- Feminisme er både et fagfelt og en form for aktivisme

Jeg skriver og snakker ikke perfekt norsk. Det er litt rart, for jeg lærte å snakke og forstå språket på bare seks uker da jeg kom til Norge for første gang i 1989. Likevel har jeg aldri blitt kvitt aksenten, og små skrivefeil henger fortsatt igjen.

På spørsmål fra redaktør Tore Oksholen om jeg ville være gjesteskribent, svarte jeg at jeg er inspirert av likestilling, mentoring, kunst, teknologi, vitenskap, Eksperter i team, kunstig intelligens, læring og formidling – og jeg velger å starte med likestilling.

Da jeg kom til Norge i 1989 kan jeg ikke huske at jeg tenkte på likestillig eller ulikheter. Feminisme var ikke et tema jeg reflekterte mye over i de første 40 årene av livet mitt. I boka Kjærlighet og computer, som ble publisert i Norge i 2006 og som finnes både på italiensk og norsk finner man verken ordene ulikhet, likestilling eller mangfold. 

Hvorfor? Hvorfor hadde jeg, som ble professor som 37-åring i datateknologi, et av de mest mannsdominerte fagene i Norge - et av verdens mest likestilte land - aldri reflektert over feminisme?

- Hvis du har en bestefar som var fascist, da må du si det

Som ung hadde jeg allerede lest bøker av forfattere som Oriana Fallaci, Simone de Beauvoir og Marilyn French. Likevel reflekterte jeg ikke over hva feminisme egentlig er.

Feminisme er både et fagfelt og en form for aktivisme. Kvinner kunne ikke stemme i Italia før i 1948. I Sveits måtte kvinner vente helt til 1973 (jeg er ikke helt sikker på datoen, men siden jeg har lovet meg selv å ikke google, beholder vi 1973 her).

Da jeg først kom til Norge, var jeg den eneste jenta i forskningsgruppen til professor Conradi – før en annen italiensk jente også begynte. Jeg syntes ikke det var merkelig å programmere sammen med gutter, og jeg tenkte ikke over at både faget og systemene vi utviklet, kunne bidra til ulikheter eller tolkes i lys av feminisme.

Hvorfor? Fordi jeg hadde vært så heldig å bli født på rett tid (etter krigen, da kvinner allerede hadde stemmerett og på papiret alle rettigheter takke være arbeidet til noen tøffe feminister og rollemodeller som kom før meg) og på rett sted (1980-tallets Italia og Pisa, informatikkens by), der de smarteste guttene og jentene fra hele Italia strømmet til for å studere informatikk.

Jeg hadde også giftet meg med en opplyst norsk mann som delte både pliktene og gleden ved å være foreldre og arbeidende IT-folk.

Men når begynte jeg å se ulikheter – og å bli opptatt av feminisme? Og hvorfor ønsker jeg å overbevise dere om at dette er viktig for alle?

Feminisme handler om å være bevisst på at alle – både kvinner og menn – bør ha de samme rettighetene. Det uttrykker Chimamanda Ngozi Adichie så tydelig i boka Alle bør være feminister og i den tilsvarende YouTube-videoen.

De siste ti årene har jeg brukt tid og krefter på å fremme jenter og kvinner i IT. Da jeg ble instituttleder i 2013, begynte jeg å se på lister og statistikker. Selv om andelen jenter i teknologistudier var på vei opp, oppdaget jeg at andelen kvinnelige professorer i IT bare var 15 %, både på NTNU og i Europa generelt.

Jeg søkte midler og startet flere prosjekter, blant annet IDUN-prosjektet og COST action EUGAIN. Generøse kolleger nominerte meg til likestillingspriser både ved NTNU og nasjonalt. Nå er jeg en del av et europeisk og internasjonalt nettverk av forskere og aktivister, og sammen med dem har jeg lært at forholdet mellom antall kvinner og menn bare er én liten del av bildet.

Teknologi generelt – og datateknologi og kunstig intelligens spesielt – skapes i stor grad av friske, hvite menn for friske, hvite menn. Diskriminering har mange dimensjoner: Er du kvinne, har en funksjonsnedsettelse og i tillegg er svart, risikerer du å bli diskriminert tre ganger. 

Teorien om interseksjonalitet, utviklet av Kimberlé Crenshaw i 1989, hjelper oss å forstå nettopp hvordan mennesker kan oppleve diskriminering på flere nivåer samtidig – knyttet til kjønn, rase, klasse, seksuell orientering, funksjonsevne og mer.

Derfor foreslår jeg at vi alle på NTNU starter å være feminister – og at alle som forsker på eller skaper teknologi og kunstig intelligens, må være bevisst både interseksjonalitet og feminisme.

Jeg håper at de som kan mer om feminisme, interseksjonalitet og norsk enn meg, kan bidra til å videreutvikle og forbedre budskapet mitt. For meg hjelper det faktisk å være utlending, å snakke litt «gebrokkent», og å ikke være helt norsk. Det gir meg en erfaring av å være annerledes – og å oppleve litt diskriminering. Det gjør meg mer følsom for hvordan ulikhet kjennes.

Mitt håp er at du som leser kan hente styrke i å se på dine egne svakheter, og bruke dem til å forstå ulikheter og fordommer.

Sammen med kolleger og studenter ønsker jeg å forstå bedre sammenhengen mellom interseksjonalitet og teknologi – og å bidra til å utvikle en datateknologi som kommer alle mennesker til gode og kan brukes til å løse globale problemer.

Som forskere kan vi ikke skape kunnskap og systemer uten å være bevisst likestilling, diskriminering og interseksjonalitet.