Julebrev med 24 fornærmelser

Kjære venner, medmennesker og alle dere andre. Før jeg serverer dere den årlige frasen «God jul og godt nyttår!», ber jeg tynt på mine knær om et lite og svært så ubeskjedent julegaveønske. Jeg ønsker at dere kommer med noen uselviske råd om hvordan jeg bør gå frem som statsansatt for å oppnå den samme milliongevinsten ved Universitetet i Oslo som førsteamanuensis Øyvind Eikrem har fått på NTNU.

For dem som ikke har fulgt med i universitetsmediene den siste tiden, har han fornærmet NTNU-ledelsen på det groveste ved å 1) uttale seg til Resett selv om han ville ha sagt nøyaktig det samme til VG 2) bruke arbeidstiden sin til å ta en titt på en – etter min mening – en svært så fordummende og plump side på fjesboken.

NTNU mente han var primus motor for innholdet. Eikrem nektet standhaftig. NTNU leide inn advokathjelp til tre millioner kroner for å avsløre ham. De klarte det ikke. Kort fortalt: NTNU hadde ikke nok juridisk snadder til å gi ham sparken. Som et kompromiss fikk Eikrem en årslønn i tort og svie, et fireårig postdoktorat til nesten én million årlige kroner samt en symbolsk sum på 15 000 kroner i måneden til teknisk utstyr. Den eneste motytelsen hans er at han aldri mer skal vise seg på NTNU.

Eller for å si det enda kortere: Som takk for å fornærme NTNU har Eikrem fått en premie på over fem millioner kroner. Det er mer enn det Lottospillere kan drømme om på lørdagskvelden.

Spørsmålet mitt til deg - kjære julebrevleser - er derfor: Hvordan bør jeg gå frem for å få den samme gode millionavtalen som Eikrem? Eller mer. Som en ekstra bonus vil en slik avtale dessuten øke den årlige alderspensjonen min med over hundre tusen kroner. Det er gull verdt i seg selv.

Forutsetningen for en slik raus avtale er at arbeidsgiveren min, Universitetet i Oslo, blir så lei av meg at de vil ha meg vekk, samtidig som de ikke har et godt nok juridisk grunnlag til å gi meg sparken. Dette er en krevende og hårfin balansekunst i gråsonen. Jeg har dessuten et langt større problem enn Eikrem. Nest-kommanderende på NTNU har ønsket Eikrem bort i lang tid. Jeg har uheldigvis et svært godt forhold til universitetsledelsen i Oslo. Dette er fine mennesker. Vi har hyggelige og inspirerende samtaler. Men det blir jo feil om det skal være vanskeligere å bli premiert med flere millioner kroner på en harmonisk arbeidsplass. Det bør være likhet for loven.

Det betyr kjære venner. Jeg trenger noen meget gode og velmenende råd om hvordan jeg bør gå frem for at universitetsledelsen tar på seg spanderbuksene. Samtidig ønsker jeg at tåpelighetene mine skal være langt mer sofistikerte enn på NTNU. Jeg ønsker å gjennomføre dette med stil. En mulighet er å komme med en rekke politisk ukorrekte fornærmelser. Det burde fungere godt i den krenkelsestidsalderen vi er inne i nå. Og som det seg hør og bør i et ekte julebrev har jeg valgt et antall på nøyaktig 24.

