Gjesteskribenten:

Hva får vi for forskningspengene?

Selv om jeg er en svoren tilhenger av nysgjerrighetsdrevet grunnforskning, tror jeg alle er tjent med fra tid til annen å tenke på hvorfor man forsker på det man gjør.
Helge Holden er i denne kommentaren inspirert av Hanne Kjöllers bok: «Kris i forskningsfrågan: Eller vad fan får vi för pengarne?» 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Helge Holden er i denne kommentaren inspirert av Hanne Kjöllers bok: «Kris i forskningsfrågan: Eller vad fan får vi för pengarne?»  Foto: KRISTOFFER FURBERG

Nylig stilte den svenske journalisten Hanne Kjöller det retoriske spørsmålet «hva faen får vi for [forsknings]pengene» i boken «Kris i forskningsfrågan: Eller vad fan får vi för pengarne?» (Fri Tanke Förlag, 2020).

Boken har selvsagt fått bred omtale i Sverige og også i Khrono. Kjöller maler med bred pensel, og selv om hun åpner boken med å skrive at «Forskning är det bästa som hänt mänskligheten», er det ikke mye som er bra i dagens forsknings-Sverige. Det er ingen grunn til å late som at det ikke gjelder oss – de fleste problemene er de samme. Én forskjell er imidlertid at Sverige, ifølge Kjöller, har mistet sin globale lederrolle i forskningen – det er et problem vi ikke har. Hun ble interessert i forskningssektoren etter Macchiarini-skandalen, som bare blir mer og mer utrolig jo mer man leser om den. Noen fagfolk forstod raskt at Macchiarinis hovedidé bare ikke kunne være riktig, men de ble ikke hørt, og Macchiarini ble løftet opp og frem. I fallet som måtte komme, ble mange revet med. I denne boken ser Kjöller imidlertid på hele forskningssektoren.

Problemene hun beskriver, er velkjente for oss som er i akademia, men det er alltid interessant å se hvordan vi oppfattes fra utsiden. Det er hard kamp om bevilgningene, og om vi ikke oppfattes som «nyttige», vil bevilgningene gå ned. Det er alltid et sykehus, sykehjem, en skole eller vei som trenger finansiering.

Meningsløs forskning

Kjöller har hele tiden et godt tvisyn i sin presentasjon når hun sier at «Vi i samhället ska vara glada över att vi har forskarna. Men det vore klädsamt om forskarna också var glada över att vi vill betala för deras forskning. Och att vi gärna vil ta del av vad de gör

Under overskriften «Meningsløs forskning» fyrer hun løs. Eksemplene kommer fra medisin. Det har den fordelen at selv om man ikke kan forstå forskningsmetodikken, er svaret på spørsmålet om hvorfor som oftest åpenbart. Problemene står i kø: Klinisk forskning er i stor grad ikke reproduserbar. 

Her bruker Kjöller det klassiske arbeidet til J. Ioannidis «Why Most Published Research Findings are False» (publisert i PLoS Medicine i 2005; den mest nedlastede artikkelen i PloS’ historie med mer enn 2 mill. nedlastninger) som kilde. Store eksperimenter gjennomføres på pasienter uten å ha en klar plan for hvorfor man utsetter pasientene for forsøket, og hvilke forbedringer det kan føre til. I 2009 ble det gjennomført en studie som viste at omtrent 85% av forskningsmidlene i den praksisnære medisinske forskning gir resultater som ikke kan anvendes! Videre refererer hun til J. Ioannidis «Why Most Clinical Research is Not Useful» (publisert i PLoS Medicine i 2016). Selv om dette problemet er vel dokumentert og vel kjent innen medisin, så kan ingen akseptere dette, og problemet må angripes. Ioannidis er for øvrig kommet i søkelyset nå fordi han har argumentert sterkt mot nedstengning i USA i forbindelse med covid-19-pandemien. Hans forskning i den forbindelse er blitt sterkt kritisert, og det kan synes som om han har glemt sitt eget «Corollary 6» fra 2005-arbeidet, nemlig at «The hotter a scientific field (with more scientific teams involved), the less likely the research findings are to be true».

Men også andre fag får gjennomgå – Kjöller spør retorisk: hvor ofte skal svenske statsvitere vise at fred er bedre enn krig, eller forske på at staten må gjøre mer for å bedre likestillingen?

