«Bare vær glad du kom deg unna i tide!»

Er mitt livs dårlige samvittighet også mitt livs lykke? Hvis det er tilfellet, er det grunn til å bekymre seg for rekrutteringa til norsk forskning.

Mitt så langt viktigste bidrag til norsk forskning har vært å legge stein til dyster norsk statistikk: Nemlig at alt for mange ikke fullfører doktorgraden. Min avhandling har vært nesten ferdig i fem år, og selvsagt håper jeg fremdeles på tid og motivasjon til å gjøre den siste kraftanstrengelsen for å få dratt den i land.

Ville jeg vært i midlertidig stilling?

Men hvor hadde jeg vært i dag om jeg hadde avlevert avhandlingen på normert tid? Det er naturligvis umulig å si, men sannsynligheten er stor for at jeg hadde befunnet meg i en eller annen midlertidig stilling på et eller annet forskningsprosjekt innenfor et område som kanskje ikke var helt innenfor mitt primære interesseområde, men som ville være interessant nok til at det kunne gi til salt i grøten. Der er det nemlig mange som befinner seg. Noen av mine venner og bekjente har omsider karret seg til faste stillinger i akademia, men mange befinner seg fortsatt i ulike post.doc-stillinger, på kortvarige prosjekter, eller i midlertidige stillinger på ulike steder i verden, i påvente av noe bedre og mer forutsigbart. Enkelte til de er godt oppe i femtiåra. Andre igjen har befunnet seg i denne tilstanden av midlertidighet så lenge at de til slutt har hoppet av og gått til en stilling i det sivile. Men tjue års erfaring fra akademia i tillegg til studier er ikke alltid en lett omsettelig valuta andre steder.

Nylig var jeg i kontakt med en av dem jeg alltid har holdt for å være blant de dyktigste forskertalentene i min generasjon. Hun gjør det fremdeles strålende, og blir lagt merke til, både eksternt og – vil jeg anta – blant sine egne. Men også hun befinner seg altså i denne tilsynelatende evigvarende midlertidigheten, med et nylig avsluttet prosjekt, og på jakt etter nye midler for å kunne drive med mer forskning. «Bare vær glad du kom deg unna i tide!» skrev hun til meg.

Det er langt fra første gang jeg hører dette ropet fra dypet av akademia. Kanskje stikker det ikke alltid like dypt – det forbeholdet må jeg naturligvis ta. For alt jeg vet kan det kanskje også være ment som en oppmuntring til meg, den frafalne. Jeg vil tro at de aller fleste som driver med forskning gjør det fordi de brenner for det og ikke ønsker seg noe annet. Men når budskapet kommer igjen og igjen, fra mennesker jeg kjenner godt, som er halvveis i livet og som fremdeles befinner seg i midlertidige stillinger, da begynner jeg å tro at de kanskje har rett. Og at det kanskje er slik at mitt livs dårlige samvittighet – en avhandling som har vært nesten ferdig alt for lenge – kanskje også er mitt livs lykke. Rett og slett fordi den bragte meg ut i samfunnet i tide.

Men hvis det er tilfellet, så er det grunn til å spørre seg: Er universitetene overhodet i stand til å gi attraktive betingelser til sine beste hoder? Og fungerer rekrutteringa til norsk forskning på en hensiktsmessig måte?

En gang var det enkelt

Min farfar fortalte meg en gang at da han var ferdig med sine studier ved Universitetet i Oslo tidlig på 1950-tallet, vurderte han en akademisk karriere. Han oppsøkte sin professor og veileder, som bare hadde to hovedfagsstudenter – farfar og én til. Professoren beklaget og sa at han allerede hadde utpekt sin etterfølger – den andre. Farfar valgte derfor en karriere i skoleverket.

Heldigvis er det ikke lenger slik at enkeltpersoner kan utpeke sine etterfølgere etter forgodtbefinnende. Men dersom farfars eksempel er representativt for professorveldets måte å rekruttere nye forskere på, er det allikevel enkelte forhold som har relevans for dagens situasjon: Farfar ble ikke hengende i akademia i midlertidige stillinger i håp om en stilling han kanskje aldri ville få. Han fikk klar beskjed, og kunne gjøre nytte for seg i samfunnet som skolemann.

Overgangen fra elite- til masseuniversitet er ikke fullbragt. Dagens system er basert på at det er overkapasitet på utdannede forskere som konkurrerer om et forholdsmessig lite antall faste stillinger. Noen har kanskje ment at en slik konkurranse over tid gir de beste forskerne. Men regnestykket tar verken i betraktning omkostningene ved hele tida å skulle bygge kompetanse på nytt, eller at mye tyder på at systemet gjør det mindre attraktivt å satse på en karriere som forsker – noe nyere undersøkelser bekrefter. Da får man heller ikke de beste forskerne.

Muligheter på den usikre forskerveien

Tiltakene som skal bedre situasjonen er mange. Økte basisbevilgninger og redusert bruk av midlertidige ansatte er kanskje de viktigste.

Nylig ble tjenestemannsloven erstattet av den nye statsansatteloven. Loven skal blant annet bidra til å redusere den omfattende bruken av midlertidige stillinger i akademia. Det er bra, men det gjenstår fremdeles å se hvilken effekt den vil ha. Den utstrakte bruken av prosjektdrevet forskning forsterker et system som dyrker midlertidighet og forskning drevet av stipendiater og postdoktorer.

Men dersom norsk forskning nødvendigvis må være drevet av et misforhold mellom fast ansatte og forskere i midlertidige stillinger, burde en mulig løsning være å se nærmere mellom samspillet mellom samfunnet og akademia. Karriereløp som kombinerte akademia og jobber i nærings- og samfunnsliv vil neppe være gunstig for tradisjonelle forskerløp, men kunne allikevel ha tilført både samfunnet og akademia kompetanse og erfaring av gjensidig nytte. Og ikke minst gi flere muligheter til alle dem som begir seg ut på den lange og usikre forskerveien. Da ville ikke mitt livs dårlige samvittighet være mitt livs lykke, men bare en dårlig samvittighet.