Gjesteskribenten:

Digitalisering må skje i form av dialog med studentene

Det er på tide å sette søkelys på betydningen av å omgås andre, skriver denne ukas gjesteskribent.
Studentene bør kunne påvirke undervisningen, og vi må innlemme fellesskap og samhold i måten vi underviser på, skriver Eli Smeplass. 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Studentene bør kunne påvirke undervisningen, og vi må innlemme fellesskap og samhold i måten vi underviser på, skriver Eli Smeplass.  Foto: KRISTOFFER FURBERG

Vi er midt i en pandemi som krever mye av oss. Det siste året har vært en berg- og dalbane av endringer og tiltak som har hatt stor innvirkning på livene våre, men også i universitetshverdagen. Vi må nå bruke lærdommene på best mulig måte for å verne om dem som trenger det mest. Mens vi arbeider for å opprettholde en noenlunde normal drift gjennom en tøff vinter, må vi fokusere på mer enn bare kandidatproduksjon. Studentene bør kunne påvirke undervisningen, og vi må innlemme fellesskap og samhold i måten vi underviser på.

Ensomme studenter

Det er på tide å sette søkelys på betydningen av å omgås andre. Universitetet stengte ned raskt i vår – og digitale plattformer ble en enkel quick fix for å berge semesteret. Nå står vi igjen overfor en situasjon hvor det meste av undervisningen foregår gjennom datamaskiner, eksamen er digital – og vi skal redusere aktivitetene på campus. Heldigvis har vi nå mer kunnskap om hva svært strenge smitteverntiltak på universitetene kan føre til.

Helsedirektoratet anbefaler digital undervisning av studentene, men disse sliter med motivasjonen. Det har kommet tydelige signaler fra studentene om at nedstengingen i vår førte til ensomhet. Flere ulike rapporter viser hvordan det er en økning i psykiske plager blant studentene.

Ett innlegg som illustrerer hvor vanskelig mange har det, er skrevet av 19 år gamle Caroline Claussen, som både gikk ut av videregående og startet som ny student under pandemien. Hun forteller at hun blir sittende alene på hybelen og generelt har lite kontakt med andre. Hun mangler steder hvor hun kan bygge nye relasjoner og finne meningsfulle aktiviteter i samspill med andre. Hun er ikke alene om denne utfordringen. Nesten åtte av ti norske studenter synes livet som student i koronapandemien er mer krevende enn før. Dette handler om mer enn digital undervisning. Smitteverntiltakene tar ikke høyde for at mange bor alene, ikke har kjæreste eller partner, og heller ikke har særlig sterke nettverk i sine næromgivelser. Ensomme studenter er et strukturelt problem, som må tas på alvor.

Universitetenes latente funksjoner

Tidligere har det ikke i særlig grad blitt ansett som universitetets ansvar å sørge for at studenter har et sosialt nettverk. Men vi bør anerkjenne at dette er like viktig som andre deler av universitetets virke. Jeg har skrevet om hvordan studenttilværelsen i seg selv er med på å skape læring. Nettopp derfor skal vi nå være ekstra oppmerksomme på hva betydningen av studentenes fritid har for deres livskvalitet og læring. Universitetet har ulike funksjoner i samfunnet og enkeltindividets liv. Manifeste funksjoner er de tilsiktede virkninger av bestemte handlemåter mens latente funksjoner er faktiske virkninger på et samfunnssystem, selv om de handlende selv ikke nødvendigvis har klare forestillinger om disse. Universitetet har flere oppdrag, blant annet å drive med forskning og utdanning. Samtidig er Trondheim en studentby som tiltrekker seg mennesker fra hele landet. Det handler selvfølgelig ikke bare om NTNUs omdømme. Det handler også om de mange andre arenaene man kan ta del i som student. En studentby, som vi liker å kalle Trondheim, har en rekke aktiviteter og foreninger tilknyttet universitetet. Disse er en del av studentenes velferd, og bidrar til å lage gode rammer for undervisningen vår.

Når studentenes måter å håndtere ensomhet, fordømmes av personer med definisjonsmakt, kan enkelte bli svært lydige mot smitteverntiltak. Erna Solberg ba studentene holde seg hjemme og ha minst mulig sosial kontakt. Resultatet kan være alvorlig for den enkelte som mister alt det andre som gir studenttilværelsen mening: tilhørighet, fellesskap og identitet. Anne Borgs nye tiltak innebærer blant annet at møter eller veiledningssituasjoner mellom student og faglærer bør foregå digitalt der det er praktisk mulig. Vi får dermed heller ikke fanget opp de som eventuelt sliter med manglende mestring og ensomhet.

Forestillinger om den moderne organisasjon handler om å signalisere at man jobber mot konkrete mål på en rasjonell måte. Dette kan håndteres gjennom å utvikle gode prosedyrer for å håndtere usikkerhet, og evaluere virksomhetens prestasjoner på definerte mål. Studentenes aktiviteter utenfor campus har ikke vært en del av universitetets strategi, for det er en av vår organisasjons latente funksjoner. Universitetet er et attraktivt sted å være fordi det er mange givende og morsomme ting man kan holde på med her, i tillegg til å gå på forelesninger og ta studiepoeng. En utfordring med at universitetet ikke har den enkeltes relasjoner og psykiske helse som del av sin strategiplan, er at det som i en normalsituasjon kan bidra til dette i positiv forstand, nå også blir berørt av strenge tiltak. Er det opplagt at vi burde prioritere NTNUs målsetninger over studentenes behov for fellesskap?

