Veien til å tenke (litt) på norsk

Hvis jeg ser bort fra jula i Harstad i 1984 så startet det hele for meg i 1991 i Trondheim. Da fikk jeg to år ved det som den gang het Universitetet i Trondheim. Nå, nesten 35 år senere, synes jeg det er fryktelig trivelig å komme tilbake til byen og institusjonen, denne gangen som gjestespaltist i Universitetsavisa.

Fakta

Curt Rice

• Curt Rice kom til Norge fra USA i 1991. Etter to år i Trondheim syntes han vinteren var for kort, lys og varm, og flyttet til Universitetet i Tromsø, der han jobbet frem til 2015 som førsteamanuensis, professor og prorektor for forskning.
•  Etter det har han vært rektor både på OsloMet og NMBU. 
• I dag er han direktør på Fulbright Norge. Rice har også ledet Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, vært styreleder i Cristin, og har hatt flere andre roller i UH-sektoren. 
• Han har nylig blitt norsk statsborger, «etter 30 års slit med å lære seg plassering av ikke i bisetninger.»

Det synes jeg virkelig. Tror jeg. Mye av tida mi de to årene gikk til å lære meg norsk. Grammatikkboka drilla meg ikke bare i synes/mene/tro (aldri “tenke”!), men også at man sier “ved et universitet” men “på en høgskole”. Det siste har sikkert stankelbein-universitetene ødelagt – de som fikk hoppe fra “på høgskolen” til “på universitetet” uten at noen kvalitetssikra preposisjonene.

Jeg leste alt av grammatikk jeg gadd, insisterte på å snakke norsk der jeg kunne, og stilte opp på kveldskurs. På campus opplevde jeg at de som ble utsatt for norsken min ofte svarte på engelsk. Men jeg sto på, og etter hvert oppdaga jeg at hvis jeg holdt ut tre runder med norsk, så ga de seg og svarte på norsk. Da hadde jeg i hvert fall vunnet kampen – selv om jeg kanskje ikke skjønte hva kampen dreide seg om

Disse norske kollegaene mine gjorde noe som ikke alltid er så vanlig på universitetene her til lands, men som er helt avgjørende for at utlendinger skal begi seg utpå det lokale målføret: de holdt ut med den dårlige norsken min. De ga slipp på behovet for å markere hvor internasjonale de selv var, og hjalp i stedet en nyankommen utlending til å bli litt mer norsk. Når jeg i dag hører folk kritisere utlendinger for å ikke ha lært seg godt nok norsk, lurer jeg på om adressen på kritikken ikke bør dobbeltsjekkes. Tåler du selv en lunsjsamtale på norsk – også med en som ikke forstår alt du sier?

Ikke alle utlendinger var like opptatt av å lære seg norsk. Tidlig på 90-tallet brukte den som ikke kunne norsk mye energi på å navigere i hverdagen på engelsk. Mens jeg pugga «den gang da, hver gang når» måtte de lære hva ansatte på polet mente da de anbefalte «burnt wine» til juleaften, eller hvorfor gutten på musikkbutikken stadig henta frem en CD fra DDE hver gang man spurte om “sheet music”. Når man først hadde brukt masse krefter til å kommunisere på engelsk, var det kanskje ikke så fristene noen år senere å bruke enda flere til å begynne i norsktimen.

I dag kreves det ikke så mye arbeid for å bruke engelsk så å si anywhere, men vi skjønner alle sammen at det likevel er viktig å lære noe norsk når man begynner å jobbe i Norge. Det handler om symbolikken i å vise de som er din vert at du er takknemlig, muligheten til å forstå det som foregår lokalt og nasjonalt, og å kunne gjøre ditt på jobb. Kort sagt: det handler om å connecte.

Les flere bidrag fra UAs gjesteskribenter her

Hvis vi ønsker at nye kollegaer fra utlandet skal oppleve dette, må vi ha et mer kreativt fokus på språkopplæring. Og her blir det alvor: det er ikke nok å håpe at folk plukker opp norsk ved kaffemaskinen. For språk er ikke bare hygge og småmisforståelser; det er også lovkrav.

UH-loven krever nå at en med fast stilling ved et universitet skal kunne norsk etter tre år på B2-nivået. Da forstår du mesteparten av kompliserte fagtekster, og snakker spontant og rimelig flytende med morsmålsbrukere. Den europeiske standarden sier at man kan nå dette nivået med 500-700 timers innsats. Noen få timer hver uke kommer du ikke til B2 på. Når jeg ser noen som er god på et fremmedspråk, er det som oftest fordi de har kastet seg ut i det – noe vi også kan legge til rette for hos en nyansatt.

Hva om den som blir tilsatt i en fast stilling, men som ikke kan norsk, starter med språket? De får jobben, og oppgaven det første halvåret er å delta i et intensivt språkkurs. Hver dag, mange timer, til de er lettere hjernevasket og det siver ut i drømmene — svake og sterke verb, riktig bøyde adjektiver, og plutselig: dobbel bestemthet! Det høres fryktelig dyrt ut, men det trenger ikke nødvendigvis være det.

De som går gjennom et slikt program, lærer ikke bare mye norsk; de får også sterkere koblinger til Norge fordi de har satset mye på å være nettopp her. De vil være mer integrerte – og mer tilbøyelig til å bli. Vi kunne se på denne første treårsperioden i ett: Du starter med språket og så går du over til vanlig arbeidsplikt. I løpet av disse tre årene skal du undervise de timene man bør på tre år, selv om du ikke hadde noe undervisning det første semesteret. Undervisningsplikten fordeles over fem semestre i stedet for seks.

Vil vi forsterke norsk i Norge, må innsatsen deles: den enkelte må satse, og institusjonene må tilrettelegge. Og like viktig: vi som allerede kan norsk må tåle litt dårlig norsk på vei. Tenker jeg.