang visste hvilken krefttype det var med en gang, men at hun kunne se på legene at det var alvorlig. 

Fikk den dystre beskjeden på bursdagen

Så kom CT-undersøkelser, biopsi og hele pakka. 

- På bursdagen min, 63-årsdagen min, får jeg beskjeden. Jeg skulle vært på tur i USA, for 40-årsjubileumet fra bachelor og som et påskudd for å besøke min datter der. I stedet satt jeg på legekontoret og fikk beskjed om at det antagelig var gallegangskreft, forteller Elster.

Det er en aggressiv form for leverkreft.

- Det var hårda bud, legger hun til lakonisk.

Bare dager før reisen til USA hadde hun spilt single-kamp i tennis. Hun hadde ingen anelse om at hun var så syk.

Nå har det gått rundt fem måneder siden beskjeden kom. Sykdom og tung behandling til tross, så prøver hun å holde seg aktiv på jobben. 

- Jeg spøker med at jeg er på 75 prosent kapasitet nå, ned fra 150 prosent. Det er bare et tall dratt ut av luften, men det er kanskje litt sant.

Har vært «den kritiske»

Det er ingen tvil om at hun har vært aktiv. 

På forskningsfronten har hun både ledet og deltatt i mange store prosjekter. Nå er det Senteret for fremragende innovasjon for geofysisk forecasting (SFI-CGF) som tar mye tid. Der leder hun gruppa HPC-Lab. Hun har også undervist og veiledet mye. 

Enda mer kjent er hun kanskje, ihvertfall for UAs faste lesere, fra styre og stell ved NTNU. Hun er på sin tredje periode som vara i NTNUs styre. 

Hun satt også i Fakultetsstyret og i ansettelsesutvalget på IE i forrige periode.

Som hun selv sier så har hun ofte blitt en av «de kritiske» i styresammenhengene. Sånn sett har hun blitt et kjent fjes for mange. Hun er ikke redd for å si det hun mener, det vil nok de fleste som har sett henne på et styremøte, eller møtt henne selv, være enige i. 

- Mange sier at jeg har blitt såpass åpen og utadvendt av å være ti år i USA. Jeg tror heller det er min nordnorske mor som har lagt grunnlaget for det, sier Elster.

For åpenheten var der alt i barndommen.

- Det skal sies at årene i USA ikke akkurat fikk meg til å holde munn, men grunnpersonligheten kommer nok mer nordfra enn fra vest, slår hun fast.

- Pågangsmot får du av noe du brenner for

Denne delen av personligheten hennes er nok mye av det som driver ønsket om å være åpen om sykdommen, men også ønsket om å snakket om lyspunktene i det hele.

- Noe av de viktigste som driver meg gjennom sykdommen, det er en positiv holdning. Og «grit», pågangsmot. Det får du av å jobbe med interessante ting og ha en interessant jobb du brenner for.

I seg selv kanskje ikke et uvanlig perspektiv, men for Elster har det blitt klart at hun ikke har tid til å realisere alle prosjektene hun skulle ønske.

- Vi tenker gjerne at vi kommer til å få tid til alt mulig. Men hvis du antakelig har begrenset tid igjen, da må du prioritere.

Prioriteringen hennes nå er datteren, ektefellen, og det å være til stede her og nå. 

Samtidig handler mye om et tilbakevendene tema: å fortsette å bidra.

- Når man er glad i det man gjør og brenner for jobben, så hjelper det også den som er veldig syk å kunne fortsette å bidra. Så hjelper det også dem rundt meg at jeg har noe å holde på med.

- Hardest for de som blir igjen

- Tenker du mye på det å dø?

- Ikke på selve døden, jeg vet at det kommer til å gå kjempemye ut over familien min. Det får meg til å gråte, og det traff meg veldig hardt om tirsdagen, når jeg så familien til min kusine, og hvor hardt det treffer for de som er igjen, svarer hun. 

Hun blir blank i øynene når hun sier det og tenker seg om før hun fortsetter.

- Vi hadde jo planer om å leve til 90. Det er så mye vi hadde lyst til å oppleve sammen, spesielt med datteren vår. Det er ting vi hadde planer om å gjøre, både før og etter pensjonsalderen, sier hun.

Hun legger til at de akkurat har fått fornyet senteret for fremragende forskning i tre år.

- Jeg har veldig lyst til å være her for det. Selv om min far var 90 da han døde, hadde han jo ikke lyst til å dø. Vi mennesker har den livsgnisten. Livet er verdt det, slår hun fast. 

Hun kobler raskt sin egen situasjon til verdens tilstand.

- Ja, det er motganger og ja, det er forferdelige ting som skjer, for eksempel med ledelsen i USA akkurat nå. Vi kan ha en egen artikkel om det, for jeg har mye å si der. Jeg har likevel tro på menneskeheten. På mange måter er verden bedre i dag enn den var for ikke så veldig lenge siden.

Stoltest over de hun har hjulpet

Hun understreker ønsket om å etterlate seg verden hakket bedre. Det kan kjennes igjen i det Elster beskriver som det hun er stoltest av: Alle de hun har undervist og veiledet.

På hennes engelske ansattside ved NTNU ser man beviset. Der har hun lagt ved en liste over de over hundre masterstudentene og 22 stipendiatene og postdoktorene hun har veiledet.

- Å se at de du veileder tar med seg det de har lært videre og se at de har en «impact» i industrier og akademia både i Norge og internasjonalt er kjempegøy. 

Hun trekker fram faget parallel computing som nå har oppi 170 studenter. Også at hun dro opp et fag i kompilatorteknikk fra 5 til 80 studenter. 

