Med hjertet i en petriskål

Magnar Bjørås var overbevist om at Klæbo kom til å bli kåret til Årets trønder, så han brød seg ikke med å forberede takketale. Men taletrengt er han, og han har mange å takke.

Maja Dahle drar et brett med petriskåler ut av fryseren. I hver skål flyter en litt overdimensjonert rosa prikk. Man får en følelse av bevegelse når man betrakte brettet med prikker. Hun plasserer én under mikroskopet, og inviterer meg til å ta en titt. Den rosa prikken pulserer rytmisk. Det er et hjerte.

Det er slikt professor Magnar Bjørås holder på med. Han har en lang forskerkarriere bak seg, hvor av de fleste er tilbragt inkognito, innen han til sin totale overraskelse ble kalt opp på scenen for å motta utmerkelsen Årets trønder 2025. «Jeg har jobbet med grunnforskning i snart førti år. De aller fleste dager i total anonymitet, på laben, i samarbeid med dedikerte og dyktige kolleger,» skriver han i sin forsinkede takketale, noen dager senere.

Barnedemens

Han leder forskningsgruppa på NTNU som forsker på barnedemens og lignende sjeldne hjernesykdommer. Men hans engasjement strekker seg over et bredere felt. Hvordan få folk til å jobbe utenfor sine faste revirer? Konkret: Hvordan motivere grunnforskeren til å holde et våkent øye med muligheter for anvendelse av egne funn?

- Da bruker jeg å si til studentene at kan du bruke dette nå? Det gjorde jeg aldri før. Men det blir sånn at det er en del av refleksen, at når du gjør grunnforskningseksperimenter på labben, så har du alltid i bakhodet om du kan bruke det til noe her og nå.

For det er sånn det er, poengterer Bjørås, og det er et poeng han vender tilbake til.

- Veien fra grunnforskning til applikasjon kan av og til være veldig kort.

Forskningen foregår i miniorganer som forskerne dyrker fram på laboratoriet. Ut fra en hudcelle fra noen som har en spesifikk sykdom, kan forskerne lage ulike hva han kaller organoider, som netthinner, hjerter eller minihjerner.

– En organoide er rett og slett en klump av celler som kan etterligne et organ eller en del av et organ, forklarer han.

Hvilket potensial fins her, til anvendelse – og til finansiering?

Hybridforskeren

I kjølvannet av Team Pølsa, som Bjørås var involvert i, ble det opprettet en spleis som samlet inn mer enn 19 millioner kroner. Det var mer enn hva han hadde kunnet forestille seg. De pengene skal settes i arbeid. Midlene vil gjøre det mulig å utvikle en robust medisinsk teknologi som vil ha overføringsverdi til andre alvorlige sykdommer. Slik ser man hvordan grunnforskning kan lede til innovasjon og anvendelse, dersom finansieringen kommer til rett tid. Bjørås:

- Jeg driver jo med grunnforskning, jeg er fortsatt en grunnforsker. Hybrid, det er den synergien som du får ved å drive både med anvendt forskning og med grunnforskning parallelt.

Litt senere omtaler han seg som hybridforsker, og bygge opp hybridmodeller for forskning. Da blir det snakk om penger.

- Skal du bygge opp de hybridmodellene, de folkene som skal ta ansvaret for det, så behøver du en langt større investering i grunnforskning. For grunnforskningen har så mange aspekter av seg som handler om mer enn å finne en ny stor oppdagelse, som også er fundamentet for innovasjon og kommersialisering.

Bjørås poengterer hvor viktig det er med kommunikasjon og samarbeid mellom forskere, industri og politikk. Dette mener han bidrar til å sikre at forskningen blir relevant og nyttig for samfunnet, samtidig som den fremmer innovasjon og utvikling.

- Vi trenger eksempler som tallfester betydningen av grunnforskning for verdiskapningskjeden, sier han.

Historien viser tydelig hvordan slike investeringer har skapt enorme samfunns- og næringsgevinster. Bjørås:

- Ser vi fra den industrielle revolusjonen og frem til i dag, har grunnforskningen vært en avgjørende drivkraft for nyskaping, teknologiutvikling og økonomisk vekst.

Enig med Gundersen - men ...

Før intervjuet ba vi Bjørås om å lese kronikken UiO-professor Kristian Gundersen hadde på trykk i Aftenposten med tittel  Akademisk frihet finnes ikke lenger. Kronikken avstedkom en duell mellom professoren og forskningsminister Sigrun Aasland i Dagsnytt 18 samme kveld. I kronikken skriver Gundersen blant annet: «Universitetenes særpreg var å drive mest med forskning der temaene ble bestemt av forskerne selv. Professorene ble gitt ressurser til å forfølge sine ideer med bevilgninger fra institusjonen selv eller eksterne kilder som satte fri forskning i høysetet. Det er dette som var akademisk frihet.» Gundersen framholder at politikerne søker å styre forskningen gjennom tildelinger – hva som får penger og hva som ikke får det.

- I utgangspunktet er jeg enig med Gundersen, begynner Bjørås, før han innleder et resonnement som beveger ham bort fra UiO-professorens versjon av akademisk frihet: Den hvor politikerne bevilger penger og forskerne bruker dem til den forskningen de selv vil.

Tingen med grunnforskning er at man kan ikke vite på forhånd hva man kommer til å finne.

Vi kan ikke sitte og syte

- Når det gjelder hjernen, skjønner vi ikke en promille av hva som foregår der. Det er derfor vi ennå ikke har knekt Alzheimer- eller demensgåten. Men vi holder på. Skal politikerne da komme og si at nå har vi holdt på så lenge og fått ut så lite, at dette funker ikke, vi må kutte bevilgningene i denne grunnforskningen? Det går jo ikke.

- Er problemet dermed for lite stayer-evne hos bevilgende myndigheter?

- Det er et problem, ja. Men vi må også gå i oss selv, vi som er forskere. Det er her jeg vil løfte fram hybridmodellen. Du må lete etter nye måter å finansiere forskningen din. Som vi gjorde i forbindelse med Team Pølsa. Vi kan ikke bare sitte og syte over at vi ikke får nok grunnforskningspenger, sier han.

Magnar Bjørås påpeker også at det er viktig å ha en langvarig karriereutvikling for forskere, og at de må få mulighet til å utvikle seg over tid.

- Dette handler om kultur. Kultur for langsiktighet, og for kreativitet når det gjelder å finne anvendelse for forskningen, og måter å finansiere den. Politikerne skal ikke slutte å stille forventninger, men de behøver solide doser tålmodighet.