April 1989 – mine fem første dager i Trondheim

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

Fakta

Letizia Jaccheri

• Letizia Jaccheri har sin utdannelse fra Italia, med en mastergrad i informatikk fra Università di Pisa i 1988, og en ph.d. i programvareutvikling fra Politecnico di Torino i 1995.
• Etter doktorgraden arbeidet Jaccheri som forsker ved Politecnico di Torino til 1997. 
• Da ble hun ansatt ved NTNU, i første omgang som førsteamanuensis, og i 2002 som professor ved Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap (senere Institutt for datateknologi og informatikk) ved NTNU.
  

Erasmus-programmet har startet i 1987, men jeg hadde aldri hørt om det mens jeg var student. I slutten av 1988 er jeg ferdig utdannet på informatikk og jobber som programmerer. En dag sier veilederen min, Vincenzo Ambriola, til meg: «Du må reise til utlandet. Du er ikke god nok til å dra til Amerika, men du kan søke om å dra til Norge for å jobbe med den norske professoren Conradi. Se om du kan vinne et stipend dit.» Han skaffer meg et invitasjonsbrev og jeg søker, uten særlig håp.

I januar 1989 kommer det et brev i en elegant konvolutt. Inni ligger et dokument, på engelsk, italiensk og fransk, som forteller at jeg har fått et stipend fra det italienske Utenriksdepartementet for å arbeide som gjesteforsker ved et universitet i Norge: NTH, Norges Tekniske Høgskole.

Avec les compliments de l’Ambassade de Norvège en Italie.

Jeg skriver en faks til den norske professoren for å informere ham. Etter noen timer begynner faksmaskinen å produsere et svar. Reidar Conradi svarer med et langt brev, en faks som ruller opp som en slange. Det første jeg ser er et bilde av en katedral, Nidarosdomen, og når jeg begynner å lese, leser jeg om Ibsen, vikingene og mye mer. Flere tiår senere, når jeg ser Nidarosdomen, tenker jeg på Reidar og hans første faks, på all den overraskelsen og nyheten. Jeg lukter faksmaskinen og smiler og gråter. Jeg hadde aldri vurdert å velge Trondheim uten den faksen.

I den faksen inviterer Reidar meg til å tilbringe en uke i Trondheim før stipendet mitt offisielt skal begynne i august 1989. Moren min kjører meg til flyplassen i Pisa, og jeg reiser. Jeg reiser til Norge – for aller første gang. Først tar jeg flyet til Milano.

Jeg har aldri reist alene, og jeg har aldri reist så langt. Jeg lander i Milano og bytter fly til København. På flyet blir jeg kjent med en norsk-italiensk jente. Jeg husker henne godt, men jeg kan ikke huske hva hun heter. Så mange ganger har jeg tenkt på det møtet. Hun har vokst opp i Roma, moren er norsk og jobber på ambassaden der. Hun skal til Bergen for å besøke bestemoren sin. Vi er like gamle. Vi begynner å snakke, og jeg er ikke alene lenger. I København går vi sammen til gaten til Oslo.

Fra flyet på vei ned til Norge ser jeg grantrær langs Oslofjorden, og jeg tenker at det er rart at slike trær står ved sjøen. I Toscana vokser grantrær bare på fjellet. Når vi skilles på Fornebu med den norske-italienske jenta, føler jeg meg alene igjen.

Flyet til Trondheim, Braathens SAFE, har en slags kunstinstallasjon i tre med vikingfigurer – som en liten ingress til landet vi er på vei inn i. Flyvertinnen sier: «Mine damer og herrer, velkommen om bord». Jeg, som kan tysk, tenker at jeg forstår alt, at jeg kommer til å forstå, at det ikke er noe å være redd for.

Jeg kommer til Trondheim og tar flybussen, alt er forklart i en faks som jeg har i vesken. Faksen er skrevet av Even, en doktorgradsstudent som jobber i gruppen til professor Conradi. Jeg går av på Royal Garden hotell. Hotellet er betalt av professoren, som har invitert meg til å bo der ved hjelp av midlene fra forskningsprosjektet hans. Fra vinduet mitt ser jeg vannet; jeg er så desorientert at jeg ikke vet om det er en fjord, en elv eller en kanal.

Jeg er sulten. Jeg går ut og spiser mitt første norske måltid som er også mitt første måltid alene, på Burger King i Olav Tryggvasons gate.

Dagen etter, onsdag 26. april 1989, følger jeg igjen ordene i faksen. Jeg kommer ut av hotellets dører og vender til venstre, langs elven, mot en bro med det navnet – Gammelbro. Derfra følger jeg veien til høyre, i flere hundre meter, til en butikk dukker opp på hjørnet som et lite landemerke. Jeg er vant til å trene svømming, men ikke til å gå, og veien fra Royal Garden føles lang for mine føtter i små italienske sko.

