Dante, Vergil og KI

"Vent ikke lenger på ord eller tegn fra meg."

— Vergil til Dante, Purgatorio Canto XXVII

Vergil sier dette idet han forlater Dante ved grensen til Paradiset. Etter å ha ledet ham gjennom Helvete og Skjærsilden må han bli igjen. Ikke fordi han har feilet, eller mangler kunnskap. Tvert imot. Han har gjort akkurat det han var ment å gjøre. Resten av reisen må Dante gjennomføre selv.

Jeg har ofte tenkt at kunstig intelligens står i fare for å bli vår tids Vergil. Så lenge Dante ber Vergil om å vise ham gjennom Helvete og Skjærsilden, er han en uvurderlig veileder. Han lærer, observerer og forstår mer enn han kunne gjort alene. Men dersom Dante hadde forventet at Vergil skulle føre ham inn i Paradiset, ville reisen stoppet opp.

Ikke fordi Vergil sviktet.

Men fordi Dante ville bedt ham om noe han aldri var ment å gjøre.

Debatten om KI i akademia har de siste årene handlet overraskende mye om kontroll. Kan vi oppdage KI-genererte tekster? Må eksamensformen endres? Har studentene brukt ChatGPT for mye? Spørsmålene er forståelige. Men de avslører kanskje også noe mer ubehagelig: at mange av oss ikke lenger er helt sikre på hva universitetene egentlig er til for.

For problemet er neppe at studenter bruker kunstig intelligens. Det gjør de. Og det bør de. Som masterstudent har jeg brukt KI til å forstå teori, diskutere ideer og forbedre tekst. Den kan forklare mer på fem minutter enn mange lærebøker klarer på femti sider. Det ville dermed vært absurd å late som om denne teknologien ikke har en plass i høyere utdanning.

Men jo mer jeg har brukt den, desto mindre har jeg blitt bekymret for hva KI kan gjøre. Og desto mer har jeg blitt opptatt av hva debatten rundt den avslører.

Universiteter liker å omtale kritisk tenkning som sitt fremste læringsutbytte.

Likevel har store deler av KI-debatten handlet om hvordan vi kan hindre studenter i å bruke verktøyet, snarere enn hvordan vi kan undersøke om studentene faktisk tenker kritisk når de bruker det.

Det er en merkelig diskusjon. Kanskje skyldes det at universiteter i mange år har vært flinkere til å måle svar enn til å måle dømmekraft.

For dersom kritisk tenkning virkelig er målet, burde vi være mindre opptatt av hvem som produserer svaret og mer opptatt av hvordan studenten vurderer det.

Det universitetene fortsatt kan tilby, er noe annet.

Dømmekraft.

Evnen til å vurdere argumenter. Oppdage feil. Forkaste dårlige forklaringer. Skille mellom et plausibelt svar og et godt svar.

Etter snart fem år på universitetet er jeg usikker på om det viktigste jeg har lært er en eneste formel, modell eller metode. Det viktigste kan være evnen til å oppdage når noe ikke stemmer. Det er denne evnen som blir avgjørende når fasiten forsvinner. Når forskningen begynner. Når problemene ikke lenger har et riktig svar bakerst i boken. Når flere forklaringer virker plausible samtidig.

Det er her Vergil forsvinner. Og kanskje er det her den virkelige KI-debatten burde begynne.

Problemet med kunstig intelligens er ikke at den er en dårlig veileder. Problemet er at den er en så god veileder at vi risikerer å glemme at den bare er det. Kanskje er ikke KI den største utfordringen for universitetene. Kanskje er utfordringen at den tvinger oss til å svare på et spørsmål vi lenge har unngått:

Hva er det egentlig studentene skal lære når svarene allerede finnes?

Så bør vi være bekymret?

Jeg tror ikke spørsmålet er om studenter bruker KI. Det kommer de til å gjøre, og det bør de. Spørsmålet er om vi fortsatt kjenner igjen terskelen når vi når den. Faren er ikke verktøyet. Faren er å glemme at Vergil forsvinner — og bli stående ved Edens port og vente på en fører som aldri kunne komme inn.