Naiv. Super. Tanker fra en spanjol i Norge

I en kronikk publisert i Adressa, skrev Selma Leraand et tankevekkende innlegg. Hun setter ord på en strømning av gjentatte ytringer i norsk media den siste tiden: en litt sår nasjonalfølelse og en enda mer sårbar mistanke om at «vi har vært for naive». Det skrives kronikker, det skrives bøker og alle peker mot samme diagnose: overtillit som patologi. Den mest kjente er kanskje Det blåøyde riket. Norske tillitspatologier av Nina Witoszek og Eva Joly, som spør om tilliten i Norge har tippet over i blåøydhet. Boka er skarp og polemisk. Men den gjør også at jeg, som spanjol i Norge, har lyst til å si: naivt kan være bra!

I Universitetsavisa skrev jeg nylig om tillit og samarbeid rund en annen tema. Fra et humanistisk, teknologisk og økosofisk ståsted, beskriver vi at tillit ikke er naivt, men et rasjonelt valg i en farlig verden. Svaret kom raskt og godt formulert fra kommandørkaptein Lasse Elvemo, som mente vi var… nettopp «naive». Takk for det svaret – ærlig uenighet er en superkraft i et demokrati. Men replikkrunden synliggjør jo også selve temaet: I Norge er «naiv» blitt skjellsordet som får slutt på samtalen. Jeg tror vi heller bør starte samtalen akkurat der.

Pasifisme: ha med deg en ukulele!

«Å ta en spansk en» – og å ta en norsk en

Første gang jeg hørte uttrykket «å ta en spansk en», lo vi alle. En venn forklarte det som å gjøre noe listig og lovens-tåkegrense-kreativt. Etter noen år i Norge tenker jeg at landet fortjener et nytt uttrykk: å ta en norsk en – altså å løse et problem ved å stole på hverandre. For dere nordmenn skårer jo stadig skyhøyt på målinger av sosial tillit. Det er ikke bare koselig; det er en super samfunnsstrategi!

Ja, det finnes bøker som advarer mot «overtillit», og kritikken er viktig. Men når hele nyanserte fenomenet «tillit» reduseres til «naivitet», mister vi det som faktisk gjør Norge robust i hverdagen: at man kan glemme lommeboka på kafeen og få den tilbake, at forskere deler data, at naboer låner snøfreser... Det blåøyde riket løfter reelle varsler – om maktmisbruk, sikkerhet og sløve institusjoner – men selv anmelderne som er kritiske til metoden, medgir at debatten den reiser er viktig. La oss derfor beholde kritikken og beskytte tilliten.

Naivt, nativus – og Naiv. Super.

Språklig kommer «naiv» fra latin nativus: medfødt, naturlig. Det er ikke en fornærmelse; det er et startpunkt. I norsk litteratur ble «naiv» til og med et viktig element av den fantastiske og morsomme boken til Erlend Loe i Naiv. Super. Den boka har fått kultstatus nettopp fordi den våger å se verden uten kynisme, med lek, lister og en ball som spretter mot veggen til det gir mening igjen. Den humoren – og den åpne villigheten til å tro godt om folk – er ikke svakhet, den er en ressurs.

«Å stole først» som strategi

Når vi blir stemplet som naive for å foreslå mindre rustning og mer samarbeid, vil jeg minne om klassikeren Robert Axelrod: The Evolution of Cooperation. I hans berømte turneringer i «fangens dilemma» vant strategien «Tit-for-Tat»: den begynner med samarbeid (den «stoler først»), og gjengjelder deretter motpartens forrige trekk – tilgivende, men ikke dum. Axelrods funn var at «snille» strategier kunne gjøre det best over tid, fordi de klarte å fremkalle samarbeid hos andre. Dette her er ikke dumme hippie tanker; det er smart spillteori i daglig bruk. Et samfunn av «først tillit, så respons» virker – i handel, politikk og nabolag.

I Universitetsavisa argumenterte vi nettopp for dette: at i komplekse systemer betaler det seg å velge strukturer som belønner samarbeid og gjennomsiktighet fremfor evig mistenksomhet. Det gjør oss ikke blinde, det gjør oss smarte.

«Bedre at ti skyldige går fri…»

La meg trekke en parallell fra jussen. Prinsippet om at det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt ligger dypt i norsk og europeisk rettstenkning. Det kalles uskyldspresumsjonens etos, og begrunner hvorfor beviskravet i straffesaker er «utover enhver rimelig tvil». Det er en institusjonalisert naivitet – en vilje til å gi fordelen av tvilen. Og likevel er det dette prinsippet som gjør rettsstaten sterk. Hvorfor skulle ikke samme grunnfilosofi – heller én falsk positiv tillit enn ti falske negative mistanker – også ha verdi i politikken, i media og i hverdagslivet?

Nasjonale bilder – med humor

Jeg forstår fristelsen til å male nasjonale selvportretter i mørke farger akkurat i disse dager: «blåøyde nordmenn» som lar seg lure av storpolitikk, tech-giganter og geopolitiske sjokk. Og ja, norske miljøer har advart mot digital naivitet – det trengs. Men samtidig: de mest langsiktige samfunnsfordelene – høy produktivitet og lav korrupsjon – kommer fordi vi forventer anstendighet av hverandre. Å spissformulere «naiviteten» i kommentarfelt kan være fengende; å dyrke tilliten i praksis er smartere.

Humor hjelper. Selv elsker jeg å spøke med «å ta en spansk en». Men kanskje vi skal begynne å si: Skal vi ta en norsk en i stedet? – og velge løsningen der vi stoler først, deler først, samarbeider først. Og ja, vi er ikke dumme: av og til blir vi lurt, men det lønner seg over tid.

Og til slutt: Naivitet med ryggdekning

«Naiv» betyr ikke at vi avslår alle vakthunder. Det betyr at vi begynner i rett ende: med tillit, åpenhet og kontrollmekanismer som virker når noen misbruker tilliten. Det er Axelrods poeng. Det er rettsstatens poeng. Det er også en lesning av Witoszek/Joly-argumentet jeg kan like: La oss være tillitsfulle – og samtidig bedre på varslere, revisjon og sanksjoner når tilliten brytes.

Den norske filosofen Lars Svendsen skriver i sin artige bok Dumhet, idioti og dumme idioter at dumhet handler om ikke å tenke, mens idioti handler om å tenke feil – og at vi blir «dumme idioter» når vi klarer å kombinere begge deler samtidig. Å være naiv ligger milevis unna å være dum, idiot eller dum idiot. Naivitet er ikke mangel på refleksjon; det er et valg. Kall det strategisk tillit. Kall det norsk modus operandi.

For å være norsk, tillitsfull og ja – naiv – er slett ingen patologi. Det er en smart strategi, en sosial teknologi som har bygd et samfunn mange av oss med glede velger å bo i. Så la oss beholde humoren, skru opp årvåkenheten der den trengs, og fortsette å «ta en norsk en» når vi kan: stol på hverandre først, og svar tydelig når tilliten misbrukes. Det er både naivt og smart.

Naiv. Super.