I det jeg når butikken, svinger jeg til venstre – og der har jeg universitetet. Hovedbygningen står foran meg, en imponerende bygning som ser mer ut som en kirke enn et universitet. Jeg må ha sett den bygningen tusenvis av ganger gjennom de 36 årene som har gått og det er alltid magisk å gå opp Høyskolebakken. Tenk at noe som er så kjent, en gang var helt ukjent for meg og for de tusen studenter som hvert år kommer til Trondheim fra alle landets og verdens deler.

Jeg har ingen orienteringssans, men jeg føler meg hjemme – takket være den magiske faksen jeg holder i hånden som en slags pergament, et google map fra en annen tid. Jeg går rundt hovedbygningen og ser lokomotivet. Nå er jeg nesten fremme – 100 meter igjen – og jeg går inn i Elektrobygningen gjennom hovedinngangen. Klokken er ni, og Even, doktorgradsstudenten som venter på meg, roper høyt: «Letizia!». Han har tøfler på, slike blanke tøfler med skinn som skinner. Han kommer ned og leder meg inn i F-blokken, hvor jeg møter professor Conradi på kontoret hans.

Når Reidar snakker engelsk, forstår jeg nesten ingenting – både fordi han har den typiske norske måten å snakke engelsk på med alle de germanske ordene, og fordi han bruker begreper jeg ikke kan. Han taler om EPOS – et stort prosjekt med navn Expert System for Program and System Development. Jeg skal arbeide med dette, sier han.

Hver gang jeg har lyst til å motivere en student til forskning prøver jeg å hente den følelsen inn i meg. Hvordan jeg som forsto så lite, ble motivert til forskning?

Even forstår jeg, han har bodd i Chile og til og med i Roma og klarer å bruke alle de latinske ordene når han snakker engelsk slik at jeg forstår. Even er veldig vennlig og ler av mine vitser og av min italiensk aksent. Jeg ler av alt.

Om kvelden inviterer Reidar doktorgrads- og masterstudentene sine hjem. Alle er gutter, men Reidar har også invitert en engelsk professor med sin kone – og en venninne av konen. Den engelske professoren har bodd i Norge i mange år, men snakker ikke norsk. Even sier at jeg må lære norsk, at det er en fransk dame som heter Jacqueline Floch som har lært norsk på mindre enn et år. Dagen etter går jeg på bokhandler som heter Tapir og kjøper en oransje bok som skal lære meg å snakke og skrive norsk.

Hvordan ble jeg motivert til å lære et språk som så få mennesker snakker når jeg trodde at jeg skulle være her bare i seks måneder? Og hvorfor ble ikke den engelske professoren som hadde bodde her i 10 år lærte seg norsk? Hadde jeg startet om Even ikke hadde snakket om Jacqueline og ikke minst om Jaqueline ikke hadde bevist at en søreuropeer kan faktisk lære norsk på noen få måneder?

På fredag reiser jeg til Røros alene. Det er en ide til Reidar, at jeg må se Røros. Reisen er ganske langt, med tog og buss og det er mye snø og tåke på Røros. Jeg ser nesten ingenting og sitter på en kafe hvor jeg kjøper meg en pakke sigaretter.

Når jeg kommer tilbake til Trondheim fra Røros, flytter jeg inn i leiligheten til Even og vennen hans, Guttorm. Jeg sover på sofaen deres i et hus som slett ikke er komfortabelt. Fra stuen, hvor jeg sover, må jeg gå ut for å komme inn trappen som fører til andre etasje, hvor soverommet og badet ligger. Guttorm er like vennlig som Even og jeg forstår hans engelsk. Guttorm synger i et band som heter Potteelefanten.

Jeg husker ikke det vi gjør på lørdag. På søndag går Even og jeg hele veien fra Erling Skakkes gate til Estenstadhytta og tilbake. Det er en strålende vårdag. Nordmennene vi møter er kledd i turklær, mens jeg går i en blomstret bluse og tynne tennissko. Alt er vakkert, det er hverken kaldt eller varmt, og i de årene som kommer, når noen spør «hvorfor bor du her?» hender det at jeg tenker tilbake til de dagene i slutten av april 1989. Hadde jeg kommet til Norge hvis ikke Even og Guttorm og professor Conradi hadde vært så vennlige med meg? Og hva hvis været hadde vært så stygg som det kan være i slutten av april og jeg hadde fryst i hjel med min bluse og mine tøysko?

På mandag tar jeg mine fire fly tilbake. Jeg møter den samme jenta fra Roma på flyet fra Oslo til København som jeg møtte på vei dit. Hun forteller meg de samme historier som hun fortalte på vei opp. Jeg viser henne boka jeg har kjøpt for å lære norsk og jeg stiller henne mange spørsmål om språket. Aksentene, de lange og de korte, som i latinske og greske dikter, virker for meg veldig vanskelige.

Når jeg kommer til Pisa venter min far på flyplassen. Han stiller de samme spørsmål som jeg skal høre i de årene som kommer hver gang en italiener vil snakke om Norge «var det helt mørkt i Norge?» «var det helt lyst?» «var nordmenn innesluttet?». «skal du virkelig bo der i seks måneder?».