- For eksempel: Jeg traff Håkon Bertheussen, som var masterstudent ved NTNU og gjorde enorm suksess med Wordfeud. Han fortalte meg at det å ta faget mitt hadde hjulpet han. Det kom som en veldig fin overraskelse at det skulle hjelpe, sier hun.

Hun nevner også Fredrik Kjølstad, som jobbet ved ARM og hadde tatt sin Bachelor på Gjøvik før det ble del av NTNU. Han ville gjerne ta faget hennes, men det var litt komplisert, ettersom han kom fra en annen institusjon.

- Det var ikke lett, men vi fikk det til. Etterpå hjalp jeg ham med å komme inn på University of Illinois, Urbana Chapaign, som er veldig kjente innen mitt fagfelt og hvor en av mine tidligere kolleger ved IBM ble veileder på hans masteroppgave. Fredrik dro så videre til MIT for sin doktorgrad og er i dag Associate Professor ved Stanford. Det er jo kult, slår hun fast.

Det er tingene som gir motivasjon.

- Å kunne være en veileder eller inspirator for noen som går videre og oppnår enda mer suksess enn du selv har gjort. Det er gøy.

Lar seg ikke stoppe av dårlige prognoser

Tilbake til landet med situasjonen som får Anne Elster til å himle med øynene forteller hun at hun valgte å reise til USA etterpå for å få en «second opinion». Hun har tette koblinger til landet hvor hun tok mye av sin utdanning, hvor hun møtte ektemannen, som er amerikaner og hvor datteren nå studerer.

- Jeg tenkte at uansett om de kommer med samme konklusjon der, så har jeg i hvert fall truffet henne.

For Elster ble det mulig å få behandling ved MD Anderson Cancer Center i Houston, Texas, rangert som et av de aller beste behandlingssentrene for kreft. Dette ettersom hun har koblinger til USA, en bolig i Austin og oppsparte penger. Midlene som skulle vente til pensjonsalderen fikk nå et annet formål. 

Samtidig som at hun tror den spesielle strålebehandlingen hun fikk der nok hjalp så peker hun på hvor utrolig dyrt det ble.

- Listeprisen på en enkelt dose immunterapi kan være 40 000 dollar. Så forhandler man seg ned fra det tallet. Men det er klart at dette er behandlinger over tid som begrenses til oligark-klassen, sier hun.

Hun sier den grunnleggende behandlingen er den samme protokollen her til lands.

- Jeg tror ikke alle skjønner hvor bra vi har det i Norge.

Selv om prognosene likevel ser dårlige ut, velger hun å ta det litt som det kommer.

- Men det blir statistikk. Som kjent så finnes det «lies, damned lies and statistics».

Fått NTNU-kjærligheten fra sin far

Elster dro først til USA rett etter vidergående for å studere. Hun var 20 år i USA.  Det var faren som hjalp den gang henne med å finne stipendet som tok henne til statene og som ble såpass viktig for veien livet tok.

Det var også faren som la grunnlaget for kjærligheten til NTNU, som Elster ikke er blyg med å erklære. 

- Han gikk ut fra NTNU som maskiningeniør. Samtidig var det at NTNU hadde Norges beste akademiske IT-miljø som først og framst trakk meg hit, sier hun.

Hun legger til at noe av det unike med NTNU er muligheten til å kunne samarbeide med andre sterke fagmiljø innen ingeniørfag og medisin.

Etter årene i USA kom hun til Trondheim i 2001. I stor grad var det morens sykdom som gjorde at hun tok jobben ved NTNU da. I mellomtiden hadde hun giftet seg. 

25 år senere har mye tid, inkludert fritid, blitt rukt til forskning, undervisning og deltakelse i styre og stell ved NTNU.

- Universitetet må tilrettelegge for at vi på bunnen, faglærerne som brenner for undervisning og forskning, at det ikke blir oversvømmet av «møl» ovenfra, slår Elster fast.

Det finnes mange artikler som kan fortelle om sakene hun har vært engasjert i. Campussamling, byråkrati, kontorer og arbeidsmiljø.

- Det med å være kritisk kommer fra en enorm kjærlighet for NTNU. Har man lest noe av det, så kan man nok få inntrykk til at jeg er veldig negativ. Det stemmer ikke. Jeg tror at vi som tar den type verv kan gjøre NTNU enda bedre gjennom å være kritisk, forteller hun.

Hun var nettopp på NTNUs ledersamling. 

- Jeg tror man kan få til like mye gjennom uformelle samtaler som over styrets bord, forklarer hun.

I Oppdal bruker hun tiden på å prate med alle mulige folk. Spesielt interessert er hun i å snakke med de som er valgt inn i styret fra studenter og midlertidig ansatte. 

- De sitter ikke så lenge og det er mye å sette seg inn i. Jeg har lyst til å hjelpe til med å gi litt kontekst for de beslutningene som de blir bedt om å ta, forklarer Elster.

- Handler om å bidra

Selv om hun har begrenset med tid og begrenset med energi, så tenker hun dette er viktig å bruke tiden på. Hun sier det også er motiverende.

- Det er mange kjentfolk. Mange av de har også sett det jeg har delt om sykdommen på Facebook og synes det er inspirerende. Det setter jeg veldig pris på og det var kanskje det som gjorde at jeg også føler at jeg kan dele om dette. Jeg håper det er noe som kan hjelpe andre, sier hun.

Hun håper den positive historien her kan handle om nettopp dette: Å bidra det man kan, til tross for alvorlig sykdom.

- Et universitet er fullt av så mange som ønsker å bidra for neste generasjon. Det er på mange måter grunnlaget. Så er det også veldig mange rundt omkring på NTNU som i all stillhet har sykdom og andre ting som gjør at vi begrenses. Men det betyr ikke at man må slutte å bidra, konkluderer hun.