Skal virkelig NTNU gi musikken en kontorboks?

Fredag 26. september signerte Statsbygg en avtale med Veidekke AS og Norconsult AS om byggingen av det nye musikkbygget, «P4 Musikk». Bygget skal plasseres midt mellom Studentersamfundet og Hovedbygget på Gløshaugen – selve hjertet av NTNU Campus. Dette burde vært en unik mulighet til å gi Institutt for musikk et signalbygg av nasjonal betydning. I stedet ser vi konturene av et generisk, mørkt kontorbygg som like gjerne kunne stått langs E6.

Ny avtale: De skal bygge for NTNU musikk

Dette er ikke bare et spørsmål om arkitektur. Det er et spørsmål om identitet, respekt for historie og visjonen for hvordan vi bygger fremtidens kunnskapsarenaer i Norge.

Manglende respekt for konteksten

Gløshaugen er ikke hvilken som helst campus. Hovedbygget, reist i nyromansk stil i 1910-årene, er en monumental markør for kunnskapens og teknologiens plass i det norske samfunn. Studentersamfundet, med sin egen ikoniske arkitektur, er et symbol på studentliv, fellesskap og kultur. Samspillet mellom disse to bygningene har preget Trondheim i generasjoner.

Inn mellom disse skal nå et nytt bygg presse seg inn. Men i stedet for å forsterke dette arkitektoniske landskapet, velger Statsbygg en løsning som står i total kontrast: en mørk, kassepreget bygning med repeterende fasade og glassflater. Et bygg uten rytme, uten proporsjoner som spiller på lag med sine naboer, og uten den verdigheten man forventer når man går inn i et bygg som skal representere musikkfaget ved Norges største universitet.

Når Statsbygg selv omtaler P4 Musikk som en «inngangsport til campus», er det nesten vanskelig å fatte at man ikke har tatt konteksten mer på alvor.

Musikkens sjel krever en annen arkitektur

Musikk er rytme, harmoni, bevegelse og poesi. Et bygg for musikk bør uttrykke nettopp dette – gjennom sine proporsjoner, sin materialbruk og sin tilstedeværelse i byrommet.

Mange av verdens fremste musikkhøyskoler og konserthus er ikke nøytrale bokser, men arkitektoniske verk som selv blir en del av kulturen. Se til Sibeliusakademiet i Helsingfors, til konserthusene i København eller Wien. Disse byggene er ikke kun funksjonelle, men bærer i seg en estetisk og symbolsk kvalitet som skaper stolthet hos både brukere og publikum.

Det nye musikkbygget ved NTNU fremstår som det motsatte: anonymt, lukket, og uten et eneste trekk som peker mot musikkens ånd. Det er som om man bygger et lager eller et administrasjonsbygg, og ikke et kulturelt og kunstnerisk senter. 

Fra nødløsning til varig monument

Bakgrunnen for denne løsningen er velkjent: Musikkfaget ble lenge skjøvet på i campussamlingsprosessen. Da planene om et felles kunst- og musikkbygg ble kuttet av kostnadshensyn, sto man igjen med en «restløsning». Først i fjor ble det bestemt at musikkmiljøet skulle samles, og dermed ble dette bygget presset inn i planene.

Problemet er at nødløsninger har en tendens til å bli stående. Et bygg som i utgangspunktet var tenkt som en praktisk løsning, risikerer nå å bli stående i 100 år som et symbol på manglende ambisjoner. For arkitektur varer mye lengre enn budsjettrammer og prosjektstyringsmetoder.

En tapt mulighet for Trondheim og Norge

Trondheim er en kunnskapsby. NTNU er Norges største universitet og en sentral kulturaktør. Når man investerer milliarder i campussamlingen, burde man samtidig gripe sjansen til å skape arkitektur som løfter både byen og nasjonen.

Tenk hvilken mulighet dette kunne vært: Et musikkbygg i moderne klassisisme eller nordisk klassisisme, med elegante proporsjoner, vakre fasader i tegl eller stein, og en arkitektur som både knytter seg til Gløshaugens hovedbygg og speiler musikkens rytme. Et bygg som ikke bare samler et fagmiljø, men også inviterer publikum inn, og gir Trondheim et nytt landemerke for kunst og kultur. I stedet velger man standardisering. Et bygg uten karakter, uten åpenhet, uten visjon.

Statsbyggs ansvar

Statsbygg er statens fremste byggherre. De har et enormt ansvar for hvordan våre offentlige bygg preger samfunnet. Når de bygger fengsler eller kontorer, kan man forvente nøkternhet. Men når de bygger kultur- og kunnskapsbygg, bør man forvente visjon.

Å kalle et generisk, mørkt kontorbygg for et «flott og funksjonelt bygg for musikkutdanningen» er å undergrave både musikkens og NTNUs betydning. Funksjonalitet er ikke nok når man bygger for generasjoner. Erfaringer fra Norge og utlandet viser at bygg med høy estetisk kvalitet ikke bare varer lenger, de brukes og verdsettes også mer, og dermed blir de faktisk mer økonomisk bærekraftige på sikt.

Vår tids arkitektur

I dag er det som om estetikk er blitt et mistenkelig ord i offentlige byggeprosjekter. Arkitektur reduseres til prosjektstyring, ikke til kulturbygging.

Det vi ser i Trondheim er dessverre en del av et større mønster. Vår tids offentlige arkitektur preges altfor ofte av det generiske og anonyme, snarere enn det visjonære og stedstilpassede. Statsbygg og mange store arkitektkontorer har de siste tiårene levert en rekke bygg som kunne stått hvor som helst, uten forankring i stedet eller i oppdragets ånd.

Der tidligere generasjoner så på arkitektur som en kulturell og estetisk oppgave, reduseres den i dag til et spørsmål om budsjett, tekniske løsninger og standardiserte fasader. Resultatet blir bygg som er «funksjonelle» i snever forstand, men som ikke gir noen stolthet, identitet eller kulturell verdi.

Vi må tørre å stille spørsmålet: Er vår tids arkitektur i ferd med å bli en fattig arv for kommende generasjoner? Når vi bygger universiteter, skoler og kulturhus, burde vi skape bygg som kan stå som symboler for kunnskap og fellesskap i hundre år fremover – ikke løsninger som fremstår utdaterte allerede før innflytting.

Hva slags arkitektur trenger NTNU?

Det NTNU trenger, er bygg som gir varighet, identitet og stolthet. Bygg som harmonerer med campusens historiske arkitektur, men samtidig kan tolkes på en moderne måte.

Det betyr ikke at man skal bygge en kopi av hovedbygget. Men man kan ta opp elementer fra den nordiske klassisismen: elegante proporsjoner, tydelige sokler, vertikale vinduer, symmetri, rytme. En arkitektur som er moderne, men samtidig tidløs. En arkitektur som speiler musikkens ånd.

En appell til NTNU og Trondheim

NTNU Campus er ikke bare et byggeprosjekt. Det er et nasjonalt prosjekt som skal definere hvordan vi forstår kunnskapens rolle i det 21. århundre. Når man bygger i hjertet av campus, mellom Studentersamfundet og Hovedbygget, har man et ansvar for å skape noe mer enn bare et funksjonelt bygg.

Jeg vil derfor stille et enkelt spørsmål:

Vil vi at fremtidens studenter, ansatte og byens befolkning skal møte musikken i en mørk kontorboks? Eller vil vi gripe sjansen til å bygge et arkitektonisk verk som gir verdighet, identitet og inspirasjon i generasjoner fremover?

NTNU og Trondheim fortjener mer enn en kontorboks.

De fortjener et musikkbygg som synger, også i stein.