Fornærmelse 1: En overraskende stor andel av universitetsansatte stemmer på Rødt og SV. Jeg erkjenner at jeg selv var med på denne uoverveide bølgen i tjueårene, den gangen jeg var en hengiven radikaler på venstresiden. I dag er jeg blitt Sentrumsekstremist med stor S og nærer den dypeste skepsis til ytterfløyene på begge sider i norsk politikk, og da tenker jeg på hele firerbanden Rødt, SV, Frp og Demokratene pluss litt til. Hvis ikke denne fornærmelsen er god nok til å få millioner i avskjedsnåde, prøver jeg meg med neste:

Fornærmelse 2: For ikke så lenge siden oppfordret ildsjelene i Rødt og SV å fjerne Carl von Linné fra en av hedersbenkene i Botanisk hage. De mente den store vitenskapsmannen fra 1700-tallet kom med noen upassende tanker for vår tid. Reaksjonen deres er betimelig. Universitetet bør også fjerne de andre benkene i Botanisk hage. En av benkene er hedret kong Fredrik VI, som, hold deg fast, fikk åtte barn med sin kusine og fire barn med elskerinnen sin. Dette er uhørt i vår tid. Ingen burde støtte søskenbarn-ekteskap i dag. En av de andre benkene er tilegnet min fars fetter, botanikkprofessor Jens Holmboe. Han utga et referat av Linnés botaniske forelesninger. Holmboe lovpriste Linné. Holmboe er med andre ord ikke en mann av vår tid. Benkene står der fortsatt. Det er en skam for akademia anno 2021, selv om jeg som en forholdsvis nær slektning av denne Holmboe, burde ha følt meg forpliktet til å forsvare ham og hans upassende holdninger fra forgangen tid.

Fornærmelse 3: Da sønnen min var liten, spurte han meg hva jeg gjorde på jobb. «Jeg ser på utsikten». Når jeg kom hjem, lurte han alltid på hvordan utsikten min var i dag. Men det jeg egentlig gjør på jobb, til svært så god lønn, er å sortere bokstaver. Dette er et slags Scrabble for akademikere. I løpet av en Apollon-utgave må jeg fordele 60 000 bokstaver. Røft regnet betaler Universitetet meg tre kroner per bokstav. Pluss arbeidsgiveravgift. Utrolig nok gjelder betalingen også for mellomrom, komma og punktum. Tempoet er det så som så med. I snitt bruker jeg 24 sekunder på ett tegn. En slik sendrektighet ville ha avstedkommet oppsigelse i enhver dagsavis. Ettersom denne erkjennelsen kanskje kan brukes juridisk til å få meg kastet ut, har jeg bestemt meg for at dette miserable tempoet ikke bør nevnes i julebrevet. Så glem dette.

Fornærmelse 4: Neste fornærmelse handler om timelønn og årslønn. I staten er det slik at årslønnen blir bestemt av oven. Ingen kan styre den. Derimot er det fullt mulig å bestemme timelønnen selv. Noen av universitetets mest fremragende professorer jobber så mye at de helt automatisk har svært lav timelønn, mens visse ansatte har en utrolig evne til å gjøre så mange andre ting i arbeidstiden at den effektive timelønnen deres likevel blir mange ganger høyere enn professorenes. Hvis det er slik at man kan forhandle seg frem til en millionerstatning ved å fornærme alle dem med høy selvbestemt timelønn, er det verdt å gjøre dette.

Fornærmelse 5: Da jeg spurte noen meget sympatiske juss-kollegaer om hvordan jeg kunne få tildelt den lukrative millionstøtten ved å fornærme universitetet uten å gjøre noe juridisk galt, ble jeg anbefalt å tordne løs med slagordet «Boikott Palestina». Det kan meget godt tenkes at et slikt slagord kan skape raseri. Jeg velger dog en annen vri. En av de store kampsakene til NTL, en av de store fagbevegelsene på UiO, er akademisk boikott av Israel. Akkurat som noen er så fantasiløse at de beholder den samme ektefellen gjennom hele livet, er NTL like rørende trofaste med den utenrikspolitiske kampsaken deres. Uansett om det er kaos i Burma (sikkert fake news), at Russland ønsker å knerte Ukraina (Putin har nok en grunn til dette), Talibans overtakelse i Afghanistan (De er sikkert blitt snillere siden sist), islamistiske herjinger i Midt-Østen (Her må vi skylde på karikaturtegningene), Kinas undertrykking av Uigurer (Mao var jo en god leder) eller Erdogans klappjakt på annerledestenkende (For Guds skyld: Ikke nevn folkemordet på armenerne), er NTLs viktigste kamp, år etter år og ene og alene, å boikotte Israel. For min skyld kan de boikotte hvem de vil – det har uansett ingen ting å si hva de mener, og nattesøvnen til den israelske statsministeren blir ikke påvirket av hva NTL på Blindern mener – men hvis det kan hjelpe på forhandlingene om en milliongevinst om jeg latterliggjør denne politisk korrekte ensidigheten, er det verdt et forsøk.

