Gjesteskribenten:

Jeg burde feire, men har i stedet en ekkel følelse

Jeg har nettopp fått en artikkel godkjent i doktorgraden min! Hvorfor sitter jeg likevel med en ekkel følelse i magen?
Tungt og ensomt å være stipendiat: Jeg er redd for at jeg skal få beskjed om å ta meg sammen, at jeg ikke er sterk nok eller god nok for en akademisk karriere, skriver Sigrid Rønneberg. 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Tungt og ensomt å være stipendiat: Jeg er redd for at jeg skal få beskjed om å ta meg sammen, at jeg ikke er sterk nok eller god nok for en akademisk karriere, skriver Sigrid Rønneberg.  Foto: KRISTOFFER FURBERG

Jeg har vært stipendiat i tre år, og har tre måneder igjen av kontrakten min. Denne uka ble min andre artikkel akseptert av et tidsskrift, og kommer til å være publisert innen jeg disputerer. Ettersom jeg trenger tre artikler for å få godkjent graden, er dette gode nyheter.

Jeg bør være stolt. Jeg bør feire.

Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at det er flaks å få en artikkel godkjent. At de som vurderte var ekstra snille den dagen heller enn at det reflekterer arbeidet mitt og alle timene jeg har lagt ned.

Denne artikkelen er mitt hjertebarn. Jeg har fått ideen selv, og den beskriver det jeg mener er den største utfordringen i forskningsfeltet mitt. Jeg har presentert den på konferanser, skrevet og pusset på den i mange måneder, og veilederne mine var fornøyde.

Jeg sendte inn en tidligere versjon av artikkelen til et annet tidsskift rundt påske. Da ble den kontant avvist etter to måneder, noe som egentlig er veldig raskt. Som en ekstra bonus fikk jeg konstruktive tilbakemeldinger fra tre forskere som hadde vurdert den. Den første mente vi hadde glemt et viktig poeng, noe jeg er enig i. Den andre skrev tre sider med tilbakevisning av alle kommentarer og referanser som han eller hun mente var feil. Den tredje syntes det var en ok artikkel, men så ikke poenget og mente at ingen ville bry seg med å lese den.

Fra veilederne mine får jeg høre at dette er vanlige kommentarer. Det er ingen alvorlige innsigelser, helt normalt og det skjer med alle. Det er iallfall ikke noe personlig.

Jeg prøver å ikke ta det personlig, men jeg klarer det ikke helt. Da jeg sendte inn artikkelen mente jeg at den var god nok til å publiseres, og til å diskuteres i forskningsfeltet. Tydeligvis tok jeg feil.

En ekkel følelse

Tilbake til skrivepulten. To måneder med omskrivinger, tillegg, og rettelser. Flere referanser, flere kommentarer, flere argumenter.

Artikkelen ble sendt inn på nytt, til et annet sted, før sommerferien. Og den ble sendt tilbake til oss i august, med beskjed om at vi kunne sende den inn på nytt hvis vi kommenterte de to tilbakemeldingene. Kun to sider til sammen nå, hvordan én av tilbakemeldingene var fra den samme som sendte den tredje tilbakemeldingen sist. Denne gangen fikk vi mulighet til å svare på tilbakemeldingene, noe jeg gjorde forrige uke.

Denne gangen ble artikkelen akseptert!

Så hvorfor sitter jeg fortsatt med en ekkel følelse i magen?

Vi fikk tross alt artikkelen godkjent etter å ha sendt den inn bare to ganger. Den første artikkelen i doktorgraden min måtte vi derimot sende den inn ni ganger før den ble godkjent. Kommentarene da inkluderte at det var en god artikkel, men at de ikke trodde på forskningen vår fordi resultatene våre ikke stemte med teoriene publisert av andre. Til slutt fant vi riktig sted å publisere, og den ble godkjent.

Jeg er godt i gang med resten av kravene til doktorgraden min, og har tre måneder på å gjøre den ferdig. Veilederne mine sier jeg har god tid, at dette kommer til å gå bra.

Likevel er jeg redd.

Jeg er redd når jeg skriver denne artikkelen i UA. Redd for at jeg skal få kommentarer om at jeg er tynnhudet som tar avslag personlig. Redd for at jeg skal få beskjed om at jeg må ta meg sammen, at jeg ikke er sterk nok eller god nok for en karriere i akademia.

Jeg tror ikke det stemmer, men jeg har ingen bevis for det motsatte. Og i akademia er det bevis som gjelder.

Jeg vil feire

Jeg er ikke kvitt den ekle følelsen i magen. Den som kommer av kritikk, gang på gang. Den som kommer av fokuset på det negative, og på å alltid fokusere på det som kan bli bedre fremfor det som er bra.

Jeg har lyst til å feire aksept av artikkelen på en skikkelig måte. Aller helst vil jeg skrive den ut og lime den på hovedbygget, så alle på NTNU kan se mitt nyeste bidrag til et internasjonalt forskningsfelt. Eller i det minste ta en øl på byen. I stedet sitter jeg på kontoret og jobber på den neste artikkelen med den ekle følelsen i magen.

Å være stipendiat er tungt og ensomt. Det er min, og bare min, oppgave å sørge for at jeg legger ned nok innsats til at dette går bra.

Men jeg har likevel bestemt meg for å feire at artikkelen min er blitt godkjent.

Jeg skal feire med å begynne å tro på at jeg kan klare dette. Og at det er dyktighet, og ikke flaks, som gjør at jeg (forhåpentligvis) fullfører doktorgraden innen tiden.

Sigrid Rønneberg
Stipendiat Sigrid Rønneberg er en av UAs seks gjesteskribenter. 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Stipendiat Sigrid Rønneberg er en av UAs seks gjesteskribenter.  Foto: KRISTOFFER FURBERG

  • Utdanning: Master/sivilingeniør i teknisk fysikk
  • Nåværende jobb: Stipendiat ved NTNU Nanomekanikk Lab
  • Roller i UH-sektoren: Tidligere styremedlem, valgt av midlertidige ansatte ved NTNU og nåværende styremedlem ved Tekna NTNU
  • Faglige interesser: Overflater med anti-is-egenskaper og atmosfærisk isdannelse
  • Er opptatt av: Midlertidighet og forskningsformidling
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

En ring av selvtillit

Er innføringen av en ny masterring uttrykk for at studentkulturene blir mer ensartede? spør Arve Hjelseth.

Vil ha flest mulig kvinner når fem nye filosofer skal ansettes

Allerede i høst blir det utlyst fem nye filosofistillinger ved NTNU. Dekan Anne Kristine Børresen vil jobbe aktivt for at det blir tilsatt flest mulig kvinnelige filosofer.

Gjesteskribenten:

Vennlige råd om å gå ned i vekt finnes knapt lenger

Vi vokter oss vel for å ikke kommentere synlig vektøkning til venner og kolleger. Her kan relasjoner ryke i et knips, skriver Ine Wigernæs.

Forskere raser etter at forskning og utdanning har forsvunnet fra EU-kommissærens tittel

13 nobelprisvinnere mener tittel-endring fremstår som nedvurdering av feltenes viktighet.