Medvirkning i undervisning

Diskusjonen om digitalisering bør ikke bli redusert til spørsmål om enten forelesninger og fysiske møter eller kursing på internett gjennom samlinger og møter. Det er mye å hente på å la studentenes egne forslag og idéer være grunnlaget for hvordan undervisningen legges opp. Det er fagansvarlige som skal sikre kvalitet, men de fleste studentene har like stor interesse i å lære.

Det er ingen enkle løsninger på hvordan vi skal håndtere undervisningen i en periode preget av isolasjon og ensomhet. Samtidig må vi huske å skape rom for medvirkning i måten vi legger opp undervisningen på. Blackboard er på langt nær en fullverdig digital plattform, og mange faglærere ser seg nødt til å supplere med mange andre typer verktøy for å sørge for at studentenes læringsutbytte er godt nok. Dette bør for øvrig være et tydelig signal til dem som arbeider for digitalisering ved universitetet: Digital undervisning er mye mer enn online-kurs for de ansatte.

Sammen med en kollega ved Institutt for lærerutdanning har jeg forsket på et undervisningsopplegg vi prøvde ut i vår. Resultatene viser at når studentene fikk jobbe i digitale grupper om ulike samarbeidsoppgaver gjennom semesteret, opplevde de at det ble lettere å lære. De kunne bruke hverandre både faglig og sosialt, og hadde en felles målsetning om å lære i faget. Når vi så møtte studentene i digitale fellesmøter, hadde vi mye fokus på hvordan gruppene jobbet sammen og hvordan de opplevde læringen. I emnet kunne studentene få ta eierskap til egne læringsressurser, og resultatene ble mye mer spennende enn vi hadde sett for oss; med blogg, podcaster og digitale presentasjoner.

I en annen av mine studentgrupper har studentene i høst hjulpet til med å bestemme hvordan vi skulle organisere undervisningen ved eventuell campus-nedstengning. Diskusjonen hadde vi tidlig i semesteret. Også her var erfaringene positive. Når vi beveger oss utenfor BlackBoard kan også studentene hjelpe faglærer med å finne ut av hvordan de ulike verktøyene fungerer. Å ha en aktiv dialog med studentene på hvordan de ønsker å jobbe, kan være en måte å slippe studentene til på som også ivaretar deres psykososiale behov. Det er krevede for faglærere å designe kursene mens man underviser, og det vil neppe fungere i alle slags situasjoner, men kan være en måte å inkludere studentenes egne behov når vi utformer nye undervisningsopplegg.

Når vi ikke får møtes

En utfordring jeg altså vil peke på, er hvordan det som gir mening på et overordnet nivå – eksempelvis å sikre så normal undervisningsaktivitet som mulig under en krevende pandemi, kan føre til manglende mening for enkeltindividet som blir sittende isolert på hybelen. Når studentene kun skal fortsette studiene gjennom digitale kanaler, mister de tilgangen til noen av universitetets latente funksjoner uten at dette er synlig for det rasjonelle og målrettede NTNU. Men studentenes sosiale aktiviteter handler også om deres livskvalitet.

Vi må sørge for å lage alternativer når disse tilbudene blir fraværende på grunn av smitteverntiltak. Det er fint med tilbud som kan gi den enkelte noen å snakke med, men vi bør også organisere oss på en måte slik at den enkelte får noen å være sammen med.

Eli Smeplass:
Eli Smeplass er en av UAs gjesteskribenter. 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Eli Smeplass er en av UAs gjesteskribenter.  Foto: KRISTOFFER FURBERG

  • Utdanning: Doktorgrad i sosiologi
  • Nåværende jobb: Førsteamanuensis i yrkesfagspedagogikk ved Institutt for lærerutdanning, NTNU
  • Roller i UH-sektoren: Initiativtaker til ProtestPub og medlem av New University Norway
  • Faglige interesser: Yrkesfagenes rolle i samfunnet, utdanningssystemer, utdanningspolitikk, sosial ulikhet og velferd
  • Er opptatt av: Kunnskapsproduksjon og maktstrukturer i samfunnet
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Tok oppgjør med urban arroganse

Folkeaksjonen for høyere utdanning på Helgeland gir ut bok om arbeidet for å berge campus Nesna.

NTNU vil ikke gi ansatte korona-kompensasjon

Forskerforbundet fikk ikke med seg arbeidsgiver på å gi kompensasjon til alle ansatte.

Studiestart blir både digital og fysisk

Det blir antakelig en mer digital studiestart i januar enn planlagt, varslet prorektor Marit Reitan da hun orienterte NTNUs styremøte.

NTNU med 40 millioner til Samfundet

Rektor Anne Borg legger pengene på bordet for å bidra til at utbygging av Studentersamfundet kan bli noe av.