Fornærmelse 6: Mine gode kollegaer mente også at det kunne avstedkomme en passende god millionavtale om jeg stod frem som en svoren Putin-tilhenger. For fem millioner kroner kan jeg gjerne si at Putin er en god og hederlig mann. For fire millioner synker jeg ikke så dypt. Jeg vil altså se an størrelsen på avtalen før jeg uhemmet skryter av skurken i øst.

Fornærmelse 7: Hvis det er mulig å fornærme noen ved å melde seg inn i et politisk parti og kjempe for Nesna, er det gull verdt. Jeg lover på tro og ære at jeg skal være lojal til det partiet som gir meg de beste mulighetene. Som takk skal jeg glede stemmekveget deres. Hvis Senterpartiet velger meg, skal jeg selvsagt slåss for Nesna som det nye nasjonale universitetet i Norge, sauehold i Groruddalen og ulvejakt i indre Hedmark. Ulv er like ille som EØS. Fysj! Ut med begge deler! Hvis Venstre velger meg, lover jeg å slåss for livets rett til både sau, ulv og akademikere. EØS er bra. EU er enda bedre. Hvis MDG velger meg skal jeg frede sauen og sørge for at alle ulver og akademikere blir vegetarianere. Hvis KrF vil ha meg med i stallen deres, skal jeg be om evig liv til fårete akademikere. Skulle bare mangle. Hvis Høyre satser på meg, skal jeg slåss for EU, fri grensepassering for både sauer, akademikere og ulver og helt til slutt: Hvis Arbeiderpartiet higer etter meg, lover jeg selvsagt å være så ullen som mulig. Sorry! FrP: Jeg holdt på å glemme dere. Velg meg gjerne! Da skal jeg bruke de neste fire årene til å sette alle sauer og akademikere på anbud, slik at de ulvene som fortsatt er til plage, får et forenklet fårelegg. Og uansett i hvilket parti jeg havner i, lover jeg selvsagt på tro og ære å fornærme så mange som mulig ved å utbasunere at jeg vil flytte Universitetet i Oslo til Nesna.

Fornærmelse 8: Grønn Ungdom ønsket for noen år siden, i sin opplysende visdom, å fjerne statuene av «rasisten» Winston Churchill og «slavehandel-investoren» Ludvig Holberg i Oslo. Grønn Ungdom har rett. Vi burde i samme slengen rive mange flere statuer: 1) Utenfor Nationaltheatret troner Bjørnstjerne Bjørnson. Han brøt det sjette bud. Hver gang jeg går forbi ham tenker jeg på hans stakkars kone - «Hopp Karoline». Utro ektemenn bør ikke hedres. 2) Ved siden av storsjarmøren troner Henrik Ibsen. Han forførte hushjelpen sin og slet med å betale barnebidragene sine i mange år. Ikke akkurat noen hverdagshelt. Hushjelpen kan overta sokkelen. 3) Tordenskiold holder til på Rådhusplassen. I 1716 ødela han 29 svenske skip i Dynekilen. Hyllesten av denne durkdrevne krigsherren må føles ubehagelig for våre nye landsmenn. Ikke glem at svenskene er den største innvandrergruppen. 4) Bak Nationaltheatret skåler Wenche Foss. Hun drakk champagne til frokost. Ikke akkurat oppbyggelig for dem som sliter med alkoholskader. 5) Den usedelige Vigelandsparken bugner av nakne skulpturer. Verstingen er den der mannen denger konen sin. Den kan inspirere til mer vold i samfunnet. Den samme kunstneren, som altså inspirerer til mer vold i samfunnet, har laget Abel-statuen, som universitetet skryter av på nettsidene sine. Få den vekk. 6) Og sist, men ikke minst: På Frederikkeplassen på Blindern troner skulpturen Air av Arnold Haukeland. I 1973 skildret NRK ham som «en kraftfull urmann, naken og med svulmende muskler, slurpende rå egg, spisende rått kjøtt og drikkende øl rett fra flaska». For en vulgaritet i Akademias navle. Fjern statuen hans prompte!

