Vitenskapelige foreninger i byråkratisk limbo

Arne Hestnes slår i intervju med UA fast at «Skatteloven er tydelig på at arbeidsgivers dekning av arbeidstakers kontingenter er å anse som skattepliktig naturalytelse». Ut fra denne tolkningen kan vitenskapelig ansatte bare få dekket medlemskontingent til vitenskapelige foreninger skattefritt gjennom kompliserte byråkratiske manøvrer som Hestnes synes er for krevende. Spørsmålet er imidlertid om hans tolkning av skatteloven er riktig.

Vil vurdere om denne «fordelen» bør inn i ansattes kontrakter: - Fillesak

I Skatte-ABC 2021 2.3.9 heter det at «Når arbeidsgiver dekker arbeidstakers kontingent til yrkes- og næringsorganisasjon, anses dette normalt som dekning av en privat kostnad», men i pkt 1 heter det at «Utgiftsgodtgjørelser er godtgjørelser som en arbeids- eller oppdragsgiver utbetaler, normalt pengebeløp, til dekning av kostnader i forbindelse med utførelse av arbeid/oppdrag eller verv». Så er medlemskontingent til vitenskapelige foreninger en privat kostnad eller en utgift til å få gjort arbeidet?

Vitenskapelige foreninger er verken yrkes- eller næringsorganisasjoner. Vitenskapelig ansatte kan være medlem av flere vitenskapelige foreninger – jeg er med i fem. Hvordan kan vi karakterisere slike foreninger? De er ikke fagforeninger, og de ikke er ikke profesjonsorganisasjoner slik som Advokatforeningen. Kanskje kan de best beskrives som kommunikasjonsfelleskap siden deres hovedoppgave er å legge til rette for vitenskapelig kommunikasjon gjennom konferanser, tidsskrift, nyhetsbrev, o.l. Dette er kritiske oppgaver for forskersamfunnet.

Kanskje NTNU kunne gå en runde med byråkratene i DFØ for å prøve å forklare hvorfor medlemskontingent i vitenskapelige foreninger er en utgift til utøvelse av forskning og ikke en privat kostnad? NTNU må vel ha noen jurister som kan formulere dette.