Forlag og journaler; kan vi gjøre noe selv?

Den siste tiden er det kommet mange innspill omkring ulike journaler, som jeg har lest med stor interesse. Per S. Refseth skriver et godt og nyansert innlegg om forlag i UA 6. mars i år, et innlegg jeg vil rette stor takk og honnør til. Det er noen punkter jeg gjerne skulle ha nyansert ytterligere.

Ytring

Men hva med Elsevier?

Selv har jeg det siste tiåret notert meg at flere av disse forlagene har endret seg, fra nivåer jeg kan anerkjenne til litt under pari til etterhvert noe som er bedre. Min innstilling til de samfunnene jeg deltar i, og som burde vært forbedret, har vært å engasjere meg. Relevante journaler anser jeg som en del av mine vitenskapelige samfunn. Jeg har derfor latt meg engasjere som (under)editor hos journaler levert gjennom Elsevier, MDPI og Frontiers. Her får jeg i ulik grad anledning til å påvirke journalers, og dermed ofte forlag sine, utvikling. Jeg noterer meg i debatten som går, at også Alex Hansen velger å la seg engasjere seg som editor, for å endre det samfunnet han deltar i og er avhengig av.

Ytring

- Olaussen og Nølands angrep på Frontiers er basert på synsing, rykter og uvitenhet

Som (under)editor inviteres jeg til årlige møter hos noen av journalene der vi drøfter hvordan enkeltjournalen bør utvikles. I den av disse journalene der prosessen fungerer best, så opplever jeg at mine innspill bidrar til økt fokus på kvalitetssikring av vitenskapelig innhold i review-prosessen, samt til utvikling av unge talenter i den vitenskapelige verden. Jeg opplever at disse innspillene tas seriøs og løftes videre fra journal til forlag, slik at også andre journaler blir bedre. Det handler om å sette minstekrav til antall reviewere, hvordan vi øker den faglige relevansen hos reviewerene, kan inkludere yngre reviewere gjennom samreview mellom mindre erfarne og svært erfarne reviewere, så vel som det å fange opp reviewere som søker å nytte mulighetene til å presse inn flere mer eller mindre relevante siteringer for seg selv – når de først har makten til å dømme arbeidet som akseptabelt eller ei. Jeg er stolt av mitt bidrag som (under)editor til å endre journalpraksis omkring kvalitet og etikk.

En annen sak som Refseth tar opp, er dette med megapublisering. Han drøfter også relevans av publiserte arbeider. Mange journaler har av ulike årsaker begrenset med plass og må velge hva de kan publisere og ikke. Det er helt legitimt at editorer (norsk er vel redaktører) vurderer hva som er ønskelig å publisere for deres journal og ikke. Jeg har opplevd en journals editor først si at arbeidet jeg sendte inn ikke hadde leserrelevans. Jeg utfordret editor på dette, da det var videregående arbeider på tidligere publikasjoner i hens journal og at disse faktisk var svært godt sitert. Da kunne jo ikke arbeidene være uten relevans for leserne. Så fikk vi publisere i denne (høyt rangerte) journalen. Jeg noterer meg at samme editor senere har endret avvisningsårsak til kun å være plassmangel. Litt mer legitimt, men grunnet den tidligere korrespondansen, så sitter smaken av at dette er en forhåndsdømming uten særlig god innsikt fortsatt litt igjen. Skal en enkelt editors forutinntatthet være avgjørende for mine arbeiders relevans, eller bør det være det store vitenskapelige felleskapet der ute?

Megapublisering, kan sees på som en form for inkludering uten foruttatthet. Jeg stiller meg spørsmålet om det å ha høy avisningsprosent er et kvalitets- eller relevansstempel? En av journalene jeg er (under)editor i hadde svært lav impactfaktor da jeg aksepterte meg til tjeneste. Det er en journal som jobber godt med kvalitetssikring, og har plass til det som holder kvalitet og etisk standard. Så får man la leserne vurdere innhold og deretter, eventuelt, sitere. Denne journalens impact faktor har de senere årene vært i konstant økning, og den ser også ut til å fortsette å øke fremover. Det er leserne, altså brukerne, som vurderer relevans, mens journalen jobber med kvalitet og etikk.

NTNU bruker penger på røverforlag, heller enn kvalitet, mener Olaussen

Til sist vil jeg nevne litt innsideinformasjon om spesialutgaver og vurdering av disse. Som (under)editor blir jeg fra tid til annen bedt om å vurdere vitenskapspersoners egnethet til å være spesialutgaveeditor samt om utgaven har relevans. Jeg går da gjennom spesialutgavens editorers publikasjoner, siteringer og andre erfaringer, så vel som den tematiske orienteringen. På en side ser jeg ikke helt det store behovet for disse spesialutgavene, da artikler alltids kan publiseres utenom og i det vanlige tidsskriftet. På den annen side ser jeg at de som ønsker å skape slike spesialutgaver ofte er unge og fremadstormende forskere som brenner for temaer innen sitt fagfelt og som ønsker å skape litt ekstra blest og faglig samling omkring ulik tematikk. Ofte ser jeg at disse er på nivå med ferske professorer i Norge, H-indeks vakende oppunder 20 eller vesentlig høyere.

Gjesteskribenten

NTNUs publiseringsavtaler er ikke bare millionsløsing: – Det er penger som bidrar til å forurense forskningen

I dette innlegget har jeg valgt å ikke kommentere hvilke forlag og journaler som er bedre eller verre. Men jeg vil si meg veldig enig med Refseth i at det er både og hos alle forlag.

Mitt innspill til alle som skuler på journaler og forlag er; la dere engasjere og bidra mot endringene dere tror på!