Er taktisk stemming udemokratisk?

Valg og stemming er selve ryggraden i et demokratisk samfunn. I Norge, verdens mest demokratiske samfunn, har det vært mye snakk om taktisk stemming i forløpet til årets stortingsvalg. Flere partier oppfordrer til og med eksplisitt velgere til å stemme taktisk. Mange har kanskje en magefølelse om at taktisk stemming er noe som ikke helt hører hjemme i et demokrati, men, stemmer dette?

Først: Hva er taktisk stemming? Å stemme taktisk betyr å avlegge en stemme for et parti som ikke er førstevalget sitt, med mål om å oppnå et resultat som likevel er ønskelig.

Dette kan for eksempel være å stemme på Miljøpartiet De Grønne (MDG) istedenfor Arbeiderpartiet (AP), slik at de kommer over sperregrensen og gir større makt til venstresiden, noe som forhindrer høyresiden å vinne. Dette er sentralt i valgkampstrategien til MDG for årets valg. Lignende strategi brukes også av partiet Venstre (V), så dette foregår på begge sider av det politiske spektrumet.

Hvordan dette fungerer i praksis kan være litt vanskelig å se for seg uten et konkret eksempel, så la oss konstruere et veldig forenklet scenario.

Se for deg en gruppe bestående av tre personer: André, Beate og Cathrine. Det skal velge mellom fire partier. For enkelthets skyld tar vi de fire største partiene i Norge per siste store meningsmåling: Arbeiderpartiet (AP), Fremskrittspartiet (FRP), Høyre (H) og Sosialistisk Venstreparti (SV).

Personene rangerer partiene etter hvor mye de ønsker at partiene skal vinne. I dette konstruerte eksempelet er rangeringen som følger:

En måte å bestemme hvem som vinner valget er å tildele verdier avhengig av hvem som er førstevalg, andrevalg og så videre. La oss gi et parti tre poeng dersom det ligger på en persons førsteplass, to poeng dersom det ligger på andreplass, ett poeng for tredjeplass og null poeng for fjerdeplass. Dette er selvsagt ikke slik vi gjennomfører valg i Norge, men dette kommer vi tilbake til.

I dette tilfellet får da FRP syv poeng, AP seks poeng, H tre poeng og SV to poeng. Hvilket betyr at FRP vinner valget. Beate og Cathrine er strålende fornøyde, mens André ikke er veldig fornøyd. Han kunne gjerne tenkt seg at Høyre skulle vinne, og faktisk heller Arbeiderpartiet over FRP. 

Dersom André hadde stemt taktisk kunne han faktisk endret valgresultatet. André kunne valgt å rangere partiene i rekkefølgen AP, H, SV, FRP. Dette hadde gjort situasjonen slik:

Teller vi opp stemmene nå får AP syv poeng, FRP seks poeng, SV tre poeng og H to poeng. André har svekket resultatet til partiet han egentlig ønsket, men har likevel gjort sluttresultatet bedre for seg selv.

Ved at kun én person endret stemmen sin, endret utfallet av valget seg for alle. Det faktiske felles ønsket til det lille samfunnet vi har konstruert er dermed annerledes enn valgresultatet. Er dette demokratisk?

En del av systemet

Taktisk stemming fungerer kun i systemer der det er mer enn to ulike utfall. Dersom det kun er to kandidater, vil jo en stemme på det andre partiet direkte jobbe imot ens egne preferanser. Taktisk stemming fungerer heller ikke i diktatoriske systemer, altså “valgsystemer” der utfallet alltid bestemmes av en unik person. Uansett hvordan en annen person endrer stemmen sin, vil ikke dette påvirke valget.

I Norge har vi mer enn to mulige utfall og et ikke-diktatorisk valgsystem, som da teoretisk sett åpner opp for muligheten for taktisk stemming. Men har det noen effekt?

Slike spørsmål har vært studert lenge. I 1973 beviste filosof Allan Gibbard at alle ikke-diktatoriske valgsystemer der det er mer enn to mulige utfall, vil kunne påvirkes av taktisk stemming. Dette resultatet kalles ofte for Gibbards teorem, og er et av de sentrale resultatene innen valgteori.

Dette er verdt å stoppe og tenke litt over. Uansett hvordan man designer et valgsystem; uansett hvordan man vekter stemmer; uansett hvordan de telles; uansett hvor kreativ og sofistikert man gjør det; uansett om det er demokratisk eller ikke (så lenge det ikke er rent diktatur); så vil det alltid være mulig å havne i en situasjon der kun én persons taktiske stemme kunne ha endret utfallet av valget.

Altså er taktisk stemming en helt naturlig del av demokratiet. Faktisk er taktisk stemming en helt naturlig del av enhver ikke-diktatorisk stemmeprosess. Å si at taktisk stemming er udemokratisk er som å si at det er imot å stemme generelt.

Valgets kvaler

Hva har dette egentlig å si for demokratiske prosesser og valg? Taktisk stemming påvirker ulike stemmesystemer ulikt. For eksempel har taktisk stemming mye mer påvirkningskraft i visse britiske valg, der de bruker et system kalt First Past The Post. Dette har ført til at opp mot en tredjedel av alle velgerne stemmer taktisk.

I situasjoner slik som Stortingsvalget er det dog liten sannsynlighet for at en persons taktiske stemme vil påvirke valget. Det finnes likevel eksempler der taktisk stemming har hatt en effekt.

Ved stortingsvalget i 2009 gjorde taktisk stemming fra mange Arbeiderparti-velgere at Sosialistisk Venstreparti (SV) kom over sperregrensen. Dette gjorde at SV fikk utjevningsmandater, noe som sikret rødgrønn seier. Samme år fikk Venstre mange taktiske stemmer fra Høyre-velgere, med formål om å få de over sperregrensen. Dette klarte de ikke, som gjorde at Høyre fikk færre stemmer, og da potensielt færre mandater på Stortinget, altså motsatt effekt av det Høyre-velgerne ønsket.

Om man ønsker å stemme taktisk eller ikke, er selvsagt opp til en selv. For de som velger å gjøre det, kan det kanskje nå være betryggende å vite at det alltid er en mulighet for at det har en effekt. Likevel er det nesten umulig å finne ut hva effekten vil bli, så det tryggeste er kanskje å stemme på partiet som best representerer deg og dine verdier. Men kanskje er det verdt å stille seg spørsmålet: Hva ville jeg gjort dersom stemmen min kunne vippe resultatet?

Godt valg!