Fornærmelse 9: For førti år siden måtte jeg vike plassen min på hovedfaget fordi feministene fikk gjennomslag for radikal kjønnskvotering. Jentene kom rett inn. Guttene måtte vente ett eller to semestre. Detaljene husker jeg ikke, men det er slik det bitre egoet mitt husker forsmedelsen. Verden er dessverre ikke kommet stort lenger i dag. Når statlige organer intervjuer arbeidssøkere, er de fortsatt notorisk interessert i kjønnsorganene deres. Jeg mener det ville ha vært langt mer moderne om de statlige organene i sine bestrebelser om mangfold i arbeidslivet i stedet hadde valgt ut en god blanding av homofile og heterofile, kynikere og idealister, dyslektikere og lesehester, religiøse og ateister, drikkfeldige og avholdsfolk, stammere og buktalere, veganere og kjøttetere, pripne og promiskuøse og skilte og gifte. Etter min mening er dette en langt mer spennende måte å skape et variert arbeidsmiljø på enn bare ved å ta hensyn til hvordan kjønnsorganene ser ut.

Fornærmelse 10: Jeg er så heldig at jeg innimellom – riktignok svært så sjeldent og bare noen ganger om året – får lov til å holde foredrag for medisinske stipendiater. Hver gang har jeg drømt om at studinene står i kø for å prate med meg etterpå. Det har aldri skjedd, selv om jeg – riktignok i tiden før Metoo-skandalene – har hørt ymse rykter om at enkelte foredragsholdere har forsynt seg med yngre studiner. I ren misunnelse har jeg fantasert om hvordan professorene kan ha seg: På glasiologi smeltet en studine, selv om professoren var en istapp. Han kom bare med tåkeprat. På astrofysikk ble studinene lovd galaktiske opplevelser. Tankene hans var mørk materie. Han kom med lysets hastighet. På teatervitenskap diskuterte de akten. På folkloristikk ble en studine tatt, jeg mener bergtatt, men professoren var bare ute etter eventyr. Professorene på pedagogikk klarte aldri å forklare studinene hva de ville. Litteraturstudinene måtte lese mellom linjene. De trodde professorene var de beste iblant oss, men oppdaget raskt at de bare var opptatt av latterlige kjærlighetshistorier. Det hele endte i krig og fred. Mest krig. På musikkvitenskap klagde en diva over at professoren manglet takt og tone. Han var umusikalsk. Han hoppet over ouverturen og gikk rett på finalen. Studinen drømte om adagio. Han valgte presto. En professor i psykologi spurte sin nye studine i divanen: Jeg ser du har det bra. Hvordan føler jeg det? En juss-professor var ubetinget kjekk. Han dro stadig frem sin yndlingsparagraf når han dømte studinene til sin varetekt. Hvis ikke noen av disse fornærmelsene holder til en millionerstatning, frykter jeg dessverre at det er altfor høyt under taket her på UiO.

