Nå er det alvor – derfor er pasifisme det mest rasjonelle valget

Danmarks statsminister Mette Frederiksen sa nylig til Støre: «Nå er det alvor». Budskapet er klart – vi må forberede oss på konflikt.

Samtidig ser vi urovekkende trekk hos stormakter mange har regnet som garantister for Norges sikkerhet. Når amerikanske representanter antyder at de kunne ta Grønland ved behov, og «makt er rett»-holdningen brer om seg, rister det i fundamentet til den rettsbaserte verdensordenen.

I dette bildet fremstår opprustning som det eneste svaret. Den umiddelbare reaksjonen er å møte makt med makt. Men ser vi på klassisk logikk, etikk og moderne forskning, tegner det seg en annen konklusjon: Pasifisme er ikke bare et moralsk ideal. Det er den mest rasjonelle strategien for å redusere risikoen for katastrofe – for mennesker og natur.

Det kjølige regnestykket: Hva om vi blir invadert?

Motstandere av pasifisme peker ofte på «verste fall»-scenarioer som invasjon. Men dagens autoritære stater har sjelden total utslettelse som mål; de søker kontroll over ressurser og innflytelse. 

Den britiske matematikeren og filosofen ved University of Cambridge, Bertrand Russell, argumenterte under den kalde krigen for at midlertidig okkupasjon er bedre enn total krig – fordi frihet kan gjenoppstå, men ikke fra utslettelse.

Historien støtter dette. Den amerikanske statsviteren ved University of Massachusetts Dartmouth, Gene Sharp, ofte kalt «ikke-voldens Machiavelli», utviklet teorien om sivilt forsvar (Civilian-Based Defense): okkupasjonsmakter er avhengige av samarbeid. 

Systematisk sivil ulydighet kan lamme styringen uten å legge byene i grus. I boken "Why Civil Resistance Works: The Strategic Logic of Nonviolent Conflict" fra den amerikanske statsviteren ved Harvard University, Erica Chenoweth, og statsviteren ved American University, Maria Stephan, viser at ikke-voldelige kampanjer har vært mer effektive enn voldelige opprør i over 300 konflikter fra 1900 til 2006. 

Å velge å ikke møte invasjon med militærmakt er derfor ikke naivitet, men en kalkulert strategi for å bevare liv.

Logikk, sannsynlighet og spillteori

Dagens sikkerhetspolitikk bygger på doktrinen om avskrekkelse (“deterrence”), men spillteorien utfordrer denne logikken. Mens man i et «nullsumspill» ser for seg at én parts gevinst er den andres tap, fører dagens våpenkappløp oss mot et «negativt sumspill» – en situasjon der begge parter taper alt. 

Med atomvåpen som bakteppe øker hvert skritt mot opprustning den matematiske sannsynligheten for en katastrofal utgang. Den amerikanske statsviteren Robert Axelrod ved University of Michigan beskriver dette inngående i sitt verk The Evolution of Cooperation. 

Hans forskning viser at strategier basert på gjensidig tillit og samarbeid over tid gir langt bedre resultater enn gjensidige trusler. Selv om logikken bak avskrekkelse hevder at styrke hindrer krig, peker spillteoretiske modeller mot at opprustning snarere eskalerer risikoen for totalt tap. 

Strategien som har høyeste sjanser for å redusere faren for utslettelse er nedrustning. Norge kan her ta et modig og rasjonelt skritt: å bryte voldsspiralen og erklære seg som en pasifistisk stat.

Pasifisme er ikke feighet

Pasifisme er langt fra naivt, feigt eller nøytralt. Den amerikanske filosofiprofessor i etikk ved University of Rochester, Robert Holmes, viser i Pacifism: A Philosophy of Nonviolence at dette er et dypt reflektert og etisk fundert standpunkt. 

Holmes skiller mellom flere former for pasifisme: absolutt pasifisme, som hevder at vold aldri kan rettferdiggjøres; 

1) Kontingent pasifisme, som erkjenner at krig i teorien kan være rettferdig, men at moderne krigføring - med masseødeleggelsesvåpen - gjør det praktisk talt umulig å forsvare moralsk; politisk pasifisme, som innebærer en avvisning av militære allianser og opprustning som strategi;

2) Pragmatisk pasifisme, som ser pasifisme som den mest effektive og realistiske veien til å redusere vold og lidelse. De siste to definisjoner er særlig relevante for Norge i dag.

Mange tenker at de ville bruke vold for å beskytte sine kjære. Den amerikanske nevrovitenskapsprofessor fra Standford R. Sapolsky beskriver i Behave hvordan denne tilbøyeligheten er biologisk forankret hos mennesker og andre aper: «Vi er i stand til stor empati, men også til vold når vi opplever akutt trussel.» 

Dette gjør vold forståelig – men ikke uunngåelig. Sapolsky understreker at vår biologi også gir oss kapasitet til samarbeid og fred, og at konteksten vi skaper avgjør hvilken side som dominerer.

Den nederlandske historikeren og forfatteren Rutger Bregman minner oss i Humankind: A Hopeful History om at mennesker i bunn og grunn ønsker å gjøre godt. Han viser til soldater i krig som bevisst skjøt over hodene på fienden eller lot være å skyte – ikke av feighet, men fordi de instinktivt ønsket å unngå å ta liv. 

Dette bryter med myten om at krig automatisk utløser brutalitet. Bregmans konklusjon er klar: samarbeid, ikke kynisme, har vært vår største styrke.

Fra antroposentrisk til økosentrisk sikkerhet

Kriger ødelegger ikke bare menneskeliv, men naturen. Radioaktivt nedfall og kjemisk forurensning kjenner ingen grenser. Den norske filosofen Arne Næss økosofi minner oss om at naturens integritet er en del av vår egen sikkerhet. Pasifisme er derfor også det ultimate miljø- og sikkerhetstiltak.

Kanskje er du pasifist uten å vite det. Holmes pragmatiske definisjon åpner for at man kan velge pasifisme som nasjonal strategi, selv om man ville forsvart familien i en akutt situasjon. Pasifisme handler ikke om passivitet, men om å aktivt skape betingelser for ikke-voldelige løsninger.

Pasifisme som gjenstand for akademisk refleksjon

Universiteter har en lang tradisjon for å være en arena der vedtatte sannheter kan utfordres gjennom kritisk tenkning. I en tid hvor samfunnsdebatten i stor grad preges av en "nødvendighetslogikk" rundt opprustning, er det kanskje nettopp i akademia vi har rommet til å undersøke andre perspektiver. 

Ved å trekke kunnskap fra ulike fagfelt – som spillteori, nevrobiologi, etikk og statsvitenskap – kan man belyse pasifisme ikke bare som en personlig overbevisning, men som et bidrag til en bredere diskusjon om risiko og sikkerhet både for mennesker og natur. 

Universiteter kan spille en viktig rolle ved å legge til rette for en kunnskapsbasert dialog om alternativer til dagens voldsspiral, og utforske hvordan rasjonelle strategier for fred kan se ut i en kompleks og truende verden.

Den mest logiske veien til fred er, ironisk nok, å slutte å forberede seg på krig.