Vitenskapsmuseet som metamuseum?

1. april stengte Vitenskapsmuseet for å kunne gjennomgå en omfattende oppussing og fornying fram mot 2030. Midlene fra campusutvikling representerer en kjærkommen mulighet for et viktig og etterlengtet løft ved museet. 

Jeg tror de aller fleste som har fulgt saken ser nødvendigheten av et løft ved universitetets «ansikt mot verden». Løftet er imidlertid ikke bare nødvendig av hensyn til bedring av de museale funksjonene, men også av hensyn til å kunne få Gunnerushuset i en verdig stand, et bygg som er kulturhistorisk viktig i seg selv.

Det er imidlertid et mer åpent spørsmål for utenforstående hvorvidt dette siste poenget egentlig er vektlagt i planarbeidet for oppussingen, eller for den saks skyld i hvilken grad de tildelte midlene åpner for vektlegging av dette hensynet. 

Fortvilt over at en så viktig utstilling forsvinner

Selv om dette kanskje ikke kan være et overordnet hensyn i oppussingen, er det likevel klart at en i renoveringen av et slikt bygg så langt det er mulig bør unngå å gjøre inngrep som fjerner eller forringer de mest antikvarisk verdifulle elementene i anlegget. 

Vi har nylig sett det jeg mener er et eksempel på det motsatte i utførelsen av en av museets senere oppgraderinger, noe som gir grunn til en viss bekymring. Fjorårets oppføring av branntrapp på østfløyens kortende mot Gunnerus gate var nok et nødvendig sikkerhetstiltak og funksjonelt sett en bedring av forholdene, men både estetisk og antikvarisk sett framstår løsningen lite heldig.

Snart stenges Vitenskapsmuseet i minst to år

En burde kunne forvente bedre behandling enn dette av en fredet statseid bygning. Men hvorfor er dette viktig? Først og fremst fordi museets egen historie, inkludert bygningshistorien, utgjør en av museets største og mest unike styrker.

Dette har da også lenge vært anerkjent ved museet, og har til dels ligget til grunn for en langdryg debatt om forvaltningen av museets forhistoriske utstilling, en utstilling som har stått mer eller mindre uforandret siden 1930.

Ettersom utstillingen ikke omfattes av byggets fredning er det lite trolig at den nå blir videreført etter stengningen. For både gjenstandssamlingens og det forhistorisk interesserte publikum er nok dette til det bedre. Gjenstandene fortjener en bedre konservering og publikum en bedre kontekstualisering enn hva dagens utstilling tilbyr. 

Det betyr imidlertid ikke at selve den museale innredningen i seg selv er uten aktuell verdi. Kanskje kunne den kulturhistorisk viktige innredningen få en annen, men like full passende, funksjon? Forhistorisk utstilling har blitt kalt et «museum i museet», men kanskje kunne den usedvanlig seiglivede museale innredningen egne seg bedre som ramme for et «museum om museet»? 

Det er langt mellom museer med en like lang og kontinuerlig historie som Vitenskapsmuseet selv internasjonalt, og i norsk sammenheng er museets egen historie helt enestående. Nettopp derfor burde også den egne historien kunne være en sentral del av Museets egen faste formidling. 

Museet har vel aldri vært kjent for å være verken spesielt stort eller dominerende (om enn faglig sterkt) innen sine fagfelt, men den konseptuelle kontinuiteten gjør det vitenskapshistorisk svært interessant. For eksempel måtte det omtrent jevngamle British Museum avgi sine naturhistoriske samlinger allerede i 1881, mens Vitenskapsmuseet til dags dato har beholdt de gamle universalmuseenes ordning med natur- og kulturhistorie under samme tak.

I den sammenheng kunne en se for seg den nåværende forhistorisk utstilling omgjort til ramme for en formidling av den lange historien helt fra biskop Gunnerus ferdigstilte sin samling som et «Museum Societatis» i 1768 via tidligere lokasjoner i Dronningens gate, Kjøpmannsgata og Munkegata til historien i dagens lokaler hvor museet ble profesjonalisert som forsknings- og formidlingsinstitusjon på slutten av 1800-tallet. 

Montrene kunne gjerne fylles med «moderne» teknisk innhold i form av skjermer og lignende, men selve innrammingen, treverket og det kasseterte taket fra 1930 burde kunne tas vare på. En burde da riktignok kanskje tillate seg å gjøre noe med den unødvendig kjedelige gråfargen dagens innredning har hatt siden 1950-tallet, og kanskje heller nærme seg det opprinnelige konseptet som også inkluderte beplantning i lokalene.

Slik ville en i dobbel forstand kunne utnytte Vitenskapsmuseets potensiale som metamuseum. I alle tilfelle er det å håpe at Vitenskapsmuseet i den grad det er mulig benytter oppussingen til også å løfte fram og gjøre ære på sin egen historie.