For mye publisering

Selv om jeg er en svoren tilhenger av nysgjerrighetsdrevet grunnforskning – blue sky research – så tror jeg alle er tjent med fra tid til annen å tenke på hvorfor man forsker på det man gjør: Gjør jeg det fordi jeg kan, gjør jeg det fordi det vil gi meg en publikasjon, eller er det et dypt spørsmål som andre vil være interessert i å vite svaret på? Når forskere sier at de ser etter et tilstrekkelig vanskelig problem, uavhengig av hva det er, og nekter å lese forskningslitteraturen for ikke å ødelegge kreativiteten, er det ikke rart at vi blir oppfattet som arrogante av omverdenen.

Det publiseres alt for mye. Ioannidis har vist at det er over 9.000 forskere som publiserer mer enn 72 artikler per år – ca én per femte dag! Ett eksempel er tidligere rektor ved Karolinska Institutet, Anders Hamsten, som publiserte ett arbeid per 11. dag, midt oppe i Macchiarini-saken. Han måtte avgå i etterkant av Macchiarini-saken. Vi lar oss styre for mye av kvantitet fremfor kvalitet. Vi henfaller til bibliometriske data som et mål for kvalitet, selv om vi vet at det er et usikkert mål. Problemet er at målet ikke er uten meritter – en artikkel som er sitert av flere, er som oftest «bedre» enn en som er sitert av færre. Upublisert eller usitert forskning har liten verdi. Men målet er ikke lineært – en artikkel er ikke dobbelt så god om den er sitert av dobbelt så mange. Og eksemplene på gjennombruddsartikler som er lite siterte, er mange.

Lars Onsager var så stolt av sine arbeider om resiprositetsrelasjonene at han bestilte et ekstra antall særtrykk. Han fikk ikke en eneste henvendelse om særtrykk, men han fikk Nobelprisen i kjemi mer enn 30 år senere for arbeidene. Vi streber etter å publisere i de beste tidsskriftene, og mange overdriver viktigheten av sine funn, og mange foreløpige resultater annonseres før resultatene er sjekket og fagfellevurdert. Dette er problemer som vi i forskersamfunnet selv må ordne opp i. Kjöller nevner ikke DORA-deklarasjonen, som er et prisverdig initiativ i denne retningen. Her argumenteres det for en individuell vurdering av forskningsresultater uavhengig av tidsskrift og bibliometriske data. Jeg tror DORA er det beste i en ideell verden, men det er vanskelig å gjennomføre i en verden med knappe tidsressurser og høyt spesialisert og teknisk forskning. 

For lite og for mye styring. Samtidig

Kjöller forstår viktigheten av grunnforskningen, men avveiningen mellom grunnforskning og anvendt forskning er ikke lett, og det fins ikke noen fasit her. Man kan ikke oppdage relativitetsteorien eller evolusjonslæren på bestilling, men man kan lande på månen på bestilling. Heller ikke den anvendte forskningen går klar av Kjöllers kritikk: Forsker vi på de problemene som samfunnet ønsker løst?  Man snakker om vitenskapelige kunnskapshull som det er behov for å fylle. Regjeringen ga Statens Beredning för medicinsk och social Utvärdering (SBU) i oppdrag å identifisere slike hull som var av særskilt betydning å fylle, og i 2017 var det over 1.700 slike hull! Kjöller sier selv: «Jag har inget svar på frågan om var gränsen för forskarnas frihet skal dras och hur långt de folkvalda ska vara inne och styre. Men min övergripande bild är att politikerna bäde styr för mycket. Och för lite. Samtidigt.»

Hele tidsskriftkulturen får sitt pass påskrevet. Vi skriver artiklene, vi vurderer hverandres artikler, og vi betaler for å lese resultatene. Og forlagene tjener godt. De som i siste instans har betalt for forskningen – skattebetalerne – får ikke tilgang til arbeidene uten å betale en gang til. Hun klager over den manglende push for Open Access i Sverige. Selve fagfellevurderingsordningene er nær et sammenbrudd. Kvaliteten på vurderingene er ofte under enhver kritikk, men jeg må samtidig innrømme det er vanskelig å finne tid til å gi en god vurdering av en lang og teknisk artikkel på dårlig språk og langt fra eget spesiale. Rakner fagfellevurderingen, faller grunnlaget for all kvalitetsvurdering bort.

Organiseringen av universiteter og høyskoler i Sverige får det glatte lag av Kjöller. Antall institusjoner er for høyt, de minste har ikke kritisk masse, og forskningsresultatene er middelmådige. Utvelgelsen av de offentlig oppnevnte medlemmene av styrene ved universitetene er faglig svak – ingen kjennskap til sektoren er nødvendig eller etterspurt, og dette gjelder også styrelederne. Dette gir svak ledelse. Problemet er at politikere ikke ser forskjell på god og dårlig forskning, og institusjonene blir vurdert av politikerne ut fra sitt bidrag som utdanningsinstitusjoner i regionen. Når institusjonene er godt støttet av lokale forskere og ordførere, er det vanskelig for regjeringen å stå imot. Problemet er ikke ukjent i Norge heller. Videre hevder Kjöller at posten som forskningsminister ikke rangeres høyt i Sverige, og at faglige kvalifikasjoner tillegges alt for liten vekt.

