Er Mor Nille en sten?

I et innlegg publisert i Dagens Næringsliv, Universitetsavisa og Khrono, hevder fysikkprofessor Arne Brataas at NTNUs to reformer ansatt ledelse og fusjon med tre høyskoler har vært mislykket. Han synes å anta at målet med endringene utelukkende handlet om toppforskning, målt ved økt tilslag i bestemte virkemidler. Han viser videre til at Universitet i Oslo har flere slike tilslag, og konkluderer dermed med at reformene har mislykkes.

Ytring

NTNU er størst, men UiO leder fortsatt

Det er fristende å gripe til teaterkunsten, og sammenligne Brataas’ deduksjoner med Erasmus Montanus i Holbergs klassiske teater med samme navn, der hovedpersonen konkluderer på lignende måte: «Ergo er Mor Nille en sten». I likhet med Montanus’ klassiske og feilaktige resonnement mangler Brataas en helt sentral forutsetning: At tiltaket (ledermodell og fusjon) forventes å ha direkte sammenheng med bestemte resultater (tilslag i toppforsk-virkemidlene). Ingen har meg bekjent antydet slike begrunnelser, ei heller noen forventning om at endringene skulle få slike utslag, verken for 10 eller 20 år siden.

Bakgrunnen for overgang til ansatt ledelse i 2005 handlet om tydeligere ledelsesansvar, bedre samspill mellom fag og administrasjon, mer profesjonell ledelse, klarere styringslinjer og raskere beslutningslinjer. Det er selvsagt ulike meninger om dette både da og nå, men NTNUs styre har nettopp gjennomført en grundig evaluering, der åtte mot tre representanter ønsket å fortsette med ansatt ledelse. Så vidt meg bekjent var det ingen av de tre som stemte imot som argumenterte noe i retning av det Brataas har som utgangspunkt for sin kritikk.

Fusjonen med tre høyskoler i 2015 handlet om tverrfaglighet, helhetlig campusutvikling i Trondheim, tettere samarbeid med industriklynger i Ålesund og Gjøvik samt koblinger mellom forskningsuniversitetet og profesjonsutdanning. Også denne endringen var kontroversiell, men argumentet om at dette skulle øke tilslag i toppforskningsvirkemidler slik Brataas synes å tro, var ikke en del av debatten.

NTNU har nylig vedtatt en ny strategi. Den første ambisjonen handler om å være internasjonalt fremragende, i retning av det Brataas tar til orde for. Dette er vi opptatt av, men det motiveres av den frie forskningen, ikke av ledere. Hovedforskjellen med UiO er at dette universitetet er disiplinorientert, og dermed godt innrettet mot de nevnte virkemidlene. NTNU har også mange disiplinmiljøer som søker denne type finansiering, men det at alle ikke har lykkes godt nok så langt, kan neppe skyldes ledelsesmodell.

NTNUs andre ambisjon er at forskningen skal komme til nytte, og at vi skal bidra til å utvikle samfunnet, næringslivet og offentlig sektor. Dette er «NTNUs DNA» så å si, siden tidenes morgen. Vi bidro aktivt i oppbyggingen av norsk vannkraft, tunellbygging, oljeindustrien og en lang rekke andre næringer. Denne ambisjonen gjenspeiles i visjonen om Kunnskap for en bedre verden. Dette krever tverrfaglighet og dialog med brukere og borgere, og innrettes annerledes enn toppforskning. Her finnes det andre virkemidler, som SFI nasjonalt og pilar 2 og 3 innen Horisont Europa. Her er NTNU blant de aller beste universitetene i Europa, og helt suveren nasjonalt. Slik forskning blir bedre med større grad av tverrfaglighet, og der de innfusjonerte høgskolene nå bidrar aktivt. Dette er noe NTNU i høyeste grad ønsker å fortsette med.  

På mitt eget institutt har jeg flere tilslag i virkemidler innen fremragende forskning, herunder også det mest prestisjefylte innen «ERC-systemet». Samtidig har vi hatt betydelig suksess innen Forskningsrådets utlysninger for fremragende forskning – FRIPRO (som Brataas av ukjente grunner ikke nevner). NTNU erkjenner at UiO så langt har vært bedre på dette feltet, og jobber hver dag med å øke andelen. Men at ledelsesmodell skal ha noe med saken å gjøre stiller jeg meg uforstående til. Som ansatt leder kunne jeg derfor – gitt Brataas’ argumentasjon – tatt æren for at mitt institutt har lykkes godt innen toppforskning, men jeg kan forsikre om det slett ikke er min fortjeneste. Det handler om dedikerte og flinke medarbeidere og en kollektiv forskningskultur, ikke hvilken ledelsesmodell vi anvender. Så når Brataas skriver at «Universiteter forventer at forskere dokumenterer sine påstander med empiri, tester alternative forklaringer og lar data utfordre etablerte oppfatninger», er det fristende å holde opp et speil: Mor Nille er fortsatt ikke en sten.