- Hvis du har en bestefar som var fascist, da må du si det

Inspirert av boken Familieleksikon av Natalia Ginzburg, begynte Jaccheri å skrive ned alt som ble sagt i hennes familie. 

- Til slutt hadde jeg så mye stoff at jeg tenkte jeg måtte sette alt sammen og skrive en fortelling om alt jeg hadde hørt og opplevd.

«Le parole che restano», som boka heter, er en reise gjennom oppveksten hennes i etterkrigens Italia, studietiden i Norge og frem til i dag. Stadig understreket av sitater fra hennes nære og kjære, som lar oss bli kjent med menneskene hun omtaler kun med noen få ord.

Vil ikke glemme

Jaccheri flyttet til Norge i 1989, og det å bo såpass langt unna fødestedet har gjort det viktigere for henne å skrive denne boken.

- Det er en måte å ikke miste det man har hørt. Spesielt for oss utlendinger, slik jeg opplever det, er det veldig viktig å ikke glemme det som har skjedd.

I starten var det ordene til mormoren og grandtanten som opptok mest plass i notatene. Det viste seg derimot fort at det også var andre menneskers ord som var viktige å bevare.

- Etterhvert skrev jeg også ned hva min professor, Reidar Conradi, på gamle NTH og NTNU hadde sagt, og hva mine barn sa da de var små.

Videre forteller hun at det er godt å kunne skrive om sine egne tanker og opplevelser, da man i akademia ikke kan dyrke sin fortid og herkomst.

- Vi må være objektive. Vi kan ikke skrive «Jeg føler» i en forskningsartikkel, da er du kaputt.

Opptatt av kunstig intelligens

Det å få skrevet denne boken nå etter inntoget til språkmodellene, er ekstra viktig for Jaccheri. Hun forteller at hun frykter automatisering kan gjøre at vi glemmer det andre mennsker har sagt.

- Det er utrolig viktig å ta vare på det andre mennesker sier, forteller Jaccheri.

Hun advarer om at vi kan ende opp med å miste det menneskelige om vi tillater alle fortellinger å bli generert. Hun mener vi allerede ser en endring.

- Kanskje dette er vendepunktet, kanskje de menneskene som ikke har startet på universitetet enda vil bli veldig annerledes enn oss.

Studentene hun har på femteåret gir henne allerede indikasjoner på at verden er i rask forandring.

- De sier «Å, så heldig jeg var at generativ kunsting intelligens kom når jeg var i tredje, for da klarte jeg å lære å programmere før Chat-GPT kom», forteller Jaccheri.

Disse masterstudentene anvender nå KI, og det har ikke Jaccheri noe problem med med, så lenge de er ærlige om hvordan de bruker det.

- Men jeg må innrømme at jeg ikke er like inspirert til å lese dokumenter som har vært gjennom Copilot.

Hun mener at KI har kommet for å bli, og at vi er nødt til å skaffe oss et felles språk, felles kjøreregler for hvordan vi omtaler og bruker det, for alternativet er ikke aktuelt.

- Det blir fascistisk å si at ingen barn kan bruke kunstig intelligens.

Det er viktig å skrive om den fascistiske tiden

Faren med fascisme er også noe man ser går igjen i Jaccheris bok. Da hun, som mange i Italia som vokste opp i etterkrigstiden, sitter igjen med en splittet familie

- Jeg hadde veldig lyst til å skrive om den fascistiske tiden, for min morfar var fascist. Det samme var min farmor. Hun var Renato Riccis kusine. Hun fortalte  meg at hun som tenåring brakte bomber, gjemt under en serviett, til fascisttropper. Men den biten måtte jeg tone ned, fordi mine slektninger likte det ikke.

På spørsmål om hvorfor hun syntes det var så viktig å få skrevet om familiens misnøye til tross, svarer Jaccheri bestemt.

- Fordi Italia nå blir mer og mer ekstremistisk igjen. De fleste familier har for alltid blitt splittet, noen var fascister, noen var anti-fascister, også min familie. Igjen så opplever vi dette, og da tenker jeg at det er viktig, hvis du har en bestefar som var fascist, da må du si det.

Kalde føtter

Jaccheri innrømmer også at det tok på å skulle stå fast ved sine prinsipper, spesielt omtaler hun en konflikt med hennes søster som krevde at passasjer av boken slettes.

- Da fikk jeg det som på norsk heter kalde føtter og jeg sa til en italiensk venn, som også er professor: «Vet du hva, jeg tror ikke jeg gir ut den boken.» For jeg mister så mye tid på å håndtere følelser. 

Da skal denne italienske professoren ha sagt: «Det er bedre at du gir ut denne boken enn at du skriver et par artikkeler til.» 

- For det er viktig for unge akademikere å ha en historie om en kvinne som tross alt har klart seg i akademia, avslutter Jaccheri