Fornærmelse 11: For litt over hundre år siden, i 1917, skulle faren min, som gikk på gymnas i Trondheim, skrive nynorskstilen «En søndagsettermiddag». Han syntes oppgaven var så tåpelig at han skrev, svært kort gjenfortalt: «En søndags ettermiddag lå jeg og sov middag. I drømmen møtte jeg læreren på Reitgjerdet (datidens psykiatriske anstalt i Trondheim). Læreren spurte hvorfor jeg var her. ‘Jeg er her fordi jeg blir gal av å skrive så dumme stiler’. Hvorpå læreren svarte: ‘Jeg er her fordi jeg blir gal av å rette så dumme stiler.’». Stilen vakte ingen lykke. Far ble kastet ut av gymnaset og måtte ta artium som privatist. Uheldigvis stod ikke ytringsfriheten så høyt i Trondheim den gangen. Ytringsfriheten er dessverre ikke blitt bedre selv hundre år senere. Heia NTNU!

Fornærmelse 12: Jeg kan bare beklage om den forrige fornærmelsen var for dårlig til å kunne bli premiert med en erstatning på fem millioner kroner. Den snart to år lange tilværelsen på hjemmekontoret går meg på nervene løs. Da er risikoen stor for at jeg kommer med hårete utsagn uten injurierende effekt. Det kan selvfølgelig også tenkes at dagens injurie-advokater ikke er gode nok. Selv om NTNU sløste bort tre millioner kroner på injurie-advokater, klarte de ikke å ta knekken på Eikrem. På den andre siden er det betimelig å stille spørsmålet: Hva kan man egentlig forvente å få for bare tre millioner kroner i dag?

Fornærmelse 13: Selv om jeg er ateist til fingerspissene og er enig med alle dem som mener at vitenskapen har skjøvet troen inn i et blindspor, er jeg likevel så overtroisk at jeg ikke tør tenke på tallet 13. Det betyr:Fornærmelse 13 utgår.

Fornærmelse 14: Litteraturviterne på øvre Blindern vet ikke hva de snakker om når de diskuterer god litteratur. Heller ikke bokanmelderne i Klassekampen og andre lite leste og perifere nisjeaviser. Som fersk student på Blindern for førti år siden dro jeg på heis-ekskursjon i matematikkbygningen eller Abels hus som den lokalt ble kalt på folkemunne. Innerst i heisen stod en bebrillet mann i sin egen verden og leste Rottmanns samlede verker. Han humret og lo hele veien opp til tolvte. Jeg løp sporenstreks ned til bokhandelen og kjøpte den selv (Ja, det var den gangen studenter leste bøker og ikke bare satt med snuten i en smarttelefon). Rottmanns samlede verker inneholder tusenvis av de vakreste matematiske formler du kan tenke deg. På tysk. Nydelig og konsist skrevet. Ikke et overflødig ord. Og i hvert fall ikke som i «Forbrytelse og straff», der Dostojevskij brukte halve boken for å komme frem til det første poenget sitt. Rottmann selges fortsatt. De færreste bøker overlever like lenge. Og her kommer fornærmelsen min: Selv om Rottmanns formelsamling har betydd mer for vitenskapen enn både bibelen og alle landets bokutgivelser til sammen, har den aldri fått den oppmerksomheten den fortjener blant landets litteraturvitere.

Fornærmelse 15: Denne fornærmelsen er en av de mest krevende for min del. Jeg er villig til å ta min tørn og gå i bresjen for konspirasjonsteoretikerne og fronte morsomme absurditeter som at klimaforskere kontrollerer hjernen til de vaksinerte hvis en slik aksjon kan føre til fem millioner kroner i kassen.

