Trenger vi frie rom på campus?

I løpet av bare noen år kommer enda flere studenter og ansatte til å være samlet på Gløshaugen. I campusprosjektet ønsker man at tverrfagligheten skal komme til å blomstre, men mye er uvisst om de endelige effektene. Det som i alle fall er sikkert, er at det vil bli trangt. Utfordringer med å finne «sine egne rom» - for å lære, forske, skape, samles, spise, eksistere - kan komme til å ramme både ansatte og studenter. Som en advarsel, ser vi allerede tendenser til slike utfordringer i dag ved NTNUs nyeste bygg, Helgasetr.

Et spørsmål som vil gjøre seg gjeldende er om vi på «nye Gløs» vil ha albuerom for aktiviteter, arrangementer, innovativt spilloppmakeri og sågar aksjonisme, som ikke passer inn i smalt designede (såkalt programmerte) arealer, skapt for timeplanfestede seminarer, forelesninger, gruppearbeid, labforsøk, egenarbeid og så videre, og ofte lite velegnet for annet. Mye av virksomheten ved et universitet er preget av en form for «kollektiv individualisme» (Anthony Giddens 1991) hvor både vitenskapelig ansatte og studenter har betydelig individuell autonomi, og samtidig en hang til å benytte denne til engasjement for det kollektive. Utformingen av det romlige og materielle legger imidlertid noen føringer på hvordan slikt engasjement kan utspille seg. Mens universitetet som institusjon opprinnelig ikke hadde egne bygg, men var mer en samling rundt det faglige fellesskapet, har vi nå etablert fysisk baserte tverrfaglige lære- og forskningsfabrikker (Thomas Dahl 2019), hvor produksjon skal gjennomføres så effektivt som mulig. Det blir en for snever forståelse av hva et universitet er.

Har vi da noen fysiske rom som ikke føyer seg inn i dette smale produksjonsregimet? Joda, på Gløshaugen har vi Skiboli. Skiboli ligger fredfullt i hjertet av haugen, mellom ruvende Sentralbygg og Vannkraftlaboratoriet. På en god dag åpner man dørene til et område på baksiden, hvor en uteplass med et lite amfi gir et utvidet rom som kan brukes til tilstelninger eller undervisning. Bygget er tegnet av ansatte ved arkitektutdanningen med nylig avdøde Birgit Cold i spissen i 1981, og er nå brukt og administrert av arkitektenes linjeforening Broderskabet. I Skiboli samles studenter og ansatte for ulike typer formell eller uformell aktivitet, formatet er fleksibelt og åpent, og ofte lukter det øl fra festligheter dagen før. I dag representerer dermed Skiboli unntaket fra den strenge byråkratiske arealstyringen som NTNU preges av, og som en trangere campus neppe vil kunne fri seg fra.

Men, så må det rives for å gi plass til alle som flytter fra Dragvoll, etter planen i 2029. I de opprinnelige planene ville bygget blitt borte. Men kan det flyttes, og dermed reddes? Og kan kampen for Skiboli ha symbolverdi for det frie rom på universitetet?

Den 20. mai feirer vi betydningen av Skiboli – i Skiboli – og hvordan et slikt hus midt på campus kan vise oss betydningen av frie rom og initiativer og organisering nedenfra. Arrangementet er et samarbeid mellom KORO (Kunst i offentlige rom), ProtestPub og Skibolikomitéen.

Vi samler studenter og ansatte, kunstnere og aktivister for å diskutere hvordan man kan skape og bevare frie rom – kjennetegnet av rammer som er fleksible, og som kan utfordres eller omformes på måter som åpner for initiativ, kreativitet og eierskap (Franck og Stevens 2006). Hva skjer hvis «nye Gløs» slipper til studenter, ansatte og andre som faktisk skal bruke campus til å delta i utformingen av både fysiske omgivelser og de verdiene som skal legges til grunn? Kan det åpne for mer inkluderende og mangfoldige rom, og en campus som ikke bare handler om effektiv arealbruk, men også om fellesskap, engasjement og tilhørighet (Aksel Tjora 2018)? Hvordan kan campus bli en god plass for flere?

Vi inviterer til protest og fest for det frie akademiske rom, 20. mai!