Et steg ut av hverdagen

Kontrastene har vært store for Alexander Furunes og hans to medstudenter.

Sammen med Ivar Tutturen og Trond Hegvold bidro han til at studiesenteret stod ferdig i 2011. I mai i fjor var arkitektstudentene i New York for å motta en internasjonal pris for dette arbeidet. Og i sommer leverte de diplomoppgaven etter fem års studier ved NTNU.

Bare noen få måneder seinere fikk de beskjeden om at senteret var knust til pinneved.

Tenker på ofrene

- Det er ikke så farlig med bygget. Det er verre når man ikke vet hvor mange som overlevde. Det er en forferdelig katastrofe. Fortsatt vet vi ikke hvor mange av dem vi jobbet med som klarte seg. Senteret kan man bygge opp igjen, sier Furunes på telefon fra London

Samler inn penger

Der etterutdanner han seg ved The Architectural Association School of Architecture. Men hvis alt går etter planen, reiser den nybakte arkitekten tilbake til Tacloban i juli. Før den tid håper han å ha satt sammen et team med fagfolk fra ulike land som kan bidra til gjenreisinga. Han er også i dialog med NTNU om å knytte til seg folk derfra. Oppføring av senteret skjer i nært samarbeid med Erlend Johannesen, som driver barnehjemmet Streetlight i samme område.

Parallelt pågår det ei innsamling av penger. Julegaven fra NTNU på 200 000 kroner kommer godt med. Nå er ildsjelene i gang med å samle inn penger, både i London og Frankrike – og er ellers glade for alle pengebidrag.

- Vi får se hvor mye det blir til slutt. Det viktigste er at man har råd til å bygge opp senteret igjen, sier Furunes.

Ingen kopi

Arkitekten slår fast at det opprinnelige senteret var solid, og til og med tålte flere tyfoner og jordskjelv. Men da bølgene fra Haiyan slo mot land hadde det ingen sjanse. I dag ser han ikke noe poeng i å gjenreise en tro kopi av det gamle senteret.

- Bygget vil se helt annerledes ut. Det vil bli utformet som et resultat av workshopen med lokalbefolkningen. Vi vet ikke om alle som deltok forrige gang overlevde. Nye personer vil delta og sette sitt preg på hvordan senteret skal være. Folk vil ha et ønske om at det nye senteret skal oppleves som solid og det vil blant annet påvirke vårt valg av materialer, sier han.

Det gamle senteret stod bare tre meter fra vannkanten. Etter tyfonen har myndighetene bestemt at det ikke er tillatt å bygge nærmere enn 20 meter fra vannet.

"Bayanihan"

De seks månedene Hegvold, Tutturen og Furunes deltok i bygginga av studiesenteret i 2010 og 2011, var de bevisste på at dette skulle være et dugnadsarbeid og en felles utveksling av kunnskap. Det skulle ikke være slik at de kom som guruer utenfra og hadde fasitsvarene.

- Vi jobbet tett med foreldrene i byggeprosessen. Det var en utrolig givende måte å jobbe på. De lærte mye om oss og vi om dem. I fellesskap kom vi fram til arbeidsprosesser og løsninger. I motsetning til det engelske språket, har faktisk Filippinene et ord for dugnad og det er «bayanihan», forteller han.

Sitter fast i slummen

Opprinnelig var mange av foreldrene i Tacloban bønder som bodde i jungelen. Drømmen om et bedre liv og skolegang for barna gjorde at de søkte til byen. Der havnet de i slummen. De fikk problemer med å skaffe seg jobb. Dermed fikk de ikke nok penger til skolegang og ungene måtte slutte.

Slik starter den dårlige sirkelen. Arbeidsløsheten er stor, og foreldrene mangler motivasjon. Ungene blir værende i slummen, får ikke jobb og forblir fattige. Streetlight, som driver barnehjemmet og skolen i Tacloban, har jobbet hardt for å få barna tilbake til skolen.

- Vi ønsket å bidra til å bryte denne sirkelen. Byggeprosessen gjorde det mulig for foreldrene å få fast lønn og skaffe seg arbeidstrening. At de bygde senteret for sine egne barn, var dessuten en stor motivasjon. Vi brukte lokale håndverkere som delte kunnskapene sine med foreldrene. Dette ble en mulighet for dem til å få bedre jobber senere, sier han.

Blir foreldrenes hjertebarn

Denne tankegangen blir videreført når Alexander Furunes drar tilbake til Tacloban i sommer. Det nye senteret skal ikke bli et symbol på katastrofen, eller et tomt skall.

- Vi vil gi en stolthet til mødrene og fedrene ved at vi i fellesskap designer og utvikler bygget. Når vi forlater stedet, er det de som blir igjen som tar eierskap i senteret, transformerer det og utvikler det videre. Brukerne skal leve og puste med bygget. På denne måten vil det stå sterkere og gjøre den jobben det skal gjøre, sier han.

Lysere hverdag

Håpet er også at byggeprosjektet kan bidra til å lege noen av sårene etter katastrofen i november.

- Hverdagen i slummen er tøff og tyfonen ødela så mye. Ved å bringe menneskene sammen og la dem delta i byggearbeidet, håper vi å gi dem positive opplevelser. De får mulighet til å uttrykke seg og involvere seg. Det blir et steg ut av hverdagen.

Fornøyd med NTNU

Sensur på diplomoppgaven falt for noen dager siden. Dermed er fem års utdanning ved NTNU definitivt over, og Alexander Furunes kan kalle seg arkitekt. Han roser arkitektutdanninga ved NTNU og innretninga på studiet.

- Vi hadde en veldig praktisk tilnærming, der vi lærte å bli komfortable med å bygge i en til en. Denne metoden og kunnskapen har vært nyttig for oss, både i Tacloban og i India. Ved andre universitetet virker det som de er mer fokusert på å tegne.

Furunes skryter også av all støtten de tre studentene fikk av fakultetet og faglærer Hans Skotte, både før og under oppholdet i Tacloban.

- Han var veldig sentral gjennom hele prosjektet. Han var en støttespiller og bidro med mye inspirasjon, sier han.