Fornærmelse 16: Denne fornærmelsen gleder jeg meg til! Endelig får jeg muligheten til å fornærme pedagogene. Hvorfor er det slik at realister flest er flinkere til å popularisere enn pedagogene selv? For hør her! Hvis du tror at den neste setningen er fra kjernefysikk eller biologi, tar du skammelig feil: «En prosessontologi utfordrer dualismene natur/kultur, menneske/dyr, subjekt/objekt. Alternativt foreslås begrepene; forskjellsfilosofi, nomader, lines of flight, rhizomer, intensitet, tilblivelse, bevegelser, affekt og diffraksjoner.». I min uvitenhet trodde jeg rhizomer hadde noe med atomkjernen å gjøre. Ordet ligner jo på protoner og nøytroner. Store norske leksikon hjalp meg. De definerer rhizomer som plantestengler. Det fornøyelige ordkløveriet er likevel verken fra kjernefysikkens eller biologiens verden, men er hentet fra et populærvitenskapelig sammendrag på det Utdanningsvitenskapelige fakultet. Heia pedagogene!

Fornærmelse 17: Hvis de seksten første fornærmelsene ikke holder til en fornem millionpakke, fins det fortsatt muligheter. Ingen liker å bli lurt. Jeg elsker å lure folk. Særlig på første april. Jeg har i mange år lagt ut tulleforskningsnyheter på Apollons nettside. Slikt bør premieres med en fallskjerm. Et par morsomheter er «En bakterie som ødelegger fundamentale grunnstoffer i hjernen, er kommet på avveie. Resultatet er lavere IQ og dårligere eksamensresultater.» og «De siste årene har nordmenn bannet så mye at de fleste banneordene har mistet effekten sin. Nå etterlyser språkprofessor ved UiO 100 nye banneord til den nye nasjonale banneboken.» Jeg er smertelig klar over at falske nyheter har overtatt sosiale medier og erkjenner at bidragene mine til sinnets munterhet kan slå meget feil ut. Jeg stopper med aprilspøkene hvis jeg får den samme velholdne fallskjermen som Eikrem.

Fornærmelse 18: En av de største fornøyelsene mine som journalist er muligheten til å se hvordan andre har det på kontorene sitt. Uten å avsløre for mye kan jeg likevel røpe at brorparten av professorene på Blindern har det over middels rotete. Allerede på åttitallet gikk det gjetord om vinneren. Vi ble fnisende fortalt at en professor i matematisk logikk var så rotete at han fant igjen sykkelen da han ryddet skrivebordet sitt. Som studenter måtte vi sjekke om historien kunne stemme. Vi snek oss opp i matematikkens høyborg på Blindern og tittet inn. Der fant vi professoren foran et berg av papirer. Skrivebordet så ut som Jotunheimen. Matematikkens oppdagelser lå som geologiske lag oppover fjellsidene. Vi kunne ane Hurrungane på venstre fløy. Bare et lite område nær Gjendesheim var papirfritt. Førti år senere kunne denne delen av pulten ha blitt kalt for local clean desk på godt norsk. Professoren var heldig. Dette var før smarttelefonenes tid. Vi fikk aldri noe bilde. Derimot har jeg lite flatterende bilder fra andre rotete kontorer på Blindern. Bildene byttes gjerne mot en liflig fallskjerm.

Fornærmelse 19: Røykerne er omsider færre enn før. Sakte, men sikkert dør de ut. Fordelen med røykerne er at de koster samfunnet mindre i pensjonsutgifter. Til gjengjeld tar de oftere pauser enn andre. De burde derfor ha blitt trukket i lønn, men det er vel ingen i vår moderne tid som blir fornærmet over slike ønsker. Det er bare rett og rimelig at røykerne skal betale hva det koster samfunnet. Det er i høyresidens ånd. De har tross alt regjert i åtte år. Fremskrittspartiet ønsker et innvandrerregnskap. Jeg tror vi er mer tjent med et røykeregnskap.

