Alltid noe nytt

Da jeg for noen år siden søkte om opprykk, måtte jeg blant annet legge ved det som visstnok kalles en «pedagogisk mappe», en oversikt over undervisningserfaring, og kanskje også litt om undervisningsfilosofi. I denne mappa skulle det, slik jeg tolket det, legges stor vekt på utvikling. Søkeren måtte vise at han eller hun stadig hadde vært på jakt etter forbedringer, lært av erfaringer og helst kanskje også satt seg inn i utdannings- og læringsforskning.

Om jeg skal sette det på spissen, og det hender det at jeg tar meg den frihet å gjøre, fikk jeg inntrykk av at det nærmest ville styrke søknaden dersom jeg som ung universitetslærer var en elendig underviser, for i så fall kunne jeg jo vise til at det (forhåpentligvis) hadde skjedd en betydelig «utvikling». Om søkeren var et naturtalent som mestret undervisningen fra første stund, ville jo utviklingen bli mindre selv om den på søknadstidspunktet kanskje var blitt ytterligere litt forbedret.

Jeg ble minnet om denne erfaringen da jeg leste i Universitetsavisa at evalueringssystemet for utdanningene ved NTNU ikke helt tilfredsstiller de systemiske kravene. Det er mye å si om dette, og for ordens skyld vil jeg bemerke at prorektor for utdanning kommenterer saken klokt. Men det er jo litt morsomt når en av Universitetsavisas overskrifter er at det stor variasjon i kvaliteten på rapportene. Hvorvidt kvaliteten på undervisningen varierer, sies det ikke noe om.

Bare halvparten av NTNU-emnene ble fulgt opp etter egne krav

Mitt hovedanliggende er imidlertid at Jonas Gaudernack fra revisjonsfirmaet PWC uttaler at «undervisning handler om å fornye seg og prøve ut nye ting». Dette må jeg erkjenne var nytt for meg. Rett nok skjer det selvsagt en form for fornyelse nokså kontinuerlig. Emner må oppdateres etter hvert som forskningsfronten flytter seg, og nå får vi en ny læringsplattform, som sikkert gir andre muligheter og ikke minst begrensninger. Men det virker som fornyelse handler om noe mer og større enn dette.

Jeg ville latt formuleringen passere dersom det i det minste ble lagt inn et forbehold eller to. For eksempel at god undervisning også handler om fornyelse. Men det virker nærmest som fornyelse er selve hovedsaken, selv om fornyelse naturligvis også handler om relevans. For eksempel er han overrasket over mangelen på planer for forbedringer i lys av digitalisering og KI. Slike planer er fra dette perspektivet en integrert og selvsagt del av undervisningen. Et emne bør visst aldri undervises på omtrent samme vis to ganger på rad.

For min del synes jeg ikke vi diskuterer stort annet enn hvordan vi skal håndtere KI, selv om det kanskje ikke fremgår så tydelig av det som rapporteres til kvalitetssystemet. Det prøves stadig ut nye ting, og det er ofte riktig å prøve ut nye ting. Men det er ikke i seg selv en indikasjon på at ting går i riktig retning. Bør ethvert nytt kull av studenter i et emne være forsøkskaniner for utprøving av nye undervisningsformer, hvorav noen ganske sikkert vil vise seg å fungere dårlig?

Fornyelse er ofte bra, men det er ikke noe mål i seg selv. Hvis det blir en målestokk for hvorvidt «kvaliteten» beveger seg i riktig retning, er vi på ville veier.