leder
Når akademikere kansellerer kolleger
Fra før hadde vi Cecilie Hellestveit, så fikk vi Ronny Kjelsberg. Når munnrappe akademikere forsøkes pålagt munnkurv, blir det interessant for oss i universitetsmediene. Hva forteller forskningen?
NTNU-erne Ronny Kjelsberg og Cecilie Hellestveit har til felles en sterk aversjon mot å la seg målbinde. Ikke alle er der.
Foto: Synne Mæle/Tore Oksholen
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
NTNU–forsker Hellestveit er forsøkt målbundet før. I 2021 var det det daværende universitetsrektor Curt Rice som mente hun godt kunne holde kjeft. Det tok ikke lang tid innen rektoren la seg omtrent like flat som Mimir Kristjanson noen år senere, og ba henne personlig om unnskyldning.
Nylig var det juristprofessor og akademisk kollega Terje Einarsen ved UiB som gjorde hva han kunne for å strippe Hellestveit for all mulig ære, som meningsbærer, doktorand og folkerettsekspert i alminnelighet. Så langt kan man tørt konstatere at Einarsen har mislyktes totalt.
For noen dager siden gjorde så en professor emeritus og tidligere dekan ved UiS et forsøk på å forklare UAs lesere at universitetslektor og forsker ved NTNU, Ronny Kjelsberg, ikke bør motta lønn fra universitetet samtidig som han gir uttrykk for politiske oppfatninger. Det er et «demokratisk problem,» må vite.
Så langt har heller ikke dette forsøk på kansellering gått særlig bra.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Hverken Hellestveit eller Kjelsberg behøver hjelp fra noen i å forsvare egen rett til å ytre, hverken om faglige spørsmål eller hva som helst ellers. Vårt anliggende her er dette:
Hvilken skjult form for disiplinering erfarer vi når mindre tykkhudede meningsbærere ser i realtid hvordan folk ikke bare møter saklig motbør, men får sin personlige og faglige integritet forsøkt malt i stykker?
Hva forteller forskningen?
I 2021 presenterte prosjektleder Kjersti Thorbjørnsrud rapporten Forskerne og offentligheten – om ytringsfrihet i akademia.
Den konkluderte med at 1 av 3 norske forskere er redd for å bli oppfattet som politisk aktør når de deltar i offentligheten som fagperson.
Forskere er også mindre tilbøyelige til å formidle kontroversielle funn. De er minst villige til å formidle funn som kan oppleves som krenkende. Under en tredjedel ønsker å formidle slike funn i nyhetsmediene.
Andre funn verd å merke seg:
Kompleksitet, «tabloidisering» og frykt for hets er de viktigste årsakene til at noen lar være å formidle.
Forskere på innvandrings-, kjønns- og klimafeltet begrenser seg oftere enn andre. Innvandrings- og integreringsforskerne har begrenset seg mest i sin formidling.
Thorbjørnsrud kommenterte funnene slik:
– Kollegers sleivete kommentarer kan ramme hardt. Verst er det når slike kommer fra kolleger man oppfatter å tilhøre samme forskerfellesskap, sa hun den gangen.
Ønsket om å plassere en meningsmotstander et sted hvor hen ikke lenger har noe å si, alternativt ingen lenger hører etter, synes ikke mindre utpreget i akademiske kretser enn over alt i samfunnet ellers. Man er bare mer skuffet. Universitetet er tross alt stedet hvor tanken er ment å være fri. Også for de mindre tykkhudede.
