Fire dager i krisetelefoner

Vi finner henne mellom utallige medieopptredener på Senter for global bærekraft, i Nydalen. Professoren med doktoravhandling om innføring av telekommunikasjonsreform i Sentral-Amerika ser seg rundt og beklager rotet i fellesarealene. Hun rydder litt på bordet foran oss.

 – Det var mye i går, fra God Morgen Norge til Dagsnytt atten. Hele dagen. Det er greit at de ringer, men etter fire dager er det nok. I dag er det litt stillere, sier hun til Uniforum. Samtidig ringer telefonen hennes. Men det var en kollega, ikke en journalist.

 – Du forsker på utvikling, demokrati, globalt styresett og eliter, særlig i Latin-Amerika, likevel er det krise «alle» ringer til deg om. Kan du forklare det?

 – Jeg har jobbet lenge med Latin-Amerika og mange land. Om det skjer ting i Mexico, ringer journalister meg. Det er sjelden hyggelige ting de ringer om. Jeg klarer kanskje å kontekstualisere enkelthendelser selv om jeg ikke nødvendigvis har spesialkunnskap om det de ringer om. Det er vel derfor de fortsetter å ringe meg. Og det oppstår nye kriser hele tiden.

Noen ganger er det ikke kriser journalistene ringer om.

 – Jeg har fått mange rare spørsmål. Det rareste er kanskje da Curaçao kvalifiserte til fotball-VM, og jeg ble spurt om å komme på radioen og snakke om det. Jeg har aldri vært i Curaçao, har aldri forsket på Curaçao! Jeg sa nei.

 – Hva med fotball?

 – Jeg er ikke fotballinteressert, men jeg er en stor konsument av fotballkamper. Mannen min og sønnen min som bor hjemme, er skikkelige fotballnerder, så det står fotball på hele tiden. Fotball er fint når det er kriser i verden. Den fortsetter. Det er de samme lagene og samme reglene. Ja, nye stjerner da, men en verden utenfor verden.

Benedicte Bull fester blikket på kameraet i fotografens høyre hånd. Etter en kort overveiing går hun inn på toalettet for å freshe opp ansiktet litt. 

- Det bør vera mogleg å trekkja tilbake ein fredspris

Følg eliten

Bull forsker på eliter og påvirkning på politiske prosesser i Latin-Amerika. Hun begynte å studere statsvitenskap fordi hun er opptatt av makt, forteller hun.

 – I Latin-Amerika kan man ikke se hvor makten er bare ved å følge med på valg og lese politiske prosesser. Man må følge eliten. I Norge er elite et mer institusjonelt begrep. Vi har eliter i ulike departementer og organisasjoner. I land som Brasil eller Mexico er det mer uformelle relasjoner.

 – Kanskje her også?

 – Å ja. Og etter hvert er man selv en del av en eller annen form for elite, som professor. Når jeg tenker at dette eller dette har jeg lyst til å skrive om, og sender inn til Aftenposten får jeg det jo på trykk. Eller – ikke alltid – men oftest. Før var det vanligere for meg å få avslag på kronikker.

 – Kan det ha noe med å gjøre at flere er interessert i feltet ditt nå?

 – Ja, naturligvis. Siden 6. oktober i fjor da fredsprisen til María Corina Machado ble annonsert, har det vært mye. Jeg skrev om bombing i Karibia og USAs nye krig mot narkoterrorisme fra tidlig i høst, men det fikk ikke veldig mye oppmerksomhet da.

 – Kunne pressen generelt ha spurt deg mer om det?

 – De kunne godt ha interessert seg mer for de store linjene. Jeg har også hatt et prosjekt om Kina og Latin-Amerika, og skrevet om om den nye stormaktskonkurransen: USA, Kina, Russland, Midtøsten og Europas interesser i Latin-Amerika. 

Mye bakgrunnskunnskap som er nyttig å ha her. Hvis man ikke vet om Kina som en superviktig aktør i Venezuela fra tidlig 2000-tallet, kan man ikke forstå USAs rolle nå. 

