I en tid preget av KI må vi dyrke den pedagogiske kjenneren i oss

Når vi nyter dagens første kopp kaffe eller te, blir vi alle til kjennere. Om kaffen er svak eller trakteren skitten, kjenner vi det umiddelbart, helt uten å tenke over det. 

Men hva gjør deg egentlig til en kjenner? Og på hvilken måte kan denne ferdigheten ruste både forelesere og studenter til å gå en framtid formet av kunstig intelligens (KI) i møte? 

Det franske begrepet connaisseur brukes ifølge Store norske leksikon om «en person som har kjennskap til og forstand på mer raffinerte ting som kunst, vin eller lignende». I videre betydning er en connaisseur noen som er velbevandret i og forstår seg på noe. 

I moderne utdanningsterminologi referer begrepet gjerne til forelesere eller studenter som besitter kunnskap de ikke helt kan sette ord på: «Jeg kan ikke si hvorfor det er vakkert, jeg vet bare at det er det». 

Det kan dreie seg om å oppleve en imponerende danseforestilling eller å stå foran et fantastisk maleri. Men vi kan også se for oss en ung studentforsker som intuitivt vet at en hypotese har noe for seg lenge før datainnsamlingen og analysen er utført. 

Ytring

Vi kan ikke kreve mer av studentene enn av oss selv

Det er en magefølelse, en plutselig innsikt som forteller kjenneren at hun er på riktig spor. Denne typen dømmekraft har sitt utspring i personlig erfaring, og som vi ser drar både kunstfagene og naturvitenskapene nytte av den. På mange måter kan det minne om det den svenske pedagogen Ellen Key en gang beskrev som «dannelse»: 

«Dannelse er det som står igjen etter at du har glemt alt du har lært». 

Det er evnen til å hente frem kunnskap som ligger dypt forankret i egne erfaringer og felle en dom. 

I språkmodellenes tidsalder, hvor regnestykker løses for oss og tekst produseres raskere enn noen gang, gjør vi klokt i å reflektere over hva som gjør noen til en pedagogisk kjenner. 

Når realfagskrisen diskuteres, blir det ofte antatt at elevene mangler de nødvendige tekniske ferdighetene. Det er nok også tilfelle. Men den pedagogiske kjenneren ser likevel noe mer. 

Mestring i realfag rommer også estetiske og emosjonelle dimensjoner: Gleden over en enkel og elegant løsning på et regnestykke, tilfredsstillelsen når et eksperiment endelig gir fruktbare resultater og den stille vissheten om at en idé har potensial. Slike kvaliteter utvikles og modnes gjennom erfaringer og refleksjon, ikke bare øving. 

Studentråd vil ha eksamen med penn og papir

Som alle forelesere vet, består utdanning av langt mer enn det som kan telles og måles. Og den pedagogiske kjenneren er spesielt god på å fange opp aspekter ved undervisningen som ikke lar seg redusere til algoritmer: Hvordan det oppstår en bestemt dynamikk i laboratoriet når studenter våger å prøve noe nytt eller måten en oppgave kan stimulere til kreativitet på. 

Kjenneren gjenkjenner kvalitet i utdanningen lenge før hun kan forklare den. Eller som en kjent pedagog sa det: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal definere kvalitet, men jeg vet det når jeg ser det». 

KI kan analysere data, løse oppgaver og produsere tekst i et forrykende tempo, men teknologien mangler den erfaringsbaserte følsomheten som ligger til grunn for denne dømmekraften. 

Den pedagogiske kjennerens blikk er sånn sett en påminnelse om at utdanning er et grunnleggende menneskelig prosjekt.