Sverige faller

Sverige har lange vært blant de landene som har brukt størst andel av sitt BNP på forskning. Ifølge Barometerindikatoren bruker både Sverige og Danmark over 3% av sitt BNP på forskning, mens Norge så vidt er over 2%. Dette er jo et tilbakevendende tema i den norske forskningsdebatten. Problemet som Kjöller beskriver, er at når man måler for eksempel antall høyt siterte forskere, så har Sverige falt i forhold til land som Danmark, se «The Swedish Production of Highly Cited Papers» (Vetenskapsrådet, 2012). Kjöller sammenligner med Nederland, Sveits og Danmark – tre jevnbyrdige land som alle er høyt rangert i forskning, Norge er ikke på radaren hennes – og hun ser at Sverige faller. Og hennes bekymring er at det ikke ser ut til at det tas grep for å endre dette, men at man tvert imot later som at Sverige fortsatt er ledende. Den interessante rapporten «An unprecedented increase» (Formas, 2019) skrevet av østerrikeren M. Stampfer om forskningsfinansieringen i Sverige, har den overraskende undertittelen «A short inquiry into causes why in one of the richest university settings of the world everybody is unhappy». Stampfer konstaterer at trass i at svenske universiteter og høyskoler økte sine budsjetter med 69% i tiåret 2007–17, føler forskerne seg både fattige og maktesløse.

Det er noen problemer i svensk akademia som Kjöller ikke omtaler i særlig grad, men som jeg, etter å ha deltatt i eller ledet flere evalueringer i Sverige (Uppsala, Lund, KTH, Göteborg), mener at det er viktig å finne en god løsning på.

Det svenske systemets største problem

For det første er mobiliteten blant svenske forskere svak, og spesielt stipendiater er overraskende lite interessert eller motivert for å tilbringe lengre tid ved en utenlandsk institusjon. Og veilederne er redde for at det vil gå utover progresjonen. Resultatet er at altfor få reiser ut. Overgangen fra postdoktor til fast stilling er vanskelig i alle land, men i Sverige blir situasjonen unødig vanskelig av at universitetslektorstillinger kommer med en undervisningsbelastning som gjør det vanskelig å få tid til forskning. Men det største problemet i svenske systemet er etter min mening det bevilgningsmessige vanntette skillet mellom forskning og undervisning. Bevilgningene fra staten er øremerket enten forskning eller undervisning. Det reduserer i betydelig grad institusjonenes muligheter for å gjøre strategiske valg, og til meningsløse regnskapsmessige grenseoppganger – hvilke deler av for eksempel stipendiaters aktiviteter er forskning eller undervisning? Å overlate denne prioriteringen til institusjonene, ville ikke koste ytterligere bevilgninger og ville gi strategiske muligheter.

Kjöller kommer heldigvis ikke med noen quick-fix løsning. I en stor grad er problemene globale, og har ingen enkel løsning, og de kommer nok til å være med oss i all tid, som å forstå turbulens eller menneskesinnet. Men det betyr ikke at vi ikke må prøve å redusere dem så mye vi kan.

Kjöller siterer Doug Altman, som var professor i medisinsk statistikk i Oxford, som sa «We need less research, better research, and research done for the right reasons.»

Helge Holden
Professor Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter. 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Professor Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.  Foto: KRISTOFFER FURBERG

  • Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO
  • Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU
  • Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Nå Generelsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.
  • Faglige interesser: Partielle differensialligninger
  • Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Tok oppgjør med urban arroganse

Folkeaksjonen for høyere utdanning på Helgeland gir ut bok om arbeidet for å berge campus Nesna.

NTNU vil ikke gi ansatte korona-kompensasjon

Forskerforbundet fikk ikke med seg arbeidsgiver på å gi kompensasjon til alle ansatte.

Studiestart blir både digital og fysisk

Det blir antakelig en mer digital studiestart i januar enn planlagt, varslet prorektor Marit Reitan da hun orienterte NTNUs styremøte.

NTNU med 40 millioner til Samfundet

Rektor Anne Borg legger pengene på bordet for å bidra til at utbygging av Studentersamfundet kan bli noe av.