«Får du E er du med». Er det for lite insentiver for at studenter skal få toppkarakter?

Får du E er du med. Dette er et vanlig slagord som jeg selv har hørt både blant tidligere medstudenter og på nett. Betydningen er enkel nok: gjør minimum av det som er nødvendig for å bestå og komme seg videre. Slagordet sier kanskje mer om studentkulturen enn om selve karakterene. For mange handler studier ikke om å prestere på topp, men om å komme seg gjennom et løp som allerede oppleves krevende nok. Når målet først og fremst er å bestå, blir det naturlig å spørre om systemet faktisk belønner innsats utover det nødvendige.

Fakta

Vincent Sun

• Vincent Sun er student ved NTNU Gjøvik. 
• Han har tidligere fullført en bachelorgrad i elektroingeniør, med fokus på elektronikk og sensorsystemer, studerer nå en master i industriell innovasjon og digital sikkerhet ved NTNU, med fokus på bærekraft, sirkulær økonomi, organisasjonsledelse og cybersikkerhetsledelse.
• Vincent er også lidenskapelig opptatt av furries.

Kontrasten blir tydelig når man ser hvordan insentivene varierer mellom land. Som utvekslingsstudent ved Shanghai Jiao Tong University (SJTU) opplevde jeg et helt annet trykk rundt akademiske prestasjoner. Der samarbeider både offentlige institusjoner og private selskaper med universitetet om å tilby stipender, og størrelsen på disse avhenger direkte av studentenes resultater. I tillegg er kravene for å bestå høyere: minimumsgrensen ligger på 60 prosent, og både oppmøte og innleveringer teller inn i sluttkarakteren. Det skaper et system der det å gjøre det «godt nok» ikke nødvendigvis er nok, og hvor det finnes tydelige belønninger for dem som faktisk sikter mot toppen. Dette står i skarp kontrast til Norge, hvor 40 prosent ofte er nok for å bestå, og hvor vurderingen i mange fag baseres på én enkelt eksamen.

Samtidig kan man spørre seg om norske universiteter faktisk burde ha sterkere insentiver for å motivere studenter til å sikte mot toppkarakterer. I et system der det å bestå i praksis er tilstrekkelig for å komme seg videre, kan det være vanskelig å skape en kultur der faglig fordypning og ekstra innsats blir verdsatt. Dersom karakterer i liten grad påvirker muligheter videre – enten det gjelder jobb, stipend eller opptak til videre studier – er det kanskje ikke så rart at mange studenter legger seg på et nivå som sikrer bestått fremfor å strekke seg etter det beste.

Forskjellene mellom SJTU og NTNU blir enda tydeligere når man ser på hvordan fysisk aktivitet integreres i studieløpet. Ved SJTU inngår fysisk aktivitet på vitnemålet, og studentene bør fullføre mellom 60 og 100 kilometer jogging per semester, avhengig av kjønn og studienivå (gjelder ikke for utvekslingsstudenter) som en del av helhetsvurderingen av studentens innsats. Forskning viser at regelmessig fysisk aktivitet kan forbedre både konsentrasjonsevne og læringskapasitet, noe som gjør det interessant å spørre om slike ordninger faktisk kan bidra til bedre akademiske resultater. I Norge er fysisk aktivitet helt frikoblet fra vurderingssystemet, og det finnes ingen strukturer som aktivt belønner helhetlig utvikling eller livsstilsvalg som kan styrke studiene.

I tillegg står mange norske studenter i en krevende økonomisk situasjon. Høye boutgifter og begrensede stipender gjør at deltidsjobb blir en nødvendighet for mange. Når studier må kombineres med arbeid, blir tiden som kan brukes på å oppnå toppkarakterer begrenset. Dersom det fantes tydeligere belønninger for gode resultater – enten i form av økonomiske støtteordninger, prioritet ved opptak til videre studier eller tettere samarbeid med næringslivet – kunne det kanskje gitt flere studenter en reell mulighet til å prioritere faglig fordypning. Insentiver handler dermed ikke bare om motivasjon, men også om å skape mer rettferdige rammer.

Det er også verdt å reflektere over hvordan vurderingssystemet påvirker innsatsen. I mange norske fag avgjøres karakteren av én enkelt eksamen, noe som kan gjøre det risikabelt å satse høyt. Dersom vurderingen i større grad belønnet innsats underveis, slik man ser i enkelte andre land, kunne det kanskje gjort det mer attraktivt å jobbe jevnt og målrettet for å oppnå de beste resultatene. Et system som tydeligere premierer innsats og kvalitet, kan bidra til at flere studenter faktisk ser verdien av å sikte mot toppen.

Samtidig er det ikke gitt at sterkere insentiver automatisk vil føre til bedre læring. Noen vil hevde at for mye fokus på karakterer kan skape stress og konkurranse, og at det kan gå på bekostning av samarbeid, kreativitet og faglig nysgjerrighet. Andre vil mene at insentiver ikke nødvendigvis trenger å handle om press, men om å gi studenter flere grunner til å investere i egen faglig utvikling. 

Spørsmålet blir dermed om norske universiteter bør gjøre mer for å belønne de som yter ekstra – eller om dagens system allerede balanserer hensynene på en god måte.