Oppheving av pensjonsalder:

- Et forferdelig forslag

Det er et større problem at unge ikke kommer inn på arbeidsmarkedet enn at gamle ikke får lov å være der livet ut, mener professor Arnt Ove Hopland ved Norges Handelshøyskole.

- Slipp de unge til, oppfordrer Arnt Ove Hopland.
- Slipp de unge til, oppfordrer Arnt Ove Hopland.
Publisert

I Universitetsavisa i forrige uke tok Knut Anton Mork, professor 2 ved NTNU, til orde for at akademikere bør få lov til å jobbe så lenge de vil. Selv blir han 75 år i mai og da er yrkeskarrieren over og ut. Det synes han er meningsløst all den tid han fortsatt er full av energi og trives i jobben.

- Jeg er glad for være så aktiv og jeg gruer meg til jeg blir 75 år. Jeg er redd for at jeg blir sittende å se på veggen og bli deprimert. Det er det ingen som tjener på, sa han til Universitetsavisa.

- Viktigere å få inn 30-åringer

Arnt Ove Hopland er så uenig i forslaget som det er mulig å bli:

- Det er egentlig ingenting jeg liker ved forslaget.

Mork har skrevet en høringsuttalelse der han fremmer forslaget om å oppheve tvungen pensjonering for faglig ansatte ved universiteter og høyskoler. Regjeringa foreslår å heve pensjonsalderen i staten fra 70 til 72 år, og forslaget er nå ute på høring.

Arnt Ove Hopland har en doktorgrad fra Institutt for samfunnsøkonomi ved NTNU. Nå jobber han som professor ved Norges Handelshøyskole.

Selv er han 36 år og oppfatter seg som ekstremt heldig fordi han har ei fast stilling. Han viser til at veldig mange på hans alder sitter i korte midlertidige stillinger, noe som gjør det svært vanskelig å etablere seg med hus, hund og familie.

- Faste stillinger er rett og slett et meget begrenset gode i bransjen vår. Så spørsmålet er ikke egentlig om vi vil ha 70-åringene eller ikke, spørsmålet er om vi heller vil ha dem enn de unge forskerne. I et samfunnsperspektiv er det ganske opplagt at det er viktigere å få 30-åringer inn i arbeidsmarkedet enn å holde 70-åringer der et par år til, kommenterer han.

Vil heller ha yngre og sultnere ulver

Hopland har svart oss på e-post, og har følgende betraktning rundt hva som er best for universitets- og høyskolesektoren: Veldig forenklet kan vi si at det er to egenskaper en forsker kan ha: kjapphet (herunder blant annet kreativitet, tid, lyst og ork til å jobbe veldig mye) og erfaring. I starten av karrieren er man veldig kjapp, men mangler totalt erfaring. Mye av innsatsen er derfor bortkastet. Videre peker han på at kjappheten avtar med alderen og at erfaring øker med alderen.

Ifølge Hopland fungerer erfaring for de fleste slik at man har en voldsom bratt læringskurve i starten, og så flater den ut. Man lærer mer nytt det første året som PhD-student enn det tolvte året som professor. Så kan man se for seg at kjappheten er ganske konstant i starten, men at den faller brattere etter hvert som man blir eldre.

- For en arbeidsgiver vil det da være noen «gylne år» der arbeidstakeren fortsatt er veldig kjapp, og dessuten har fått så mye erfaring at energien blir brukt til noe matnyttig. Etter dette flyter man på erfaring ganske lenge, men på et tidspunkt vil det være yngre og sultnere ulver som arbeidsgiver heller vil ha inn i flokken, sier han.

- Umulig å bli kvitt professorer

Hopland mener at hadde arbeidsmarkedet vært fritt, ville arbeidsgiver banket på døra til den aldrende professoren og gitt følgende beskjed: «Du har sparken, vi har funnet en ungdom som gjør jobben din bedre og billigere». Men slik er ikke det norske arbeidsmarkedet, i hvert fall ikke for professorer, framholder han.

- Tvert imot er vi bortimot umulig å bli kvitt når vi først har fått faste stillinger. Hvor mange førsteamanuenser eller professorer kan du nevne som har fått sparken i Norge? Selv i tilfeller der professorer vil ha med studenter på aktiviteter som jeg må google for å finne ut hva er – og så vaske tastaturet fordi Jesus gråter når vi googler slikt – sliter universitetene med å få sparket professoren, konstaterer han.

Hopland understreker at han er tilhenger av et sterkt stillingsvern og på ingen måte vil ha et system der han risikerer sparken fordi det kommer en yngre kar som er litt kjappere og vesentlig lavere lønnet.

- Hadde det vært slik, kunne jeg ikke svart journalister en dag jeg egentlig skulle brukt tida til å forberede en søknad til Forskningsrådet. Men, om jeg skulle kunne sitte og ruge på stillingen og millionlønnen min til jeg selv velger å gå av eller avgår ved døden, da må vi ha det slik. Ellers risikerer vi at lavproduktive professorer sitter og blokkerer for yngre og mer produktive, og at sektoren mister enormt med både arbeidskapasitet og hjernekraft, poengterer han.

Har nøkkelkort også som pensjonister

- En del eldre mennesker lever lenger enn før og er sprekere enn før. Er det ikke å sløse med mangeårig opparbeidet kunnskap og erfaring å si takk og farvel når de fyller 70 eller 72 år?

- Poenget er at selv om man kan argumentere for at det er sløsing med ressurser å tvinge spreke 70-åringer over i pensjon, er det uendelig mye verre sløsing å miste unge talenter som har hele karrieren foran seg.

Videre viser han til at den dagen en professor går av med pensjon, så beholder de både nøkkelkort, kontor, telefon og e-post. De kan være til stede og dele av sin erfaring mer eller mindre som før de pensjonerte seg. Det er en utmerket ordning, mener han, siden de da ikke binder opp stillinger.

- 72 år er ikke en dårlig ide

Nå er det lite trolig at tvungen pensjonering oppheves med det første. Det regjeringa som nevnt ønsker, er å heve pensjonsalderen fra 70 til 72 år. Arnt Ove Hopland sier han ikke har noen sterke meninger om akkurat dette forslaget. Om det er 70 eller 72 er et mer eller mindre tilfeldig tall.

«Om vi skal følge det «teoretiske» resonnementet mitt over, kan man argumentere for at «kjappheten» avtar saktere nå enn før, av flere årsaker. For det første er det nok mange 70-årige professorer som er sprekere nå enn før. Tidligere røykte vi på kontorene, nå gir det mer status å gå milevis på ski så rent fysisk står det bedre til. Så er det enklere å holde seg oppdatert enn før, litteraturen er lett tilgjengelig digitalt og man kan følge konferanser og forelesninger på nettet. På det viset kan man også beholde kreativiteten og være oppdatert på forskningsfronten selv etter at man ikke orker å reise så mye», skriver han i sitt e-postsvar.

- En liten heving av aldersgrensa er ikke nødvendigvis en dårlig idé, men å fjerne den totalt, mener jeg er et aldeles forferdelig forslag.

Professor Arnt Ove Hopland avslutter med å si at erfaring generelt er oppskrytt.

- Hvert eneste år faller det fra utallige uunnværlige menn rike på både livs- og arbeidserfaring. Likevel blir verden i gjennomsnitt litt bedre for hvert år som går. Slipp til de unge!

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Powered by Labrador CMS