Nobels fredspris tildeles Venezuelas opposisjonsleder María Corina Machado

Mellom 2007 og 2010 ga Kina Venezuela lån på til sammen 63 milliarder dollar. Det var blant de største lånene som Kina hadde gitt land i det globale sør. Halvparten av dette skulle tilbakebetales med olje. Venezuela har veldig tung olje, som krever spesialbygde raffinerier. Men så stupte oljeproduksjonen på grunn av vanstyre, og etter hvert sanksjonene som USA ila Venezuela. 

Venezuela fikk ikke solgt oljen på verdensmarkedet og heller ikke til USA. Derfor måtte de selge til Kina til rabattert pris. Nå vil altså USA ta tilbake oljen, men en del av skylda for at Kina er blitt så viktig har de jo altså selv. Det er helt absurd.

Forskere driver selvsensur av frykt for å bli straffet av Kina

Spådde riktig

I november i fjor spådde Bull at USA kom til å gjøre en militær operasjon i Venezuela. Ikke en fullskala invasjon, men en rettet aksjon mot en leder de mener driver narkotikasmugling.

 – Og du fikk rett. Hvordan føles det?

 – Ja, nå er det ikke bare jeg i hele verden som sa det. USA har truet med det lenge. Men det har vært mye motstand i MAGA-bevegelsen mot invasjon. Det ble altså en leder, og det ble president Nicolás Maduro. USA har bygget opp en fortelling om narkoterrorisme – rart ord. Maduro skulle altså være leder for et kartell, Cartel de los Soles, som ikke fins.

Betegnelsen er et uoffisielt begrep på militære og høyt oppsatte tjenestemenn som er korrupte, og som driver narkotikahandel.

 – USA har gjort dette til en internasjonal terrororganisasjon, det er helt sprøtt. Litt som magisk realisme.

Hun ler.

 – Men nå, etter Maduros bortføring, har faktisk USA gått tilbake på akkurat dette med Cartel de los soles.

- Hva vi møtes med nå, er den sørafrikanske modellen

Bedre rustet til å tåle kriser

Forskeren har ikke vært i Venezuela siden 2024, før valget der Nicolás Maduro tok makten. Og hun tør ikke reise dit nå.

 – Jeg vil gjerne dit. Det er mye å forske på der. For eksempel overgangen nå, en økonomi i krise, store selskaper og små bedrifter, sanksjoner og kinesernes rolle ikke minst. Men det jeg alltid har drømt om, er å forske på hvordan ulike eliter endret seg under chavismen. Jeg skal gjøre det på et eller annet tidspunkt.

Da brasilianerne valgte Jair Bolsonaro til president for noen år siden, og fikk en president med klare fascistiske trekk, sa Benedicte Bull i et intervju at hun prøvde å ikke la det gå inn på henne.

 – Hvordan er det nå. Det er mye dårlige nyheter fra Latin-Amerika?

 – Mye går inn på meg. Sist fredag, før angrepet, snakket jeg med min nærmeste kollega i Venezuela på telefon. Jeg hadde ikke hørt fra ham på flere dager. Han måtte gå i skjul uten nettilgang. Han bor i hovedstaden Caracas, i et militært område som ble det mest bombete lørdag. Det går bra nå, men det går inn på meg. Jeg kjenner jo flest folk fra opposisjonen.

Hun legger til at hun faktisk også blir bedre rustet til å tåle kriser selv.

 – Vi er ikke vant til dramaer i politikken i Norge. Det som kommer nå, er det mye vi kan lære av, med USA som en usikkerhetsfaktor. Vi har opplevd USA som garantist, nå opplever vi at verdens største militærmakt ikke egentlig er på vårt lag.

 – Du tenker på Grønland?

 – Ja, og Svalbard og Russland. Kan vi stole på at USA kommer oss til unnsetning? En annen ting er at Latin-Amerika-forskning ikke har vært så høyt prioritert. Vi kan lære noe av dette, at vi må beholde nisjefagene som en kunnskapsbredskap. Vi vet ikke hva slags kunnskap vi trenger i en så usikker tid.