Ytring
Curt Rice gir et skeivt bilde av akademia
Man kan ikke bruke erfaringer fra humaniora til å hevde at skjønn og nettverk bestemmer karrieren i akademia, skriver Per Arne Bjørkum.
Rice kan ha rett i at skjønn spiller en viktig rolle i humanvitenskapene. Han burde imidlertid ha gjort leserne oppmerksomme på at han ikke uttalte seg om hvordan kvalitet vurderes i naturvitenskapen, mener Per Arne Bjørkum.
Inge Haga
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
I et innlegg i Universitetsavisa 22.05.2026 argumenterer Rice for at akademiske karrierer ikke bygger på objektive kriterier, men på skjønn og nettverk. Han avslutter innlegget med å understreke at kvalitet finnes, men at «kvalitet vurderes aldri (sic) utenfor institusjonelle kulturer og strukturer».
Som naturviter og foreleser i vitenskapsteori føler jeg behov for å korrigere Rice. I naturvitenskapen har vi objektive kriterier for hva som er god kvalitet, og derfor karrierefremmende. Det er svært lite rom for skjønn. Vi tyr til skjønn kun i de tilfellene der det er mer enn én empirisk verifisert teori om det samme. Da velger vi den teorien som bygger på færrest antakelser, det vil si at vi foretrekker den enkleste teorien; kriteriet omtales som Ockhams barberkniv. Vi har ikke en fullgod begrunnelse for slike valg – valget bygger derfor på skjønn, men det har fungert godt.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Einsteins spesielle relativitetsteori bygger på kun to antakelser. Det forelå en alternativ teori, men den bygget på langt flere antakelser. Derfor foretrakk de fleste fysikere Einsteins teori. I ettertid har det vist seg å være et riktig valg. Det er imidlertid en teoris evne til å forklare det vi observerer, og dens evne til å peke utover det kjente (i dette tilfellet atomvåpen, kjernekraft og GPS) som til slutt bestemmer kvaliteten, og ikke hva et lokalt og institusjonelt forankret nettverk måtte mene.
Naturvitenskapen er nemlig universell; den er den samme i alle kulturer. Alle universiteter lærer bort den samme fysikken, den samme kjemien osv. Det er ikke tilfellet for vitenskapen om samfunn og menneskelig atferd. Mennesker styres nemlig av kulturelt betingede normer. I tillegg så blir vi påvirket av erfaringene og teoriene om hva de betyr, og endrer atferd deretter. Den norske filosofen Hans Skjervheim var en av de første til å poengtere dette i «Objektivismen - og studiet av mennesket» (1959). Ifølge Karl Popper finnes det derfor ingen uforanderlige lover for menneskelig atferd, slik det finnes for den døde materien.
Rice bygger sitt innlegg på egen erfaring, noe han ellers har kritisert Cecilie Hellestveit for («Jeg reagerer på hennes kommentarer om utlendinger. De er ikke forskningsbaserte, de er basert på hennes erfaring og på anekdoter.»). Rice kan uansett ha rett i at skjønn spiller en viktig rolle i humanvitenskapene. Han burde imidlertid ha gjort leserne oppmerksomme på at han ikke uttalte seg om hvordan kvalitet vurderes i naturvitenskapen.