Fornærmelse 20: Denne mulige fornærmelsen er kanskje mer innenfor. Fremskrittspartiet har alltid ment at folk skal betale hva det koster. Hvis det koster 2000 kroner å gå i operaen, skal man betale 2000 kroner. Ingen pardong! Ideen er ikke dum. Prinsippet burde også gjelde for Kongehuset. De som ønsker å bevare Kongehuset kan betale for det selv. Ønsker du å vinke til Kongen på 17. mai? 2000 kroner takk! For 10 000 kroner kan du få audiens. Og for 100 000 kroner kan du bli avbildet med kongeparet. Det enkleste økonomiske modellen hadde likevel vært om Kongehuset ble privatisert og eid i fellesskap av VG, Dagbladet og Se og Hør.

Fornærmelse 21: Jeg erkjenner at det er krevende å komme med fornærmelser på løpende bånd. Jeg begynner å gå tom for ideer. Det har jeg ikke råd til. Millionavtalen med universitetet er for fristende. En mulig fornærmelse er å ha det gøy med Det Norske Videnskaps-Akademi som holder til i byens nobleste lokaler på Skarpsno. Lokalene var så vakre at noen vestkantgutter i 1922 valgte å grunnlegge kommunistbevegelsen Mot Dag i vaktmesterleiligheten i andre etasje, der seksualromantikeren Sigurd Hoel holdt til og skrev Syndere i sommersol. I dag er det lite seksualromantikk i veggene. Stedet er byttet ut med dannede vitenskapelige diskusjoner med påfølgende tre-retters middager i en malerikledd sal som er så betagende flott at den ble brukt til innspillingen av Hamsun-filmen. Det store mysteriet er hvem som kan bli medlemmer. Det er umulig å søke selv. Man må bli anbefalt. Bare et visst antall kan være med. Antallet er odde. Og det er bare plass til nye medlemmer når noen dør eller fyller sytti. Jeg tuller ikke. Dette står svart på hvitt på nettsidene deres. Sorry, denne fornærmelsen fungerer ikke. Så glem den!

Fornærmelse 22: Jeg synes synd på dagens politikere som må stå i alle mulige mediestormer og attpåtil bli hengt ut i sosiale medier. Det er blitt en sport å snakke nedsettende om politikere man ikke liker eller er enige med. Vi trenger et mangfold av ulike politiske meninger. Jeg er derfor meget glad for at jeg i dette øyeblikk kan fornærme alle mulige menn fra høyresiden som har mobbet og snakket nedsettende om Trine Skei Grande gjennom alle disse årene. Skam dere alle sammen! Jeg fatter ikke hvordan hun har klart å henge sammen. Og hvis det er noen kvinner fra venstresiden som applauderer meg nå, gleder jeg meg til å fornærme dere og. Dere er ikke et hakk bedre. Den evige mobbingen deres av Sylvi Listhaug har vært like ille. Hun har vært venstresidens fremste hatobjekt. Jeg gremmes. Både Grande og Listhaug er to modige og rakryggete politikere. Vi trenger flere som dem. Jeg applauderer derfor begge to, vel vitende om at dette kan oppfattes som den ultimate fornærmelsen overfor altfor mange.

Fornærmelse 23: Hvis jeg ikke får napp på noen av de 22 første fornærmelsene, gir jeg opp. Da utgår også fornærmelse nummer 23.

Julaften 24

Kjære leser! Glem alle fornærmelsene! Julebrevet er bare en uortodoks søknad i håp om å få støtte til å skrive flere bøker fra realfagenes spennende verden. Planene er der. Forlaget er der. Det er bare tiden min som ikke strekker til. Det ubeskjedne håpet mitt er at summen av alle fornærmelsene i dette julebrevet kan føre til tidenes beste forfatterstøtte i årene som kommer. Gjerne fra Universitetet. Jeg lover selvsagt signerte eksemplarer til alle dere som hjelper meg på vei. Og mens jeg har dere i ånde sånn helt på tampen av dette altfor lange julebrevet, vil jeg gjerne ønske dere alle god jul, godt nyttår og godt nytt år med håp om at neste år skal bli bedre enn i år. Det kan i hvert fall ikke bli verre.

Beste hilsener Yngve